Om barn, sorg og reaksjoner

[Gjest]

Nå er det snart ett år siden mannen min døde brått. Sønnen vår var bare 14 mnd da det skjedde, men han var veldig pappagutt. Etter dødsfallet viste sønnen vår klare reaksjoner på at pappa var borte, selv om han var så liten.

 

Igår var det juletrefest. På denne juletrefesten oppdaget junior en mann som var veldig lik pappaen hans. Samme høyde, kroppsbygging, hår og ansiktstrekk. Reaksjonen han var påfallende. Han løp til denne mannen, satte igang et fjolleshow uten like, ville opp i armene hans og sa pappa flere ganger etterpå. (han sa pappa tydelig på det tidspunktet faren døde)

 

Jeg tror ikke at junior har et klart bilde av pappa lenger, eller skjønner hva som har skjedd eller hva han har mistet. Men det var åpenbartat denne mannen satte igang en assosiasjonsprosess i han, som han forbandt med begrepet pappa, følelser og bildene vi har. dæven det fikk et mammahjerte til å blø... Plutselig var sorgen min like rå og fersk som rett etter at dette skjedde.

 

Dette hadde vel ingen annen hensikt enn å lufte tanker. Synes bare synd på gutten min som mp vokse opp uten faren sin. Hvor mye vil det på virke ham gjennom oppveksten?

 

Livet kan være ganske brutalt..

[Gjest]

Huff, skjønner godt at mammahjertet begynte å blø

Det gjør det ofte her i gården også uten at jeg skal legge ut hvorfor.

 

Men et spm som ikke har noe med tråden din: var ikke du og mannen separert da han døde? Jeg husker nemlig deg veldig godt. husker at dere sleit i forholdet og at dere var separert etc. Hvorfor omtaler du han som mannen din da? (Jeg spør ikke for å være ekkel altså, men jeg har lurt på detta fra i fjor når "mannen" din døde)

 

Kanskje jeg har tatt feil i at dere var separert?

[Alba44]

Kjære deg.

Nå renner tårene mine her....

Føler så inderlig med deg.

 

Det er flere fine barnebøker(billedbøker) som omhandler temaet død og sorg.

Det kan være med på å hjelpe barn til å sette ord på sine følelser og tanker omkring det vanskelige. Ta kontakt med biblioteket og be om tips, eller om du kan finne noe på nettet.

 

For din del så er det ulike fagbøker som omhandler hvordan vi voksne skal være/hjelpe/veilede barna når det gjelder sorgprosesser og hvordan snakke om døden. Jeg er førskolelærer og på lærerskolen hadde vi dette som en del av pensum. Derfor vet jeg at det finnes fagbøker.

 

Sender deg en varm klem.

 

 

[Gjest]

Helt greit spørsmål det, og tas ikke ille opp

 

Hele historien vil jo ta skrekkelig lang tid, men i korte trekk:

Mannen min var psykisk syk. Han var innlagt en periode og hadde på et tidspunkt bestemt seg for å ta livet sitt. Etter at jeg og sønnen min flyttet ut, fikk han behandling og jeg var med på store deler av den. I den tiden kom det frem at han ville gjøre meg så sint at det at han døde ville være lettere å takle. (typrisk frisk tankegang..) Vi var et par hele veien, og han ønsket å oppheve separasjonen. Han hadde skaffet papirene for å oppheve separasjonen og underskrevet dem. Han døde samme natten.

Så, vi var et par, vi tilbragte enormt mye tid sammen, brev, mailer , dagbøkene hans bekrefter dette. Vi var ikke skilt. Ergo var han mannen min

[Gjest]

Eldstesønnen min har aldri kjent si far og vil heller aldri få vite noe om ham ( veldig spesielle omstendigheter)...og han har had et savn og gitt utrykk for det...enda han har had farsfigur i sin morfar. Merker nå at han har slått seg til ro og endelig ser han sin stefar som hans pappa. Med tiden møter du kansje en mann som kan fylle rollen, jeg håper det for dere begge.og jeg tror det er det mannen din hadde ønsket for dere også.