trenger en utblåsning

[Tryne_ nr.3 på vei]

Som mange av dere vet fikk vi en liten jente i 2006 etter 2 årsprøving. Nå har vi prøvd 1 år på nr.2. denne gangen sliter jeg med en tanke. jeg er veldig lei meg til tider for at alt skal være så vanskelig. jeg sliter med å se min gravidesvigerinne da jeg i tillegg skulle hatt termin før henne, men typisk min uflaks så mister jeg. Det some r så vondt denne gangene r at jeg føler at jeg har ikke lov til å være lei meg. Alle sier #ja men du har jo en jente, du må være takknemlig for henne". ja, jeg vet det. jeg er evig takknemlig for henne, har ikke ord om hvor glad jeg er for at jeg har ehhen. men det faktumet at jeg likevell ønsker at denne jenta skal få en bror eller søster å dele livet sitt med, den er der. jeg føler det er så mange venner og bekjennte som bagatelliserer dette.

 

jeg har det utrolig voondt for tiden. Jeg skal liksom være topp fruktbar, men i stede så vet jeg at jeg sliter med det samme som de som er 25 år eldre enn meg, det er ikek noe kjekk følelse. Jeg ser på alle vennene mine som propper ut på det ene og det andre barnet og fortelller meg hvor enkelt det var å bli gravid. HALLO, det er ikke det jeg vil høre, jeg hat er å høre hvor mislykket jeg er. De to som jeg har mistet ble til fordi kroppen var påvirket av graviditeten jeg hadde hatt med jenta mi, men pga den dritt legen så har jeg mistet de. Nå er det ikke håp om at jeg skal klare det selv, akkurat som første gang.

 

jeg hater å ikke ha noen å dele dette med. det er nesten ingen som tar hensyn. jeg skulle berre ønske jeg hadde venner som kuenn forstå, men det er lute sannsynlig at jeg komemr til å få det da dette ikke er noen normal problemstilling for en i 20 årene.

 

Jeg sitter konstant med en vondt følelse inni mge, en følelse jeg ikke kan snakke med noen om. Folk vet vi sliter, men det hjelper så lite når ingen tar hensyn. arg, hater hele baygreiene. hater at det skal være lett for noen, mens det for andre skal være så uafttelig vanskelig.