trenger en utblåsning

[Tryne_ nr.3 på vei]

Som mange av dere vet fikk vi en liten jente i 2006 etter 2 årsprøving. Nå har vi prøvd 1 år på nr.2. denne gangen sliter jeg med en tanke. jeg er veldig lei meg til tider for at alt skal være så vanskelig. jeg sliter med å se min gravidesvigerinne da jeg i tillegg skulle hatt termin før henne, men typisk min uflaks så mister jeg. Det some r så vondt denne gangene r at jeg føler at jeg har ikke lov til å være lei meg. Alle sier #ja men du har jo en jente, du må være takknemlig for henne". ja, jeg vet det. jeg er evig takknemlig for henne, har ikke ord om hvor glad jeg er for at jeg har ehhen. men det faktumet at jeg likevell ønsker at denne jenta skal få en bror eller søster å dele livet sitt med, den er der. jeg føler det er så mange venner og bekjennte som bagatelliserer dette.

 

jeg har det utrolig voondt for tiden. Jeg skal liksom være topp fruktbar, men i stede så vet jeg at jeg sliter med det samme som de som er 25 år eldre enn meg, det er ikek noe kjekk følelse. Jeg ser på alle vennene mine som propper ut på det ene og det andre barnet og fortelller meg hvor enkelt det var å bli gravid. HALLO, det er ikke det jeg vil høre, jeg hat er å høre hvor mislykket jeg er. De to som jeg har mistet ble til fordi kroppen var påvirket av graviditeten jeg hadde hatt med jenta mi, men pga den dritt legen så har jeg mistet de. Nå er det ikke håp om at jeg skal klare det selv, akkurat som første gang.

 

jeg hater å ikke ha noen å dele dette med. det er nesten ingen som tar hensyn. jeg skulle berre ønske jeg hadde venner som kuenn forstå, men det er lute sannsynlig at jeg komemr til å få det da dette ikke er noen normal problemstilling for en i 20 årene.

 

Jeg sitter konstant med en vondt følelse inni mge, en følelse jeg ikke kan snakke med noen om. Folk vet vi sliter, men det hjelper så lite når ingen tar hensyn. arg, hater hele baygreiene. hater at det skal være lett for noen, mens det for andre skal være så uafttelig vanskelig.

[M79+♂08♥+♂12♥]

uff da trynet... Jeg føler med deg!!!!!!! Det må være knall tøft!!!! Har ikke erfaring med akkurat dette, men har opplevd å få null støtte av venner da jeg VIRKELIG trengte det, i en annen situasjon.. Så vet hvordan det er å kjenne på det. Jeg vil i hvertfall gi deg en gooood trøsteklemmmmm!!!!!!!!!! Og ønske deg all verdens lykke og at det skjer et mirakel for deg!!!!! Du fortjener det!!!!!!!

Stor klemmmmmmm fra M-79

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Vet du hva, ingen i hele verden har lov til å fortelle deg hva du skal føle eller hvordan du skal reagere !! Du skal ha lov til å være så lei deg du bare vil du, for det er du som har kjent det på kroppen! Har som du vet nettopp mistet selv, og det er grusomt, uansett hvor normalt og vanlig det er å miste, det bryr jeg meg fint lite om, for det skjedde med meg, det var vårt barn, ikke alle andre sitt! og ja, du har ei jente fra før, men i bunn og grunn er jo ikke det virktig, du har jo fortsatt mistet et nytt barn... Vel, er som du sikkert ser litt hormonell om dagen, og kan virke litt krass, er ikke vondt ment. Syntes bare ikke du skal være ekstra lei deg for det du føler, for du må jo få bruke den tida du trenger på å komme gjennom ting.

 

Kanskje hjelper det å snakke litt her inne da, selv om du ikke føler du har noen der ute. Håper det Masse lykke til me IVF, krysser fingrene for deg og håper du får en bedre dag snart

[Sharlis]

Heia:)

Jeg sitter med noe alla lignendes...jeg har null barn,men dette er min 3dje graviditet..

Første graviditeten min ble jeg gravid i 13pp og kom 25 uker på vei så døde pia mi..andre graviditet ble jeg gravid i 2pp og den motte jeg avslutte i uke 13 på grunn av alvorligste tilfelle av ryggmargsbrokk..

 

Nå er jeg gravid igjen uten mens mellom og er kommet straks 12 uker på vei.

 

Jeg tenker på at det er like vanskelig for meg som med folk som strever i mange år med å bli gravid,for i det hele så er det bebisen du vil ha i armene dine til slutt ,jeg blir gravid men får ikke beholde fordi vi har maks uflaks.

Kanskje det går bra den her gangen,,kanskje ikke...det vet jeg ikke noe om enda.

Menvil holde meg positivt til det.

 

Så har jeg alle rundt meg som ble gravid etter meg som får barn og graviditeten går bra med..det er så tøft å sitte med de følelsene om hvor urettferdig det er,selv om jeg prøver å la være å tenke på hva som er urettferdig å ikke.

Det er veldig tøft å sitte med de tankene at du skulle ønske på en måte at de kunne få oppleve det du selv har gådd igjennom,så de kan vise forståelse og skjønne va du har gådd igjennom.

 

Det samme gjelder når jeg fikk min første pie som er død, ingen som ser på meg som en mamma selv om jeg selv ser på meg som det..,ingen som tenker over på hvor vanskelig vi har det,at vi sliter med det at vi mistet jenta vårres dagli...

Man har vist bare en hvis tid til å sørge ..og den tiden kommer ann på hvor langt du var kommet med barnet og hvor gammelt det barnet ble..

Jeg sliter jo med at jeg motte ta livet at den andre jenta mi på grunn av at hun ikke kom til å overleve utenfor magen,men ingen som tenker på det..alle går i sin egen lille verden..der du blir gravid å dermed 9 mnd etter så får du et frisk å sunt å ikke minst levendes barn..

 

Det er kunn oss det skjer med at vi mister,resten går det som plommen i egget..

Jeg ønsker ikke at folk skal miste barna sine,men skulle ønsket å få forståelse og at folk kunne skjønne det at det å miste beibin sin er noe som man aldri slutter å sørger over,at den lillen i magen var så utrolig bundet til meg og jeg til den,på lik linje som andre har bånd med sine levendes barn.

Jeg elsker jo barna mine av hele mitt hjerte og sørger over de hver eneste dag..og hvis jeg har en dårlig dag og noen ser det ..så spør de hva som har skjedd...å da sier jeg ,,nei,det er no det vanlige det da..

"Hva er det da?" får jeg tilbake...akkurat som om at jeg skulle være ferdig med å tenke på de to små piene mine..ferdig med å sørge..

 

Jeg skjønner det at det er vanskelig for folk å sette seg inn i hva det egentlig vil si det å miste barnet sitt...men da må de heller ikke anta at man er ferdig med å sørge,da må man ikke anta at man ikke er mamma å pappa til det barnet selv om det ikke er i livet.

 

Skjønner din frustrasjon..og jeg føler med deg..men det kommer vel alltid til å være slik at folk antar en hel del om ting de kanskje burde spurt om i stedet.

Men man kan vel ikke forlange det av andre...?

 

Så der igjen kommer fornuften min inn...folk kan jo ikke sette seg inn i noe som de selv ikke har opplevd,uansett hvor hardt de prøver.

 

Så har satt meg til ro med at slik er det bare..

 

Jeg synes ikke det er noe rart du sitter med all den frustrasjonen.,men hva hjelper det deg å sitte med den?

Den har jeg tenkt på ...hvorfor må jeg absolutt ha andre til å ha fult å helt forståelse for min situasjon?Hvorfor skal de tenke over alt å ingenting av det de sier å gjør rundt meg.

Jeg har funnet ut at hvordan jeg selv har det med meg selv følelsesmessig har med hva jeg tillater å komme inn på meg å ikke...

Dermed så prøver jeg å la være å tenke på hva andre rundt meg sier ,gjør osv(så lenge det ikke strider imot indre grenser jeg har)

 

Jeg vil ha et godt å positivt liv, jeg orker ikke lenger å erges over alt det der..

 

Lykke til fremover:)

 

Klem

 

 

[tigergutt<3]

Hei, og ja du har virkelig lov til å være lei deg så lenge og ofte du har behov. Vi har også hatt det tøft, både når vi skulle ha tulla vår som i dag har blitt 3 år. Og nå når vi ønsker et søsken.

 

Du og bare du alene kan bestemme hva du vil og bør føle.

 

Jeg er kanskje litt heldigere for jeg har venner som til dels er forståelse fulle. Men da jeg mistet min lille spire så fikk jeg høre at det var fordi jeg jobbet for mye. Jeg måtte klare å roe ned litt hvis det skulle gå greit.

 

Når mange nok hadde sagt det så har jeg begynt å tro det, og nå er det kun min egen skyld at det gikk galt siden jeg var så stresset og arbeidet så enormt mye de ukene graviditeten varte.

[Tryne_ nr.3 på vei]

Kjære sharlis

 

Du er en slier på lik linje med meg å andre. jeg har selv hatt to SA. Selv om jeg ikke var langt på vei så klarer jeg ikke la vær å tenke på de 2. jeg husker at du mistet i uke 25. det er mors verste mareritt får man si. jeg selv kunne opplevd det samme, men det gikk bra tilslutt likevell. jenta som i dag er 1 år hadde det laaaaaaaaaaaaangt fra bra i magen, og fikk en tøff start på livet.

 

Som du sier så er det ingen som forstår din situasjon (eller min) som selv ikke har vert gjennom det. Det er vel umulig å forstå. det eneste jeg stusser over er hvor lite folk tenker før de sier noe.

 

Jeg ser på deg som en mor. det lille barnet du mistet kunne overlevd utenfor magen. Jeg husker at jeg selv strevde med tanken da jjeg var 24+0 da det var fare for at fødselen var i gang. da begynnte tankene min å spinne, lurte på hvordan folk kom til å tenkte om jeg mistet henne. Mitt største ønske var å få bli mor, skulle de ta det fra meg?

 

det er ikke lett å oppleve slikt, spesiellt ikke når det er ingen som kan forstå, man må på en måte klare det alene. Jeg har full forståelse for dine følelser, da jeg har kjennt på de selv.

 

 

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Uff Tryne.

Jeg vet veldig godt hvordan du har det.

Vet ikke hva jeg kan komme med av trøstende ord.

Tenker på deg, og håper dere snart får det til.

 

Stor klem fra

[Sharlis]

Tryne_12pp,2SA, venter på IVF:

 

Jeg husker jeg fikk høre fra folk når jeg mistet at:

" Det var sikkert en grunn til at hun døde"

Da følte jeg at de rakket ned på henne,for jeg viste at det ikke var noe galt med henne...og det viste jo obduksjonsrapporten at hun var en frisk å fin jente,som bare døde brått(krybbedød)

 

Siste svangerskapet så fikk jeg høre:

"Du kan jo bli gravid igjen i vert fall,vær glad for det"

Men hva hjelper det når jeg ikke får beholde..og dessuten så var det jo henne jeg ville ha.Jeg ser på alle graviditetene mine som hvert å ett individ,og jeg synes det er like vasnkelig å miste henne som da Sharlis Alexandra døde.

 

Det er mye dumt folk sier,og det er mye de ikke tenker over..og blir veldig ofte overrasket over hvor mye teit folk kan si.

Jeg har uttaliege replikker fra folk som jeg må bare riste hodet mitt på..

Men vi er no mennesker alle sammen,og de kan jo tydeligvis ikke lukte at det de sier er galt.

Men da kanskje det er vårres ansvar å si i fra om vi synes at dette synes jeg ikke noe om.

 

Du var jo heldig som fikk beholde jenta di,og det var garantert en ordentlig test på psyken din....men i alt gikk alt bra,og det er det som teller:)

 

Det at du har mistet to ganger etter det er jo veldig trist:(

Jeg bryr meg ikke om det var spontanabort eller når i graviditeten det var,det å miste er vondt nokk,at man skal sammenligne hvor langt man kom i graviditeten for å få forståelse er helt tullete..

Mange som har mistet i midten av svangerskapet eller sent som hakker på de som kanskje ikke kom så langt..at de sier at demmers smerte er større en de som mistet tidligere i svangerskapet...

Blir lettere sjokkert av alt det folk kaster ut av seg..

 

Angående at du ikke har noen venner å snakke om det du sliter med kan du gjøre noe med..du kan ta initiativet å snakke med dem..fortelle at du har noe på hjertet som du trenger å dele med de..(med de du føler du kan stole på klart)

 

Kan jo hende at de ikke aner hvordan du egentlig har det,og da er det no bare en måte på at de kan finne ut det på

 

Så det vil jeg oppfordre deg å gjøre.

 

Og de som kommer med ting som kanskje du ikke føler deg helt klart for å høre om graviditet ,å forholdet seg til gravide svigerinna osv..fortell dem at du synes det er vanskelig..du trenger kanskje litt tid på deg osv..

 

Det er kanskje veldig tungvindt det her,men det er faktisk den eneste måten på å få vennene dine til å forstå deg og da kunne begynne å ta hensyn til de tingerne du blir så frustrert over.

 

Ønsker deg lykke til:)

Klem

 

 

[Gjest]

Vil bare sende deg en trøsteklem Tryne!!! Føler med deg. Har jo selv prøvd i 18 mnd uten hell.

 

Vi må vel bare ikke miste håpet helt selv om det er mange tunge stunder innimellom!

 

La 2008 bli året for oss!!!!!

[Tryne_ nr.3 på vei]

jeg blir lettere sjokert når jeg hører hva folk kan prestere å si. Det var sikkert noe galt med henne, hva i huleste er det for en kommentar. Det er det samme så å si til noen som nettopp har født men som mister 2 dager etterpå, at det var sikkert noe galt men henne. det hjelper ikke om det er noe galt, barnet er ditt uansett, samme hvor mye galt det er.

 

jeg er veldig takknemlig for at det gikk bra med jenta mi, evig evig evig takknemlig.

 

 

Når det gjelder vennene mine så vet alle det. Jeg har ikek hold dette hemmelig denne gangen, alle vet om for historien også. Problemet er at det er sef. ingen som kan sette seg inn io det, det er ingen som tar initiativ til å høre om hvordan det går med meg, noen snakker berre om hvor lett det var for de å bli gravid, andre kommer med kommentarer som at du har jo en jente, vær glad for det. Jeg har en vennine som jeg møter forståelse hos, og som alltid hører på hvordan det går med meg, problemet er at hun bor ikke her (heldigvis skal vi flytte hjem hvor de bor til sommeren).

 

Arg, jeg kan bli så irritert av og til. Dette er ett tema som er alt for lite belyst i den vide verden i dag

 

[Giinaღ]

Huff, som jeg føler med deg og alle andre inne her som sliter. Jeg har "kun" mistet en gang i MA og synes det var helt forferdelig. Føles så urettferdig at noen må gjennom alt dette. Bruker jo så utrolig mye tid og tanker, bekymringer på barnlaging mens andre prøver kun et par perioder så går resten av seg selv....buhu!!!!

 

Lykke lykke til alle sammen. Er visst tålmodigheten vi må stole på fremover og 2008 MÅ bli vårt år. Stor klem!!!!

[Tryne_ nr.3 på vei]

Ja, vi får håpe år 2008 blir året for oss. Hvis jeg noen gang får det til en gang til så gidder jeg ikke mer. Da får vi leve som en normal familie, så får vi heller se hva fremtriden bringer