Fosterhjem vs adopsjon!?

[Lykke*Li]

Jeg og sambo har snakket en del om å adoptere/bli forsterhjem..

Men jeg vet ikke helt hva jeg vil! Det er snakk om innen en 4 års-periode...

 

Noen av dere som har tatt et sånt valg?

[Anonym bruker]

Meld dere inn i adopsjonsforening slik at dere får noe mer info. Det er også mye behov for fosterhjem og jeg kjenner en familie som har vært fosterforeldre for et søskenpar i 7 år.

[Gjest]

Jeg har ikke selv tatt et sånt valg, men har bl.a. jobbet mye ifht fosterbarn og fosterhjem og vil si litt om hva det innebærer:

 

Du sier enten fosterhjem eller adopsjon. Da er det viktig å være klar over at det er et hav av forskjell på de to:

 

Adopsjon:

Prosessen er ofte lang og barnet man adopterer kommer nesten utelukkende fra et annet land.

Når barnet er adoptert, har imidlertid både dere og barnet fulle rettigheter: barnet kan arve dere, ha deres etternavn, bo hos dere hele livet osv, mens dere er for barnets foreldre å regne, dvs med både foreldreansvaret og daglig omsorg.

Barnets biologiske foreldre er ofte ikke kjent, og man har derfor ingen forpliktelser til å forholde seg til dem direkte.

 

 

 

Fosterhjem:

Prosessen kan være kortere enn ved adopsjon, og man kan bli fosterhjem for både utenlandske og norske barn. Man kan også påvirke noe hvilken aldersgruppe man er aktuell som fosterforeldre for (barn, ungdom).

 

Som fosterforeldre har man den daglige omsorgen for et/ flere barn, på vegne av det offentlige (ved barneverntjenesten). Det vil si at man er underlagt en del plikter mtp samarbeid, man får lønn og veiledning osv. Imidlertid har man som fosterforeldre ikke foreldreansvaret for barnet. Dette betyr at man f.eks. ikke har noe å si ifht navnevalg, religion: dåp/ konfirmasjon osv.

 

I tillegg må de aller fleste fosterforeldre forholde seg til barnets biologiske foreldre i større eller mindre grad i form av samvær mellom barn og foreldre.

Omfanget av samvær varierer normalt mellom annenhver helg til 2 ganger pr år. Noen ganger med overnatting hos foreldrene, andre ganger uten.

 

Vanligvis er omfanget av samvær mindre jo lenger barnet tenkes å bli boende i fosterhjem (f.eks. skal barnet bo der til det blir 18 år, kan samværet tenkes å ligge på 4 ganger pr år). Omfanget fastsettes av fylkesnemnda.

 

Kun biologiske foreldre og barneverntjenesten er parter i barnevernssaken. Fosterforeldre er normalt ikke parter, men det har forekommet at de har fått partsrettigheter, og dermed har kunnet uttale seg i saken.

 

 

Dette var noen forskjeller som jeg synes er viktig når man skal vurdere dette.

Min personlige mening er at hvis det å bli fosterforeldre er noe man vurderer fordi man ikke kan få egne barn, bør man gå mange runder med seg selv og virkelig tenke over hvilke holdninger man har til dette med biologiske foreldre. Det er kjempeviktig for hvordan man klarer å ivareta et fosterbarn!

 

 

 

[Nr3på vei, to tette:)]

Vi er også usikker om vi skal velge fosterbarn eller adopsjon...er vanskelig....

Har alltid hatt lyst til begge deler og det har mannen min også. Vi har to egne barn, mem ønsker en av prosessene nå....men men...vi får se

[Gjest]

Jeg er ikke gammel nok til å ha noen erfaring med å ha egne foster-barn ennå, siden jeg kun er 20, snart 21 år, men derimot har jeg erfaring med å ha foster-søsken. Jeg var 15 år og hadde vært yngst i søskenflokken hele livet. Ting ble snudd på hodet da en 9-åring plutselig flyttet inn og skulle bli min lillesøster. Jeg hadde alltid ønsket meg en lillesøster, men med det måtte jeg også gi fra meg alle fordeler som kom med det å være yngst. Jeg følte foreldrene mine brukte mye mer tid på henne enn på meg og at de alltid bemerket de flotte tingene hun gjorde. Jeg følte meg ganske frustrert og tenkte at "de ikke såg meg". Men det gjorde de såklart. Vi prøvde å laga egne dager for meg og mamma der vi kunne være sammen uten lillesøsteren min, men det falt ut etter hvert.

Det å ha foster-barn i huset var (for oss iallefall) ikke en dans på roser. Vi visste hun hadde temperament før hun flyttet inn, men at en unge på den alderen kunne så mange stygge ord og var så sint at hun av og til måtte holdes fast så hun ikke skulle skade seg selv eller andre visste vi ikke. Det har vært mange harde kamper (bokstavlig talt) og jeg har vært så rasende som jeg ikke ante jeg kunne bli! Mange ganger har jeg ønsket henne vekk.

 

Nå er det over 5 år siden den lille runde 9-åringen flyttet inn en kald november dag og hun har blitt en flott tenåring, snart 15 år. Hun har roet seg, selv om hun fremdeles blir sint noen ganger. Hun slåss ikke lenger, og styrer ordbruken bra. Jeg er innmari stolt av henne og hva hun har oppnådd. Jeg kunne aldri tenke meg et liv uten henne og hun er min søster i hjertet. At hun har andre foreldre er bare en detalj.

 

Man må tenke mer enn to ganger før man bestemmer seg for å bli foster-foreldre. Foster-barn har ofte mange flere problemer enn adoptivbarn har (med tanke på lojalitetskonflikt ovenfor biologiske foreldre og lignende). Men for de som velger å bli foster-forelde og er villige til å ta kampen, så er det verdt det! Uten tvil!

[Gjest]

Hei!

 

Ja, jeg og min samboer er midt oppi en slik prosess. Vi har bestemt oss for å bli fosterhjem, og vi har fått tildelt en gutt på 10 år fra Norge. Jeg vet ikke hva dette innebærer, og har heller ikke møtt verken foreldrene eller gutten, men jeg er veldig spent på det.

Har jobbet med barn i mange år,og føler at jeg har en del erfaring, men likevel tror jeg vi kan få oss mange overraskelser underveis. Tenk om han ikke liker oss eller noe skjer så vi ikke kan være det lenger?

Er redd, men vil gjerne prøve likevel.Da vet jeg jo om det med å oppdra barn er noe jeg/vi takler, eller om det blir for tøft, for verken jeg eller min samboer har noen særlig god helse, dessverre, mwn mye kjærligjhet. Likevel er jeg redd for å tabbe meg ut, slik at barnet må forholde seg til noen helt nye mennesker igjen.

[Anonym bruker]

"Da vet jeg jo om det med å oppdra barn er noe jeg/vi takler, eller om det blir for tøft" skriver du.

 

Høres ut som om barnet blir en prøvekanin...

 

Dere har vel ikke tenkt å basere en avgjørelse på om dere skal få egne (fødte eller adopterte) barn, på om dere klarer å ta dere av denne stakkars gutten?

Bare teste deres foreldreferdigheter liksom...?

 

Høres ikke særlig moralskt ut i mine ører...

[maria isabell]

det første barnet blir alltid en prøvekanin, alle er usikkre,men de fleste gjør en kjempe bra jobb:)

[Anonym bruker]

Ingen vet hvor "gode" de er i oppdragelse før de har prøvd. Alle barn er prøvekaniner i den forstand. Vi som er foreldre prøver og feiler og lærer av våre feil.

 

Jeg synes det er kjempebra av dere å ta imot en på 10 år, det blir helt sikkert veldig givende og lærerikt (både for dere og for gutten).

[Anonym bruker]

Da jeg var tidlig i 20-årene var jeg styrket besøkshjem for en tenåringsgutt.

 

Jeg tenker at for dere som vurderer å være fosterhjem, så går det selvsagt an å prøve å være avlastere eller besøkshjem i noen år. Det gir en jo innsilkt i noe av problemstillingen. Viktig imidlertid å tenke på at dere skal være en stabilitet i barnets liv, så det er ikke bare å si nei om man ikke vil mer med tanke på barnet (selv om jo kontraktene er tidsbegrensede).

 

Det man får prøvd seg på da er å ha barn som har noen utfordringer i helgene ev. en uke innimellom, uten at det er på fulltid.