Er det helt sprøtt å tenke slik?

[Gjest]

Mannen min har fortalt meg at han en gang mens han var guttunge slo ihjel en katt på den gården han vokste opp på. Jeg blir lei meg hver gang jeg tenker på dette. Jeg syns alltid at det har vært så fælt å ta livet av kattunger, selv om fornuften min sier at det å ta livet av kattunger var noe man måtte gjøre av og til før i tiden. Det må fremdeles gjøres innimellom når det fødes uønskede kattunger. Men i dag er det veldig vanlig å gi prevensjon til katter, og det er blitt så vanlig å sterilisere kattene nå slik at ikke alle trenger få kattunger som de må ta livet av. Men likevell syns jeg det er så fælt å tenke på alle de søte små uskyldige kattungene som blir drept. Jeg syns det er veldig skummelt å tenke på at mannen min virkelig har vært med å ta livet av kattunger, det som jeg alltid har vært så imot.

 

Hva syns dere om at jeg er lei meg for at mannen min har tatt livet av en katt en gang? Jeg er både lei meg for det og syns det er skummelt å tenke på at han har gjort noe som jeg er så imot? Det å være lei seg for sånt, er det sprøtt eller er det flere som reagerer som meg med å bli lei seg for sånt? Han er 19 år eldre enn meg, og han tok livet av den kattungen lenge før vi ble sammen, jeg var ikke engang født ennå den gangen mannen min gjorde det. Og det som han gjorde lenge, lenge før vi ble sammen og lenge før jeg ble født, burde ikke være noe jeg har grunn til å gå rundt å være lei meg for - men jeg er bare sånn som tar ting veldig innover meg. Så jeg lurer på om noen andre kunne reagere slik som meg og bli lei seg for at noen av deres nærmeste har gjort noe som enn selv aldri kunne tenkt seg å gjøre/er veldig imot??

[Randi86*Salt og Pepper']

Jeg er også i mot og ta livet av dyr på en slikmåte, da kan man heller ta dem til dyrelegen og avlive dem på en human måte, men du skriver jo at dette skjedde for mangen år siden og da var det vell mere vanlig og slå i hjel/drukne uønskede kattunger, helt sykt etter min mening men siden dette er så mangen år siden og før dere i det hele tatt ble sammen så ville ikke jeg ha brukt så mye tid og energi på og tenke på det, er sikkert ikke noe mannen din er stolt over i dag (forhåpentligvis).

Hadde han nå gjort det mens dere var sammen og han viste hva du syntes om det så hadde det var grunn til og reagere og være lei seg og tenke på det, men siden dette skjedde før dere ble sammen villa jeg ikke tenkt så mye på det..

 

Men som sagt hadde han gjort det mens dere var sammen og han viste hva du tenker føler om saken så hadde det vært en helt annen grunn, men siden dette skjedde før dere ble sammen så hører vell det til fortiden?!

[Gjest]

Takk, Randi Amalie. Du er tydeligvis helt enig med meg i at det der med å stadig drepe kattunger var veldig brutalt gjort, selv om det i realiteten var et nødvendig onde før i tiden. Og jeg kan fortelle deg at mannen min har sagt at han er ikke noe stolt over å ha tatt livet av en kattunge en gang. Han har sagt at han ville aldri ha gjort det nå, og kommer aldri til å gjøre det mer. Han var guttunge da han gjorde det, han husker ikke eksakt hvor gammel han var da, men han tror han var 10-12 år gammel. Han var heller ikke muttens alene da han gjorde det, han gjorde det i flokk. Han var sammen med flere gutter da han gjorde det. Antagelig ble han hisset opp til å tøffe seg opp overfor de andre guttene han var sammen med, og de guttene skulle vel liksom leke "tøffe mannfolk" da de fant på å gå på låven og finne de kattungene som de visste faren min på gården skulle ta livet av likevell. Det er mye unger kan finne på i flokk, særlig guttunger kan nok hisse hverandre opp og tøffe seg og bla. være slemme mot dyr (i verste fall drepe små dyr) eller gjøre hærværk i flokk. Så det mannen min gjorde da var nok et guttunge-kjekkasseri-påfunn. Han sier at han er ikke stolt over det i dag, men gjort er gjort. Det vi har gjort før kan vi ikke få gjort omigjen uansett. Men grunnen til at jeg er lei meg fordi mannen min tross alt har tatt livet av en kattunge en gang, er fordi jeg syns det er skummelt å tenke på at mannen min virkelig har gjort noe som alltid har vært utenkelig for meg å gjøre. Det syns jeg er både nifst å tenke på og det gjør meg lei hver gang jeg kommer på det.