Sambo er "ung og uanstendig"... så det holder....

[-Mariposa-]

Dere som kjenner meg vet at jeg jobber med å få sambo til å føle seg klar for å "roe seg ned" og få barn. En del av "planen" er at han skal få dra på byen med gutta og sånn så ofte han vil. Det er jo vel og bra det, men sliter likevel med følelsene mine. Forrige helg var han ute med gutta fra jobb og skulle "ta et par øl", noe jeg trodde betydde at han skulle komme hjem etter hvert, men han var ute fra etter jobb (han slutter kl 15, men de andre sikkert litt seinere) til kl 01. På lørdag hadde ei venninne bursdag og han skulle møte henne ute (jeg kunne være med om jeg ville, men driver og skriver oppgave og er litt fokusert på det for tida), men hun ringte aldri, men han dro ut en tur aleine og kom hjem kl 24 eller noe sånt.

Jeg prøver å få tid til å gjøre ting sammen som ikke bare er å sitte i sofaen. Sliter litt med vekta så går en del tur for tida og har tenkt å svømme i dag. Ingen ting har han lyst til å være med på. I går sa han at han kanskje skulle være med i svømmehallen i dag, men da jeg snakka med ham på tlf i stad sa han at han ikke hadde lyst, men kanskje til helgen, men helst på søndag. Jeg lurte på hvorfor og han sier det er fordi han skal "ta et par øl" med gutta fra jobb på fredag. Jeg veit jeg burde ta det som et godt tegn, at han føler seg fri nok til å lage planer uten meg, og vi var ute og spiste sammen på søndag, men likevel... Jeg skal dra om 24 dager og være borte i 3 mnd og har MYE å gjøre med praksis og bacheloroppgave etc. Jeg har så lyst til at vi skal finne på noe sammen, men alt han vil (føles det som) er å enten sitte foran pc'en eller drikke øl med gutta.

 

Da jeg ble litt snurt på tlf for at han skulle ut "igjen" svarte han med at "jeg gjør jo ikke dette så ofte" bla bla.

 

Æsj, jeg er sikkert bare hormonell eller noe. Vi har jo hatt så bra framskritt i det siste ang slutte på pillen etc, men jeg føler at det eneste vi gjør er å sitte hjemme og gjøre ingenting.

 

Vi skal til Oslo før jeg skal til Afrika og fant ut at et band jeg liker skal spille mens jeg er der. Jeg ble i fyr og flamme og ville ha med sambo. Han sa nei før han i det hele tatt visste hva slags band det var... (bluegrass band, kjempeflinke). Sendte ham en video av dem på YouTube og da ble det, oi de var flinke, men han vil fortsatt ikke være med, selv om det er dagen før jeg skal dra.

 

Kjenner jeg er ganske lei meg nå.... Har avtalt med venninna mi med lille babyen at jeg skal komme på besøk på fredag. da har jeg i alle fall noe å gjøre...

 

*sukk*

[Shauri]

Må le litt, for gutta er så rare når det gjelder å "ta et par øl", eller "spille litt", eller "kommer snart og legger meg"....

 

Samboeren min glemmer seg helt ut når han spiller spill.. så han kan sitte oppe hele natta han etter å ha uttalt seg "kommer snart og legger meg"... så finner jeg han på sofaen eller ved pc'en når jeg står opp igjen neste morgen...

 

*riste på hodet*

[-Mariposa-]

Ja, det er sant

 

Vi fikk forresten prata om det og ting ordner seg Har akkurat vært ute og spist middag sammen, noe som var hans forslag!

 

[Chezka]

Jeg svarer deg nå utfra din fremstilling.

 

Utfra det du sier høres han ut som en unggutt som overhode ikke er moden nok til å starte familie. Dette tror jeg ikke man kan presse frem ved å "la ham være fri til å feste fra seg".

 

Jeg tror du er for opptatt med det å bli gravid. Forsøk å tenke på hva det vil si å ha et barn med en mann som er såpass umoden. Hvis du er heldig så forandrer han seg totalt og setter deg og barnet først, men det er slettes ikke sikkert at så skjer. Og hva da? Det er bare å lese innlegg her på BIM fra frustrerte jenter som har fått barn med guttehvalper som ikke er ferdig med lekene sine (les; data, kompiser, øl, andre jenter). Da skjønner man at det er ytterst få som forandrer seg totalt.

 

Enten må du innstille deg på at i denne fasen som han/dere er i nå så passer det ikke å stifte familie, eller så må du faktisk vurdere om forholdet deres gir deg det du vil ha.

 

[-Mariposa-]

Hmmm, ok. Skal tenke på det

[-Mariposa-]

Jeg setter pris på tilbakemelding, men synes kanskje den er litt vel krass? Men ja, problemet ER jo at han ikke er klar for barn og synes det er et alt for stort ansvar. Ellers ville jeg jo ikke vært her inne. Og hva legger du i at jeg er alt for opptatt av å bli gravid? Jeg tenker på det, ja, men er faktisk en av de her inne som er den som tar dette minst opp med samboeren min og som skjønner at det kan ta noen år før det skjer

[Chezka]

Ja, svaret mitt er kanskje litt kvast, men måtte bare få understreke viktigheten av å legge babyplaner bort hvis det ikke ligger til rette for det.

 

Å være for opptatt av det å bli gravid er noe jeg ser mye her inne på BIM. Jeg tror at hvis man ikke kan få barn akkurat nå, selv om ønsket er stort, så må man gå inn for å unngå å trigge ønsket ytterligere. Med det mener jeg at jeg tror det er direkte usunt for flere av jentene her inne å bruke så mye tid på slike forum. Her får man virkelig trigget babyønsket, man legger planer for hvordan man skal overtale partneren osv osv.

 

Jeg er gravid i min 7. uke, og jeg ser klart hva BIM "gjør med meg". Det er haugevis med innlegg om SA f.eks, og jeg merker at dette har enorm innvirkning på meg. Det er nesten sånn at jeg blir helt sikker på å miste selv.

 

Det samme ser man på forumet "bli gravid". Der er jentene temmelig "forskrudde" mht å teste og teste og teste.... De leter etter symptomer og styrer noe enormt fra EL til IKM.

 

Jeg merket at dette også påvirket meg da vi var prøvere fra august til nå i desember. Jeg begynte også å teste før IKM, og tenkte uforholdsmessig på det å bli gravid.

 

Jeg vil råde deg til å slutte å være på BIM så lenge forholdet ditt er som det er. Gå aktivt inn for å slutte å tenke på å etablere familie. Kanskje en kattunge eller en hvalp kunne hjelpe på både tankene og "morsinstinktet"?

 

Lykke til!

 

 

[Tøydukka]

Haha, jeg tror vel ikke at det å skaffe et kjæledyr vil være i nærheten av en løsning det problemet som blir lagt frem her. Jeg har selv en fantastisk hund, men når det gjelder ønsket om at mannen skal være med på min bølge i retning av familie og etablering kan jeg si at hunden ikke hjalp på forholdet i det heletatt. Han jeg kjøpte hunden sammen med (det var tilogmed han som tok initiativet) viste seg å ikke være interessert nok likevel. Hunden ble med meg, og mannen forsvant ut av livet mitt. Det er en stund siden nå, og jeg er forlovet og samboer med en nydelig mann nå.

 

Det jeg ville fram til er at en hund hjelper ikke med å få to personer til å finne sammen i en familie, en hund bør heller være et resultat av at to personer finner sammen i en familie. På samme måte som at et barn bør være det. For hadde det bare vært barnet vi jenter var ute etter hadde vi ikke vært her inne. Ihvertfall ikke jeg, og jeg har fått samme inntrykk av deg Frøkna. Hadde vi bare ønsket oss et barn hadde vi funnet oss et onenightstand på et utested og løyet om pilla!

 

Jeg kan desverre ikke komme med noen enkel løsning for deg og din kjære, Frøkna. Men det kan virke som om det er et eller annet med kommunikasjonen mellom dere som ikke fungerer helt. Og at resultatet har blitt til at han rømmer til "det eksteme" på sin side ved å være uansvarlig, og du søker "det ekstreme" på din side ved å søke til barn og venninner som er mødre. Kanskje det kan hjelpe hvis dere setter dere ned sammen og snakker om hva som er viktig for dere som par akkurat nå? Og at dere lager noen mål for tiden fram til du skal reise for eksempel. Ta tak i hva det var som gjorde at dere ble sammen i utgangspunktet, og prøv å styrke forholdet. For et avstandsforhold er vanskelig å håndtere, og hvis dere fortsetter å gli fra hverandre fram til du reiser er det en stor fare for at dere ikke vil kjenne hverandre når du kommer tilbake.

 

Og til sist vil jeg bare si at jeg tror ikke BIM er roten på problemet, Chezka. Det er bare et resultat av et ønske om barn og familie. Jeg er selv her inne en del, noen ganger oftere enn andre, selv om jeg vet at jeg ikke kan planlegge barn med min kjære i løpet av 2008. BIM er et sted hvor jeg har kontakt med andre som også ønsker seg barn, men som likevel venter med det, og det gjør ikke at jeg overdriver det og blir mer desperat av den grunn!

 

Lykke til Frøkna, håper dere klarer å snu forholdet i en litt bedre retning!

[Chezka]

Nei, BIM er ikke "roten" til problemet, men jeg tror fullt og fast at det er med på å trigge følelsene.

 

Jeg ville ikke si så mye i mitt innlegg til HI om forholdet som sådan, valgte å fokusere på barn-problematikken. For jeg tenker nok en del som du her også hentyder til - kanskje er ikke slike forhold som dette "liv laga". Jeg mener ikke at alle forhold skal være familieforhold med barn, men når en ønsker det ene og den andre noe annet, så er det ubalanse i forholdet.

 

Kanskje må man først og fremst definere for seg selv hva det er man ønsker og krever av et forhold. Så må man få kommunisert dette til partneren. Kan man komme til en kompromiss, eller er ønskene uforenlige?

 

Jeg forstår det slik at du sier at det er ikke egentlig barnet i seg selv man ønsker seg, men stabilitet og bekreftelse på forholdet fra partnerens side.

 

Hvis jeg skjønner deg rett så bør man jo da absolutt ikke forsøke å overtale partneren til å få barn, men heller avklare om forholdet har livets rett.

[Tøydukka]

Da kan jeg si at du absolutt har misforstått alt jeg skrev, Chezka. Men så har du tydeligvis ikke vært i denne typen situasjon heller (men bare vent, en vakker dag dukker det kanskje opp en situasjon av samme mønster for deg også).

 

Jeg tror at alle forhold er i stand til å overleve hvis bare begge parter er villig og i stand til å jobbe for å få det til å fungere. Det som er problemet er at de fleste mennesker kommer i løpet av livet til situasjoner de ikke synes er så lett i håndtere, og da er det enkleste å rett og slett fornekte situasjonen. Hvis denne situasjonen er i et parforhold må begge parter klare å forholde seg til situasjoen og gå aktivt inn for å finne ut av det.

 

Men det man også må ta med i beregningen er at alle mennesker har følelser. Tar man tak i for eksempel diskusjonen om hvorhvidt et par skal få barn, der ene parten ønsker det og den andre parten ikke ønsker det, er det hvor sterke følelser man har for hverandre som avgjør om man ønsker å fortsette å jobbe for å finne ut av det. Vi kan alle være enig i at det er umulig å både ha barn og å ikke ha barn på samme tid. Så hvis man virkelig ønsker å leve sammen finner man et kompromiss. Jeg har forstått at Frøkna er villig til å vente med å få barn fordi samboeren hennes ikke føler seg klar. Men samboeren hennes sier også at han ønsker å få barn når han føler seg klar for det (mener jeg har lest det et sted...). Så det er jo et slags kompromiss, og det går i riktig retning.

 

Men problemet slik som jeg har forstått det er at Frøknas sambo ikke klarer å snakke om det/forholde seg til det å få barn akkurat nå, og Frøkna føler seg ensom i forholdet fordi dette er viktig for henne (altså å snakke om det). Jeg mener på ingen måte at forholdet ditt er dødsdømt, Frøkna. Selv om man "finner prinsen på den hvite hesten og lever lykkelig i alle sine dager" er parforhold noe som man konstant må jobbe med. Absolutt alle forhold har sine gode og dårlige perioder, selv om folk ikke engang er villig til å innrømme det ovenfor seg selv. Og når man er i en dårlig periode må man ofte jobbe med forholdet og kommunikasjonen for at det skal bli bedre igjen. Og det må tas med i beregning at redsel for det ukjente er noe som styrer veldig mange mennesker, og at man må trø varsomt og forsiktig for ikke å skremme eller såre i disse situasjonene.

 

Jeg mener selv at en interesse for barn burde være like ok som en interesse for biler eller datamaskiner, så det det gjerne handler om er at samboeren din (Frøkna) må klare å stole på deg når du sier til ham at du er villig til å vente. Og du må mene det når du sier at du er villig til å vente, og stole på ham når han sier at han ønsker det når tiden er moden. På den måten blir barn og familie ikke lenger så tabubelagt, men det kan bli et trygt tema igjen. Og slik kan det kan bli noe som bringer dere sammen, istedenfor noe som skyver dere fra hverandre.

 

Og Frøkna, rop ut hvis jeg har misforstått, jeg er veldig ydmyk...

[-Mariposa-]

Oi, dette ble det en skikkelig diskusjon ut av ja:) Først og fremst så må jeg understreke at jeg angrer på at jeg skrev det innlegget fordi det ble skrevet da jeg var litt sint og hadde ikke hørt hva sambo mente om saken. Da han kom hjem fikk vi snakket om det, og det viste seg at han hadde veldig lyst til å ta meg med ut på noe (feks middag), men ettersom jeg er veldig stressa for tida pga en bacheloroppgave som nesten ikke er begynt på og jeg skal reise om ca 20 dager så får jeg innimellom helt panikk og han har ikke lyst til å friste meg med noe gøy når han vet jeg burde sitte hjemme og lese/skrive.

Når det gjaldt den konserten han sa nei til var det fordi han har vært med meg og venninner på konsert før og mente vi hadde en tendens til å rotte oss sammen og han ville føle seg utenfor. Da sa jeg at det absolutt ikke var meningen, men at hvis han ikke sa noe om det var det også vanskelig for meg å gjøre noe med det. Det var han helt enig i og nå blir han kanskje med på konsert.

 

Når det gjelder dette med barn er det mye her jeg er enig i. Vi har hatt veldig såre diskusjoner rundt dette i flere år, men jeg føler at vi begynner å komme til en enighet rundt dette nå og at vi begge er mer lydhøre overfor den andre og kan snakke mer om det nå enn tidligere. Vi hadde blant annet en samtale i juleferien som ga meg "håp" om du vil kalle det det.

 

Vi er forskjellige samboeren min og jeg. Jeg er eldre og har mer erfaring med forhold. Jeg har et behov for å planlegge det meste og han er mer "vi tar det som det kommer". I begynnelsen av forholdet (selv om vi var veldig forelska) var det mye misforståelser i forhold til kommunikasjon. I tillegg hadde jeg et temmelig ampert humør (noe som kommer av mitt forrige forhold som var temmelig ampert og jeg visste ikke bedre), men etter 3,5 år har vi sakte men sikkert kommet nærmere hverandre. Jeg føler at vi kan prate om ALT og da mener jeg alt. Jeg har blant annet hjulpet ham til å overvinne en redsel/fobi for noe som var litt viktig i forhold til helsa hans at han gjorde. Dette tok mye energi og tid (blant annet strøyk jeg på en eksamen), men den gleden jeg fikk av å hjelpe ham og at han uttrykker at han er så trygg sammen med meg er verdt det!

 

Vi har fortsatt ting vi må jobbe med, men har vi ikke alle det? Når det gjelder barn så har vi blitt enige om at jeg i første omgang skal slutte på pilla om et halvt år og så tar vi det derfra. Hadde han sagt rett ut at han ikke ville ha barn eller det hadde vært fullstendig uaktuelt de neste 10 årene hadde jeg kanskje ikke blitt værende i forholdet. Jeg har faktisk tenkt tanken, men jeg føler vi passer så godt sammen at jeg er villig til å vente, og da mener jeg at jeg er villig til å vente, men ikke til jeg blir gammel og grå. Og jeg har kutta ut på BiM i det siste og skal reise bort i 3 mnd og bare tenke på sol og sommer og leve livet

 

Samboeren min er ikke A4 og det er ikke jeg heller, og godt er det!

 

Jeg veit ikke mer hva jeg skal si enn at vi er det mest klemmete paret jeg vet om og at vi begge digger å ligge på sofaen og skravle om alt mulig rart. Vi har mange felles interesser og mange ulike interesser. Og godt er det og:)

 

Litt rart at jeg føler for å "forsvare" meg for dette, men det rører jo noe i meg. Det er sannheter i alt som er sagt her, men det er også noe ensidet kanskje?

[Tøydukka]

Jeg skjønner godt hva du mener, det blir fort litt ensidet når det er i et forum. Alle mennesker har mange forskjellige sider, og det er vanskelig å korte livet ned til et lite innlegg uten at mye faller vekk. En dårlig dag kan føre til at man ser litt ensidet på sitt eget liv også. Jeg tar meg selv i å påpeke de negative sidene ved min kjære for meg selv til tider også. Heldigvis går det over når man får snakket sammen om ting. Er godt dere fikk ordnet opp i det:)

 

[-Mariposa-]

Jeg skal som sagt til Afrika i 3 mnd og er ferdig på skolen til sommeren og er da ferdig utdanna sykepleier. Sambo er utrolig reiseglad og jeg tipper jeg kommer til å være temmelig bitt av reisebasillen når jeg kommer hjem. Dessuten vil jo ikke sambo har barn akkurat nå, så hvorfor ikke reise litt. Så jeg foreslo for ham i stad at vi blir i Bergen i et år til (vi er begge egentlig fra Østlandet) og jobber knallhardt og sparer penger. Så kan vi pakke sammen leiligheten (jeg kjenner noen som eier containerfirma så jeg kan lagre ting ganske billig) og drar feks 4 mnd til Asia. Pappan min har leilighet i Haikou i Kina så hadde jo vært artig å besøke ham og se resten av verden samtidig. Dette er nesten første gang (i alle fall på lenge) jeg har sett sambo nikke og smile av mine framtidsplaner. "vanligvis" inneholder de nemlig hus, bil, unger og jobb, men jeg har begynt å tenke som så at det er vel ikke verdens undergang å ikke få barn før jeg er 30 og så får jeg en fornøyd kjæreste og jeg får sett verden! Er ikke like lett å reise så fritt rundt når man har unger....

 

Noen ganger (ganske ofte faktisk) skulle jeg ønske jeg ikke var 27, nesten 28, men heller 23 og ferdig utdanna og hadde TID til å se verden OG få unger før jeg er 30. Men jeg har jo fått meg mye erfaring både med jobb, kjærlighet og litt reising siden jeg var 21 da...

 

Litt fornøyd jeg nå og fikk lyst til å sette meg ned å planlegge Asiatur med en gang;) Men jeg får konsentrere meg om Afrika i første omgang, he he

[Gjest]

Jeg ville bare si at taktikken med å la samboeren din få dra så ofte han vil på byen, fungerer ikke! Jeg har selv prøvd.. Tror det fører til at han bare blir mer glad i friheten sin! Desverre...

[Anonym bruker]

HI her. Det har fungert kjempebra

[-Mariposa-]

Ganske artig å lese sånn gamle innlegg og se hva slags tanker jeg har hatt rundt dette. Nesten som å lese sin egen dagbok:) Hadde helt glemt det der med konserten osv.

Uansett. Jeg har vært i Afrika i 3 mnd og nå har jeg vært hjemme i 3,5 mnd. Jeg slutta på pilla for 2 mnd siden og har gått over til å tempe. Vi bruker kondom på de usikre dagene, men allerede andre syklusen syntes sambo det var greit å gjøre det uten kondom hvis jeg mente det var sikkert, noe som jeg tar som en stor tillitserklæring, samtidig som han godt vet at ingen ting er sikkert og at jeg kan faktisk bli gravid. Venter mensen sånn ca i dag og tok en test som var negativ i dag morges.

 

Når det gjelder meg og samboeren min så har vi blitt mye mer på bølgelengde det siste halve året siden jeg skrev det første innlegget. Jeg har stressa skikkelig ned med babykjøret og han fikk 3 mnd bare for seg selv mens jeg var i Afrika, og det gjorde godt for begge to! Vi kommuniserer mye bedre og kan ha samtaler om dette med barn på en bra måte! Nei, han er ikke klar ennå, men vi er veldig veldig mye nærmere det nå enn for 7 mnd siden! Og om jeg blir gravid nå så kommer han til å ta det fint Sambo driver forresten ikke å flyr på byen hele tida heller. Faktisk er det mer jeg som reiser rundt og lever livet, he he. Driver også å planlegger en reise til Kina etter nyttår (fortsatt i planleggingsfasen) og det passer kanskje ikke så godt å være gravid når man skal reise til så eksotiske strøk? Det er ikke sikkert vi faktisk skal reise heller, og blir jeg gravid så tar jeg det som et tegn på at vi heller burde bli hjemme.

 

Det var synd det ikke fungerte for deg TopSecret86, men jeg synes i alle fall at det fungerer for meg

[Glajent@ med baby utenfo magen]

Så bra du og sambo har det mye bedre nå! Husker deg godt fra min tid her inne. Ikke sikkert du husker meg? Husker jeg hadde stor beundring for deg som skulle reise til Afrika. Håper du hadde det supert der nede!

 

Her har sambo tatt svangerskapet med stor ro og virker osm han gleder seg til å bli pappa. Er jo allerede halvveis så tiden flyr. Er faktisk sambo som har vært mest ivrig på navnefronten i allefall

[Frøkna vårbarn 2014]

Og nå er jeg gravid - planlagt

[Gjest]

He, he.. Artig lesning, Frøkna... Jeg fulgte med på det der "prosjekt ung og uanstendig". God at det endte bra da!

[Frøkna vårbarn 2014]

He he, ja. Det var nok 3 mnd i Afrika og det at jeg rett og slett roa med HELT ned som hjalp. Da klarte vi å prate om det på en fornuftig måte og tok det skritt for skritt. Først slutta jeg på pillen og vi gikk over til kondom. Så hoppa vi av i svingen noen måneder. Tror det som fikk ham over "kanten" til slutt var at syklusene mine ble lengre og lengre og han skjønte plutselig at ikke alle jenter har el en gang i måneden og om vi bomma en måned så var det plutselig langt over en måned til neste gang! Men så satt'n på første forsøk da, he he