av og til skulle jeg ønske..

[MegOgSkjønningen]

at jeg kunne bestemme.. si: sorry, men sånn er det, nå SKAL vi ha barn. istedenfor at han skal si, nei vil ikke ha barn jeg, eller kanskje om noen år, sånn 5 år kanskje? Hadde ikke det vært kjekt? Jeg er DRITTLEI av at han kan bestemme over mitt liv (og ja, vet at jeg hadde bestemt over hans liv hvis vi hadde fått barn når han ikke er klar, men akkurat i dag driter jeg i det

[Mamma til rakkerunge]

Det er min holdning også.. Det er liksom helt greit at HAN bestemmer over når jeg skal få barn, men det er ikke ok at jeg bestemmer over han. Tåpelig.

 

Han ble lurt en gang før, så skjønner at han har panikk. Men at han i det hele tatt har samvittighet til å antyde overfor meg at han er redd for det, etter nesten 5 år... vel da eksploderer eg.

 

har sagt at uansett, så vil jeg ikke ha et barn som i kke BEGGE er med på (å planlegge eller hvertfall ønsker). Og sa jeg ville ha barn når jeg var 25.. om 1 1/2 år altså (prøver til sommeren... håpe-håpe-håpe) Og da sa han at heldigvis at han ikke ville før om mange år, for da visste han jo at eg MÅTTE vente siden jeg hadde sagt det før.. ARGGGGG!

 

Man skal ikke lure, men et kompromiss må man få til. Tror ikke noen av våre menn angrer seg når de står der med en nyfødt i hendene

 

 

 

 

 

[Shauri]

Ja, et kompromiss hadde vært suverent. Men noen mannfolk (deriblant min samboer) tror at de kan styre hele verden om de bare er sta lenge nok... hmrf!!