Myldring - bok om oss studentmammaer!

[linepetrine]

Hei!

 

Jeg startet egentlig dette innlegget på mor 20-25 på barnetMitt, men jeg fikk lite respons.

 

Er selv 27 år og tobarnsmor. Ble mor som 23-åring. Passet perfekt for meg. Jeg bor i Oslo, og der er mødre i begynnelsen av 20-årene et sjeldent syn. Selvom det biologisk sett er et ideelt tidspunkt å bli mor på, blir man plutselig så veldig ung. Samfunnet legger liksom opp til noe helt annet.

 

Jeg er i ferd med å skrive en bok som handler om det å få barn i alderen 20-25. Kvinnene jeg skal intervjue er bosatt i Osloområdet. Det skal være en oppmuntringsbok for oss, siden jeg ikke selv finner noe liknende på markedet. Jeg skal intervjue kvinner i ulike livssituasjoner (både enslige, samboende og gifte). Har allerede startet på noen av intervjuene.

 

Boken handler om hvordan barna kan være en berikelse i studiene, og hvordan de kjære små kan påvirke oss på en positiv måte. I stedet for å fokusere på barna som et hinder, fokuserer jeg på hvordan barna former oss i en identitetsskapende periode.

 

Hva er deres umiddelbare inntrykk når dere hører om dette? Ville dere ha kjøpt en slik bok?

 

Hva vil dere i såfall lese om?

Hvilke utfordringer har vi?

Fordeler

 

Er det noen alenemødre som kan skrive litt om hva dere vil lese om? Jeg har selv et par venninner som er alenemødre, og som sier at de ikke finner noe på markedet som passer til deres livssituasjon. Jeg er derfor interressert i å høre om alenemorerfaringer

 

Setter stor pris på hjelp,

 

Mvh forfatterspire

[Anonym bruker]

Jeg kjøper den

[Anonym bruker]

Så fint initiativ! Men hvorfor bare fokusere på aldersgruppen 20-25? Det finnes mange studentmammaer som fikk barn senere, selv var jeg 27, og er fortsatt student et år senere (sånn er det jo når man tar lang utdanning)!

Om du skifter fokus fra "20-25 år og studentmamma" til rett og slett "studentmamma" får du med deg mange fler i målgruppen.

Og når vi er inne på det; hvorfor bare fokus på mammaene og ikke pappaene? Dette vitner jo om et litt gammeldags kjønnsrolletenkning der vi går ut ifra at det tross alt er mammaene som skal ta seg av barna. Også studentpappaer blir påvirket av den nye tilværelsen! (Dette re ingen kritikk, men typiske feller vi alle går i)

 

Så mitt forslag er: Lag bok om studentforeldre! Den vil jeg iallefall kjøpe, og åpner for mange interessante problemstillinger.

Lykke til! Si ifra her inne om hvordan det går:)

 

 

[linepetrine]

Takk for svar.

 

Jeg føler jeg må forklare litt nærmere:

Boken er egentlig ikke om studentmammaer, men om å være mor i begynnelsen av 20-årene og hvilke krav en som kvinne møter fra samfunnet når man velger barn i så ung alder. (Det var derfor jeg først luftet ideen på mor 20-25 forumet) Biologisk sett er det ideelt, og helt uproblematisk, men samfunnsnormen er at man skal tilhøre en "singelkultur" og realisere seg selv. I følge dette samfunnet er ikke det forenelig med å sette barn til verden. Jeg skal intervjue kvinner i forskjellige situasjoner (enslige og i forhold), og to av dem ble mødre som 17 og 19. Siden jeg ikke vil sende et signal om "se her alle 16 åringer - barn ingen hindring," vil fokuset først og fremst være på kvinner i 20-årene, men også tenåringsmødre skal kunne ha glede av å lese denne boken.

 

Jeg skal derfor fokusere på hvordan morsrollen skal brukes til det positive i en identitetssøkende fase, i stedet for å fokusere på barna som et hinder. Selv ble jeg en mye mer kreativ person etter at jeg fikk barn, det er et eksempel. Siden du ble mor i en alder av 27, hadde du gjort masse på forhånd, og du hadde sikkert også følt at du er ferdig med "selvrealiseringsprosjektet." Da jeg ble mor følte jeg fortsatt jeg hadde en lang vei å gå. Jeg ga derfor blaffen i de skyhøye materielle og sosiale kravene dette samfunnet stiller og fokuserte på to ting: morsrollen og min identitetssøkende fase. Disse to kunne fint kombineres. Barna mine skulle ha det bra og jeg måtte fullføre det jeg ville av studier, kurs, reiser og opplevelser før jeg kunne begynne å fokusere på karriere, boligmarked og annet. Dette samfunnet stiller jo egentlig krav som ikke har noe med foreldreskapet å gjøre, og det vil være mitt fokus - barnets beste og hvordan bruke tiden sammen med barna som en inspirasjonskilde, samt å få en familie til å gå bra sammen. Å bruke moderskapet til sin karrierefordel. Kvinnene jeg intervjuer har gjort det på samme måte. Vi føler at morsrollen har vært med på å forme vår identitet i en søkende fase av livet.

 

Likestilling er faktisk et av de områdene jeg fokuserer på som noe positivt, da både mor og far har samme inntekt (samme studielån) og at den fleksible studenttilværelsen gir mulighet for å dele på tiden sammen med barna.

Siden jeg selv er kvinne og mor, skriver jeg en bok til andre mammaer. Det finnes jo fedre som både skriver pappabøker og oppretter pappanettsider (akkurat som vi også har våre egne mammanettsider)

Dessuten tror jeg også at man som kvinne har et større forklaringsproblem når man velger barn før karriere enn som mann. Men jeg skriver mye om hvordan man må gi og ta i en familierelasjon, og hvordan man skal samarbeide for å bevare ekteskapet / samboerskapet etc

 

Men hjertelig tusen takk for innspill. Jeg forstår at jeg ikke hadde forklart dette godt nok.

 

Noen flere som melder seg på diskusjonen?

 

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg ville også kjøpt den:)

 

Jeg er alenemamma for datteren min på 16mnd og studerer fulltid på høyskolen i Østfold. Studerer førskolelærer..

[linepetrine]

Så fint! Hva vil du som alenemor legge vekt på?

 

Jeg intervjuer et par alenemødre med et positivt fokus. Jeg ønsker å vise en annen side enn det som vi ofte ser i media med den stakkars alenemoren som kjemper mot systemet. Siden jeg ikke selv er alenemor lar jeg dem få avgjøre hvordan de ser på sin egen tilværelse, sitt eget syn på hva som er positivt og negativt.

 

 

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Når det gjelder den økonomiske delen, så er jeg ganske fornøyd med den:) Dvs at jeg som alenemamma har også råd til å studere fulltid og kan tilby datteren min en god barndom forhåpentligvis. Vise henne at ting er mulig om man virkelig vil det.

 

Jeg flyttet fra Oslo i fjor høst, for å studere på høyskolen i Østfold. Jeg kom ikke inn i Oslo, så da bestemte jeg meg for å flytte. Orket ikke tanken på å ta opp fag osv.. Blir jo eldre jeg også. Jeg blir 30 år det året jeg er ferdig utdannet. Ikke bare lett å reise fra familie og venner til et nytt sted rett etter et samlivsbrudd. Har blitt endel tårer, men jeg angrer ikke et sekund på valget mitt. Jeg hadde gjort det igjen.

 

Men det er tøft å være alene når man er student, for "sykedager" det har man ikke. Datteren min er ganske mye dårlig og, så jeg har hatt flaks at jeg har greid meg med det % fraværet jeg kunne ha da vi hadde praksis i år. Men det var på håret for å si det sånn.. Om jeg hadde hatt mere fravær, så måtte jeg tatt det igjen. Men da hadde det gått utover forelesningene på skolen da.

 

Jeg mener at jeg har mere å tilby datteren min med utdannelsen jeg nå tar enn uten utdannelsen. Og jeg kommer til å oppfordre henne veldig på det med å få utdannelse. Jeg skal være litt streng på at hun MÅ ta skolen alvorlig og ikke bare skli igjennom. Noe jeg angrer litt på at jeg ikke gjorde selv. For da hadde jeg tatt utdannelse for lenge siden.

 

Planen min er at vi flytter tilbake til Oslo når jeg er ferdig som førskolelærer.. Kjøper leilighet til oss og får jobb. Hun begynner i bhg.

 

Jeg synes det hadde vært lettere å svare direkte på spørsmål. Om du har det så svarer jeg gjerne.. Du kan også maile meg [email protected]

[linepetrine]

Supert Jeg sender en mail

[Tufsa:)]

Jeg kjøper boka!

Her er både jeg og pappan i huset studenter, hun ble født på min 20-årsdag,og pappan fylte 20 år et halvt år seinere:)

 

Vi stortrives og motivasjonen for å studere har bare økt siden hun ble født. Da har man liksom "noe mer" å studere for.

 

Bare å stille spørsmål om du har noen, svarer gjerne:)

[linepetrine]

Fantastisk! Jeg er så glad på deres vegne! Det er nettopp slike historier jeg er ute etter! Mannen min fikk toppkarakterer etter at han ble far. Det var absolutt på grunn av vår førstefødte datter. Selv utviklet jeg sider ved meg selv jeg ikke visste jeg hadde.

 

Møter dere reaksjoner på at dere er unge foreldre? Jeg møtte nemlig noen reaksjoner da jeg var gravid med første, og da jeg traff mine eldre medsøstre på barseltreff. Ellers hender det jeg nesten blir møtt med en forventning av at jeg ikke skal trives i enkelte sammenhenger. En sånn "stakkars deg" holdning. Men jeg ønsker å understreke at jeg stort sett blir møtt med positive tilbakemeldinger. Når de negative kommer, preller det av. Men det gjorde ikke disse kommentarene da jeg var gravid med første mann. Derfor er min positive erfaring som ung mor noe jeg ønsker å formidle til andre kvinner.

 

Bor dere i Oslo? Hadde vært hyggelig og snakket litt mer med deg. Send meg en Personlig Melding!

 

Klem fra en ung mamma nærmer seg 30-årene og derfor snart blir litt "gammel" (blir 28 i mars...)

[Anonym bruker]

Jeg er 24 og føler meg superung mamma i dette samfunnet Studerer littegranne, men prøver å være mest mulig hjemme med min skjønne sønn. Studerer derfor deltid og stortrives. Føler meg litt annerledes, så jeg vil gjerne lese boken din!