Flere som sliter med forholdet?

[Anonym bruker]

Her fungerer det dårlig..

 

Vi har vært sammen i 6 år..og har hatt endel opp og ned perioder. Men aldri gjort d slutt, vi har holdt sammen. Jeg har kanskje vært litt redd før for å bli alene..sambo har liksom vært trygghet. Jeg kommer fra en familie der d var bare meg og mamma så han har liksom vært den eneste som har visst alt..Og jeg har sett på det som en styrke å ha han å støtte meg til.. Og tanken på å bli alene og igjen gå tilbake å stå mot mamma har vært skremmende.

 

Vel, når har jeg kommet til en punkt der det ikke skremmer meg å bli alene. Jeg er i midten av 20-årene, og det å stå på egne ben frister nå. Har på en måte blitt "stor-nok" til å stå mot mor.

 

Men nå da så har jeg jo ikke bare meg selv å tenke på lengre..vi er 3. Er opptatt av at om det skulle bli slutt, så håper jeg for all del at alt skjer vennskaplig. Jeg og sambo skal ikke (forhåpentligvis) være uenlig, og håper vi kan være enig med tanke på jenta vår.

 

Familieterapi er ikke aktuelt for min del. Det hjelper meg nok ikke å elske han igjen. Er fryktelig gla i han, men ikke nok liksom. Føler jeg bor sammen med bestekompisen min, og man har ikke sex med bestekompisen, -det blir jo bare feil.

Vi har krangla/diskutert mye. Og jeg har hatt noen oppgjør der jeg på en måte har satt ned foten, men han skjønner ikke alvoret.Vi hadde en samtale her endag da jeg fortalte at jeg synes vi har det vanskelig nå, og at jeg føler vi er så alt for forskjellige. Så er han "flink" en dag, og hjelper til..Men dagen etter igjen er alt glemt.

 

Tror egentlig jeg hadde hatt det bedre alene.. Kanskje vi hadde fungert bedre da. Det jeg får litt vondt i magen av er at jeg aldri prøvde å ta en pause før vi fikk barn. Men det har vært den mamman min da.. han har vært stolpen jeg har støtta meg til.

Ikke enkelt dette..Og man blir sliten av å tenke på slikt hele tiden..

 

Flere som tenker på å kanskje ta en pause? Eller gå fra sambo/mannen?

[Anonym bruker]

JA!!!!!!

Her er det akkurat saann som du beskriver.. Vi har vaet sammen i 6 aar og naa gaar alt supe daarlig.. Tenker og at jeg faar det mye bedre alene for jeg er jo som en alenemor allerede.. jeg gjoer alt, men mannen gjoer det han vil akkurat naar han vil.. Er saa lei av det..

 

Hverr gang vi krangler om det skjerper han seg i en uke og saa sklir det helt ut igjen.. Er saa lei.. Saa ja jeg tenker ofte paa aa gaa..

[Anonym bruker]

Jeg og her er det nogne lunde sånn du beskriver det...er sålei, men så er det så vanskelig å gå når vi er tre....

Mener veldig lei...hvor mye skal man finne seg i før nok er nok??

Trøsteklem

[Anonym bruker]

 

 

Ja jeg tror grensa mi er nådd.. Men det er vanskelig. Vi har liksom hus sammen, oppussingsprosjekt. Noe som vi hvertfall ikke får solgt nå..og jeg har på et vis ikke samvittighet til å gå fra ham når han må sitte med huset. I tilfelle vil jeg nesten tilby meg å hjelpe til å betale på huslånet en stund da, slik at han ikke havner skikkelig i knipa.

 

Nei det er ikke lett:( Er selv vokst opp uten far. Men i mitt tilfelle ville ikke pappa vite av meg.. Litt annerledes i denne situasjonen, da pappan elsker jenta si. Nei jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Tenker på alt vi har sammen...alt invetar i huset liksom..hvordan vi evt.skal fordele osv.. Tenker at jeg kunne tenkt meg å tatt en pause først. Å bare vært litt fra hverandre.. Og også da bytta på å hatt jenta.. Men jeg får liksom ikke alt til å gå opp..hvordan alt skal gå. Han har jo aldri vært oppe om natta med jenta..osv.. Utrolig sovehjerte, våkner aldri om det er noe..

 

Nei jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Skal gi det mer tid, men så spørs det, hvor mye av tiden min skal jeg bruke..har allerede brukt mye.. :/

[Anonym bruker]

Jeg har det også slik. Ganske nøyaktig som du skriver. Jeg elsker ikke samboeren min lenger.. Er veldig veldig glad i han, men ikke på den måten jeg burde..=/

 

Før når vi kranglet så var det alltid jeg som fikk dårlig samvittighet, enda jeg ikke hadde gjort noe galt. Å jeg tok opp ting gang på gang, me nhan skjerpa seg aldri. Så begynte jeg å gi f...,å da skjønte han det! Men nå tror jeg det er for sent, for følelsene min er blitt mer å mer borte etter alt som har skjedd. Men han skjønner ikke det..

 

Jeg klarer ikke gå, for jeg vet hvordan han er. Han blir så lei seg, å er ikke redd for å få meg til å få dårlig samvittighet.. Redd for hva han kan finne på.. Men så tenker jeg også at det er jo ikke rettferdig for verken han eller meg å leve i et forhold uten kjærlighet. Dårlig gjort om jeg ikke sier det til han. Å vi lever jo bare en gang.. Å så må jeg tenke på sønnen vår. Han har det bedre medat vi lever hver for oss enn i et forhold som ikke funker..

 

Men jeg skal også gi det mer tid, håpe at følelsene "popper" opp igjen.. Men vanskelig for å tro det..

 

Dumt å lese at så mange andre også har det sånn.. Lykkt til til alle=)

[Anonym bruker]

Det er litt godt å se at jeg ikke er alene da. Og at det er flere som synes det er vanskelig..

 

Jeg og tenker at det er ikke rettferdig å være i et forhold der jeg ikke elsker han på samme måte lenger. Har jo alltid sagt d til han, at om det kommer en dag der han ikke elsker meg på samme vis lengre, så må han fortelle meg det, og så går vi heller hver til vårt.. Men når man plutselig står i situasjonen, så er det plutselig ikke så enkelt.

Jeg var ute for noen uker siden, forholdet var slik da og..og der møtte jeg en fyr jeg dansa med. Kjenner han ikke, gjorde ikke noe galt, og har heller ikke sett han siden. Men, der å da så var det nesten så jeg tenkte at det hadde ikke gjort noe om jeg hadde gjort noe med han liksom.. Selv om jeg aldri kommer itl å gjøre noe mot sambo. Men når man begynner å tenke slik, ja d blir feil mot sambo. Han fortjener ikke noen som heller vil ha noen andre..

 

Og jo gamlere jenta blir, desto mer skjønner hun. Og det er ikke noe poeng om foreldrene er sammen, om de ikke elsker hverandre. Enn om sambo hadde kunne møtt meg på halvveien for lenge siden..og ikke bare tatt meg for gitt. Er så lei av at det alltid er meg som skal gi og gi, og ikke få noe tilbake.

 

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener. Jeg kunne heller aldri vært utro.. Men vi har ikke sexliv lenger. Jeg tenner ikke på han lenger.. Jeg syns det er kjempekjipt.. Men jeg klarer bare ikke ha sex.

 

Traff en for en stund siden som jeg har vært sammen med før (tilfeldig på byn, på dagtid). Vet at jeg aldri kunne blitt sammen med han igjen, eller vært utro mot samboer. Men tankene mine kan jeg ikke gjør noe med..

 

Men hva gjør man da når man står i denne situasjonen? Jeg har alltid sagt til venninner som har dårlige typer at de fortjener noe bedre osv. å da hadde hvertfall jeg gått. Men det er ikke lett når man står der selv. Hvordan skal man si det liksom?

[Anonym bruker]

Nei jeg finner ikke ordene..

Men han spurte meg senest her en natt etter vi hadde lagt oss om jeg hadde tenkt å gå fra han.. prøvde å si ting på en fin måte..Men sa ikke direkte da at jeg tenkte å gå fra han. Men det endte vel at vi begge lå å gråt noen tårer. Hvor han fortelle meg hvor glad han er i meg, og ga meg en skikkelig klem. Den klemmen varma godt, men når jeg lå der og kjente på den klemmen, så kunne det like gjerne vært broren min..

 

Og ja sex.. Hehe..har ikke hatt lyst på evigheter.. Men igår prøvde jeg da..jeg som liksom dro'n med meg i senga..var litt gira på tanken da jeg begynte..men innen vi var i senga..så mista jeg gnisten helt. Sambo kosa seg jo tydelig..men jeg ligger jo og tenker på andre ting!!! Ingen nytelse jo.

Har tenkt om han skulle fri til meg nå, så hadd jeg nok sagt nei. Og er lei av å late til alle som om alt er bra.

I tillegg skulle jeg reise på tur denne mnd, alene. En helg, for å slappe av alene, og få tenkt litt. Skulle dra til en venninne et godt stykke borte, men så blir det ikke noen tur. Og jeg er så skuffa:( Føler virkelig jeg trenger denne, men hvordan..

[Anonym bruker]

Hvorfor ble det ikke noe tur? Gammel er jenta deres forresten?

 

Vi har en gutt som er 10 mnd. Samboeren min har også spurt meg om jeg ikke elsker han lenger. Jeg klarte jo ikke helt å si akkurat hvordan jeg følte det, men jeg fikk sagt at følelsene mine for han var blitt mindre. Han sendte meg mld. å skrev at han håpte ikke han hadde ødelagt alt..

 

Men han har skjerpa seg, gjenstår bare å se hvor lenge. Han tror han kan være flink en uke, å så vil jeg ha sex igjen. Men det funker ikke sånn, hverfall ikke for meg. Jeg må har litt orden i forholdet først. Han tror forholdet blir bedre med mer sex. Men jeg mener at ting kan ikke ordnes med sex.. Å jeg må føle at jeg har lyst på han. Men jeg har ikke det, å jeg savner han ikke lenger på samme måte om han er borte.

 

Me nså kommer tankene: vil jeg angre om jeg gjør det slutt? Men inners inne så tror jeg ikke det. Å jeg kan ikke tenke sånn heller. Jeg må tenke på sønnen min og meg selv. Å samboer skal da heller ikke måtte leve i et kjærlighetsløst forhold..

 

Asså dette er en mann som har driti langt i mine følelser i laaaang tid, å når han skjønner at jeg virklig kommer til å gå om han ikke skjerper seg, da skjerper han seg! Men han kan fort bli like lat igjen.. Å skal jeg mase like mye neste gang også? Hvorfor hørte han ikke hvor såret og skuffet jeg var 1, 2, 3, 4 eller 5 gangen jeg gråt og tok det opp?

 

Jeg tror han tok fatt nå for han skjønte at jeg mente alvor i å gå. Men han har ikke skjønt at alt dette har tært på mine følelser for han..

 

Dette ble langt, men godt å få det ut..=)

[Anonym bruker]

Det der er som å lese om meg..oss. sex løser ikke problemer. Men, jeg vil nesten si at vi har hatt de samme problemene i mange år, men det har gått i daler. Men jeg håper hele tiden at alt skal bli bedre.

 

Han er på noen reiser i løpet av året via jobben, på kurs. Den lengste turen varte sikkert 5 dager, men jeg hører aldri fra han på disse turene. I begynnelsen var det grusomt når han dro og jeg ikke fikk tak i han. Jeg var jo livredd. Jeg vil bare at han skal gi beskjed om at han kommet trygt fram, men ikke et ord om det en gang. Etter at vi fikk jenta, som nå er straks 8 mnd, så rekna jeg med at han begynte å gi lyd fra seg. Han er tross alt familiefar nå. Jenta var 4 uker første gangen han dro på kurs, og jeg hørte ikke noe i løpet av de dagene. Ble utrolig skuffa! Og det var da jeg tenkte at han forrandrer seg nok ikke.

Men har hatt endel episoder der han er ganske egoist.. Ikke tar hensyn til mine følelser.

Som etter fødselen, da mista jeg melka..og er ganske sikker på at det var hans krumspring som var årsaken. Da han hadde kontakt med ei jente/dame uten at jeg visste det. Fikk vite at han hadde vært på besøk hos henne flere ganger mens jeg gikk gravid.. Og det toppa seg da jeg en dag spurte om jeg og jenta vår kunne bli med han da han skulle dra til byen på et kurs. Dagstur, men fikk tilsvar at han ville ikke kjøre bil som går så sakte... (min bil, stasjonsvogn) Da begynte jeg å lukte lunta.. Tilfeldigvis så var bestevenninna mi med på samme ferga som han kjørte den dagen, jeg ringte henne og ba henne sjekke om sambo kjørte alene. Hun skjønte jo ikke hva jeg mente..men hun ble ganske paff da hun merka at han ikke var alene. Alt dette styret med denne dama såra meg mye, spes ettersom jeg var i en veldig sårbar periode der jeg trengte han, men han stilte null opp. De var bare gode venner, men jeg forlangte bare at han var ærlig med meg, jentevenner er da ok. Men han fortsatte å holde henne hemmelig.

Har flere episoder der jeg har vurdert å flytte..Men aldri gjort d. Og jeg angrer meg nå. Angrer meg ikke på ungen vi har fått sammen, eller på alt vi har gjort. Men for at jeg aldri tok den pausen jeg tenkte lenge på.

 

Nei det skjærte seg med turen fordi jeg ikke har råd. Men det er nesten så det frister å brukte kredittkortet mitt for å reise en tur.. Dyrt å bruke det kortet, men kanskje er det verdt d..kanskje jeg har et svar når jeg kommer hjem..

[Anonym bruker]

Hehe huff.. Er jo nesten som å lese om oss dette. Foruten det med den dama.. Men at han aldri gir lyd fra seg osv.

 

Helt enig med deg, greit med jentevenner, men da trenger man ikke holde dem skjult. Da tenker jo den andre det værste med en gang, selvfølgelig..!

 

Etter en tur bort så hadde du kanskje fått tenkt litt ja. Kan jo virke som du trenger det. Sette ting i perspektiv..

 

Jeg heller angrer absolutt ikke på babyen vi har fått! Jeg koser meg såå mye sammen med han=) Det er jo han som lyser opp hverdagen min=D

 

Men jeg tror det at hadde jeg ikke blitt gravid,så hadde nok ikke vi vært sammen i dag.. Å det sier jo litt..

[Anonym bruker]

Ja det samme her.. Da hadde vi nok ikke vært sammen.

Men jeg tenker tilbake da..2 år tilbake.. Vi hadde det på akkurat samme viset da. Jeg vurderte å dra min vei..Men så ble jeg gravid, utrolig nok, men hadde en spontanabort.(kanskje d var et tegn? heh) Etter dette så ble vi ganske knytta..plutselig skjedde det noe som gjalt oss begge. Men etter jeg mista, så ble jeg veldig oppsatt på å bli gravid igjen. Og det ble jeg jo.. Hva om jeg hadde tenkt litt mer over saken. Men vi hadde jo vært sammen så lenge, så samtidlig føltes det så rett..

 

Men pussig så like mannfolk kan være:P

[Anonym bruker]

Ja, helt utrolig egentlig. Lurer litt på hvordan dem ser tinga. At om dem hadde lest hva vi har skivd, hva hadde dem tenkte da.

 

At dem er egoister? Late? Eller skjønner dem bare ikke bedre?

 

De tror bare at vi aldri kan forlate dem. De tror de vet hvor de har oss, men når dem skjønner at de tar feil, så får dem panikk..

 

Å vi er jo litt "dumme" vi å da.. Jeg, for min del, skulle hvertfall satt foten ned for lenge siden, ikke gjort det så lett for han å være sånn.. Men jeg mener at det er ikke min jobb. Jeg er ikke mora hans. Han må ikke lære opp meg..

 

Leste en gang at å forandre et mannfolk var like vanskelig som å lære en murstin å hoppe.. Da begynte jeg å tenke.. For det føles faktisk sånn..

[Anonym bruker]

Hehe ja, er nok sant d. Men jeg har virkelig prøvd jeg.. i over 6 år!!

 

Men selv om ting hadde blitt bedre, så er det så mye annet jeg savner..

Han liker ikke familien min, skal aldri være med på besøk hos besteforeldre eller noe.. Noe som sårer meg mye da jeg er svær familiekjær. Sjelden han blir med til sin egen familie, og jeg må finne på unnskyldninger på hvorfor. Vi gjør aldri noe sammen. Han har vært med og trilla vogn ÈN gang på 8 mnd. Han LIKER ikke det han skjønner du. heh! Aldri passer det med besøk her, for han er sliten. Og aldri skal han bli med oss bort. Så det er alltid jeg og jenta som drar alene, og må dikte opp da hvorfor han ikke kunne bli med. Og jeg som liker å være sosial, være sammen med venner. Vil da så gjerne be de hit og. Men neida!

Det er kanskje slike ting som er værst, ikke det at han aldri skal hjelpe til hjemme. Med det at vi er så forskjellig på den sosiale biten. Jeg savner noe der liksom..

[Anonym bruker]

Kanskje greit og vite at man elsker hverandre før man lager et barn. Virker ikke som om dere er helt stabile på det område. Skjerpings jenter! Det var ene og alene deres valg om og få barn med den mannen dere nå sitter med. Ikke la dette gå utover barnet at dere ikke klarte og "forstå" ting tidligere!!!

[Anonym bruker]

Har nok aldri sagt at jeg ikke elsker, eller aldri har elsket mannen min. Men jeg elsker han ikke nok, lenger. Men jeg tror kanskje jeg ikke hadde helt samme syn på ting før jeg fikk barn, Jeg tror jeg godtok mer før enn hva jeg gjør nå. Og har begynt å tenke på hva jeg vil for ungen min.

Ja jeg er fullstendig klar over at det er synd at det måtte en unge til for at jeg skulle finne ut dette. Men han er jo en snill mann, og vi ønsket oss barn sammen. Men jeg tror at ting ble ganske annerledes enn hva han hadde tenkt. Men jeg trodde faktisk han hadde så mye vett at kom til å forandre seg på andre områder. Jeg er jo gla i han. Men etter at han ikke har skjønt poenget til nå, så synes jeg det er slitsomt for både meg og ungen.

 

[Anonym bruker]

Asså kanskje du burde vite LITT mer før du uttaler deg?? Jeg hadde drømmemannen jeg, trodde jeg! Han hjalp til hjemme og lagde mat osv. Men når jeg ble sykemeldt så forandret han seg helt! Han gadd ikk gjøre noen ting! Jeg kjørte han på jobb i nesten et helt år, 20 min. hver vei. Han lovte at lappen skulle være i boks innen babyen kom. Men tror du han har fått den lappen enda? Så i tillegg til leiligheten, mat og nyfødt baby måtte jeg kjøre på han.Sa at det var greit at jeg gjorde det meste når jeg var sykemeldt, men at når babyen kom da måtte han skjerpe seg igjen. Jada sa han. Men det gjorde han ikke!

 

Skal man ikke få barn med den man elsker? Jeg elska han jeg, emn han forandra seg utrolig mye når jeg ble gravid. Er vel ingenting jeg kan for det vel?

 

Å gutten min er det beste som har skjedd meg. Han lider ingen nød!

 

Så du mener at de som får barn aldri skal få gå fra hverandre fordi de ikke skjønte ting tidligere, som faktisk ikke var der da? Tenk før du skirver. Det kan være mer bak ting enn akkurat det som kommer frem her..

[Anonym bruker]

Dettevar til anonym 01.34 asså..

[Anonym bruker]

Hei. Vil bare si at jeg tror det er normalt å komme inn i en lei fase etter at man blir flere, har vært der og kjenner venninner som har vært i samme situasjon. Har flere venner som har vært på randen av brudd. Men dette har oftest rettet seg med å man venner seg til ting selv og barnet blir større. Det å gå fra to til tre er en stor overgang og for noen en prøvelse på forholdet. Det å få flere barn etterpå er litt enklere, da vet man hva man har å gå til og forventer kanskje ikke så altfor mye av den andre parten. Snakker fra egen erfaring. Men er det forhold hvor følelsene er helt borte så er det selvfølgelig en sjanse for at det ikke blir bedre. Lykke til iallefall.

[Anonym bruker]

Sliter også med forholdet, men situasjonen er omvendt av den dere opplever. Vi elsker hverandre over alt på jorden, men har så store proplemer at jeg tror ikke vi kan få dette til å fungere uansett:( Er så grusomt...

[Anonym bruker]

Så leit å lese dette. Vil bare si at dere må tenke dere veldig godt om før dere "evt" går. Selv er jeg 40 år og har vært der dere er nå. Skal bare si dere at det sjelden blir så rosa/bedre som man forestiller seg på den andre siden, eller med et nytt liv som en delt familie. Skjønner hvis forholdet er totalt dødt. Var det i mitt tilfelle. Men husk at man sjelden er forelsket hele livet. Å være glade i hverandre med noen oppblusser innimellom tror jeg er det man kan forvente. Noen her skriver at de er veldig glade i mannen sin nemlig. Og dere som mener dere ikke er det, er dere sikker på at dere ikke er det? Når hardt blir satt mot hardt så kanskje man våkner litt. Hvis det skjer noe f.eks. som gjør at man virkelig trenger hverandre? Tror ofte at folk kjeder seg sammen. Blir for mye rutiner. Man forventer så mye mer enn det som er vanlig. Husk at de fleste har hverdager. Ofte blir det fort hverdag med en ny også. Og man må ofte også ta med ny partners barn på kjøpet. Kan være en kjempeutfordring det. Ny partner elsker ikke barna våre slik vi gjør, og kommer aldri til å gjøre det. Er noe eget å glede seg over egne barn sammen. Godt å ha et sett besteforeldre også. Mange som har gått i fella pga forelskelser også, for så å finne ut når hverdagen kommer at den man hadde var best. At den nye hadde nye og andre feil som man heller ikke kan leve med. Og hele tiden skal man bli litt delt pga egne barn og evt den nyes barn. Blir sjelden noe kjernefamilie der begge gleder seg/sørger likt over den andres barn. Det biologiske i oss sier at mor og farsfølelsen kun kommer frem for egne. Tro ikke at man finner noen som passer perfekt og er uten feil.

Man kan lete og lete og aldri falle til ro da. Og det viktigste tenk på barna. Så veldig sårt for de når mamma og pappa skilles. Vil alltid være et savn at de skal bo sammen. Rotløst å forholde seg til mye nytt, både nytt hjem og ny partner med alt sitt. Jeg har forståelse for at det bare ikke går noen ganger å fortsette. At det er fullstendig kræsj, at den andre ikke stiller opp, er utro, ikke vil snakke osv. Men prøv terapeut først. Eller meld dere på et samlivskurs. Vi var på det og det var utrolig bra. Lærte så mye og bruker det vi lærte til stadighet. Man blir så vekket at det er ikke sant. Går ofte over to dager. Hvis det er litt kjærlighet igjen så er det verdt det. For husk at det du slet med i forrige forhold ofte går igjen, nettopp fordi det er du som drar det med deg og omvendt. Man kan ikke legge alt på partneren. Ofte samme årsak til at man mislykkes gang på gang. Feil man selv gjør.Søk på nettet etter PREP kurs. Går over hele landet. Men er så bra at det er verdt å ta opp lån hvis det står på det. Vi opplevde at skilte par faktisk kom sammen igjen etter kurset. Lærte seg nye teknikker og hvordan man skulle snakke sammen, lytte og ha respekt og faktisk finne det positive tilbake. Er vel noe positivt der når man velger personen som far til barnet sitt vil jeg tro. Men begge må ville. Vi var litt skeptiske. Redd for gruppen, at vi måtte utlevere oss mye. Men sånn er det ikke. Man trenger ikke si noe om hva som er deres problem, Få gjorde det. Men man jobber parvis, hører på foredrag og får oppgaver som virkelig får en til å tenke. Anbefales sterkt.

[Anonym bruker]

Tusen takk for et kjempefint svar. Mange tankevekkere, og erfaringer der..

 

Men hva når sambo ikke ser problemene jeg beskriver, skal for alt i verden ikke på noe slikt for slike kurs er bare tull. "Må man ha et kurs for å holde sammen, så er det ikke riktig.." Ja jeg kan bare ramse opp. Han kan ikke å snakke...sjelden han spørr om ting, økonomi er et ikke-emne man skal snakke om.. Vi betaler dyre dommer i lån, og det er hardt å få det til å gå rundt. Han betaler alt for mye på en bil jeg mener blir helt feil om man får problemer med å kjøpe bleier til ungen. Synes det blir mye egoisme her.. Den egoismen trodde jeg kanskje ville avta når han måtte ha ansvar for andre, men den gang ei.

Og ellers så stiller han opp så lite for meg og jenta. Noe jeg synes er så sårende. Vi var 2 om denne ungen..

 

Nei dette valger er ikke lett.Men jeg skal i d minste være sikker før d skjer.

 

[Anonym bruker]

Hørt om syvårskrisa? jeg har et samvlivsbrudd bak meg, men der hadde vi det vanskeig fra starten av omtrent. Så det var nok like greit. Men det er normalt at ting går opp og ned. Det er normalt at forelskelsen blir til vennskapsfølelse, men er det da rett å bryte? Et ekteskap/forhold er en kronglete vei, og uansett er det tøfft for ungene. Jeg sier ikke at man aldri skal bryte opp, men vær helt, helt sikker - og kanskje ikke sett fokuset på brudd, men på å bevare forholdet. Se da om det kan hjelpe. Let etter hva det var som fikk deg til å elske mannen før, og forsøk litt til før du sier at du ikke vil mer. Mye kan rettes opp av innstillingen vet du!

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Det var mange sanne ord fra deg på 40, fint skrevet av deg

[Anonym bruker]

Jeg er ikke overrasket over at så mange sliter, egentlig. Jeg er egentlig i et veldig ferskt forhold, så forelskelsen har enda ikke helt sluppet taket, og likevel merker jeg at vi sliter mer nå etter fødselen. Likevel tror jeg at vi kan snakke sammen og få det til, uansett hva som skjer... (Optimist, serru!)

 

Men jeg vil bare støtte kommentaren om samlivskurs. Vi var på et slikt kurs under svangerskapet, og det var supert for forholdet vårt. Hvis det er slik at dere er på nippet til å gå, ville jeg sette et ultimatum og si at typen må bli med på kurset, ellers viser det at han ikke vil satse på forholdet, og en kan like gjerne gjøre det slutt. På denne måten får dere i alle fall prøvd noe sammen, og kan være sikre på at dere ikke gir opp for fort!