Besteforeldre..... (langt!)

[Anonym bruker]

Vi har en nydelig sønn på snart fire måneder, og det er det første barnebarnet på siden min av familien. Mamma og pappa er selvfølgelig verdens stolteste besteforeldre, noe de viser på alle mulige måter. I starten var det koselig og moro at de satte SÅ stor pris på han, men nå synes jeg det tar helt av.... Jeg rakk ikke hjem fra sykehuset engang før de snakket om at han skulle overnatte hos dem, og det var snakk om ferieturer med dem osv, osv. Som sagt syntes vi det bare var moro i starten, og regnet med det bare var en måte å vise at de gledet seg til å bli kjent med han.

 

Men nå virker de kjempeskuffet over at de ikke har fått passe han over natten enda, og de synes ikke de passer han nok. Han fullammes, så det setter jo sine begrensninger på hvor lenge han kan være der. De kommer ofte med kommentarer som " bare vent til du får grøt du gutten, da skal vi få det mye moro da, du skal være med hit og dit osv osv..." Men det frister ikke at de skal passe han så mye, for jeg kommer til å bekymre vettet av meg... Jeg møtte dem f.eks, på juleshopping, og ettersom det begynte å snø lurte de på om de skulle kjøre meg og lillegutt hjem ( jeg trillet vogna). De kunne ikke se hva de trengte bilsetet for, han kunne da bare ligge i vogna... Jeg takket nei til tilbudet, men de himlet med øynene når de hørte forklaringen min. Det gikk jo bra i "gamle dager" da vi var små... Det virker som de mener sånne ting er noe tull, og at de vet best.. Det er nok til at jeg kan bekymre meg søvnløs, og da har jeg hvertfall ikke lyst til at de skal passe han...

 

Det blir ikke bedre av de SKAL ha gutten til å gjøre det de vil - når det passer dem. Hvis han sover bare MÅ de vekke han, for de må snakke med han eller se han smile. De kom hjem fra lang ferietur nå, og de rekker ikke inn døra her før gutten er ute av armene mine fordi "nå er bestemor her, så da ska du ikke være hos mamma'n din!". Han hadde akkurat sovnet, og våknet med et skrik. Men det var ikke snakk om at det var bestemor sin feil, hun gikk rundt med han og spurte hvor fæle mamma og pappa har vært med han mens de har vært borte.. Det er ment som spøk, men etter snart fire måneder med denne "spøken" er det ikke særlig moro lenger.

 

Når lillegutt omsider roer seg og begynner å smile, er kommentarene "se så fin gutt! Og mamma som sier du er så umulig hele tiden!!" Jeg har sagt han var umulig EN gang, da var han tre uker gammel og skrek hele natten. Jeg ringte mamma i fortvilelse om morgenen, helt utslitt av å bære og trøste han. Etterpå har hun "spøkt" med dette nesten hver gang hun er innom...

 

Tro meg, jeg har prøvd å fortelle på flere måter at jeg ikke synes "spøkene" deres er morsomme lenger, da blir de småsure og kutter ut noen dager, før de er tilbake med de samme morsomhetene. Jeg har også sagt de ikke skal vekke han/ avbryte måltider for å snakke med han eller få han til å smile, for det har ingenting med lillegutt sitt beste å gjøre. Men når vi er på trilletur og noen vil se oppi vogna, klarer mamma tilfeldigvis å gjøre noe så han våkner, Etterpå ler hun det bort, og setter opp verdens mest uskyldige mine. Hun må da få vise frem det nydelige barnebarnet sitt?!!!

 

Jeg blir jo helt gal, men de gangene jeg tar det opp er det som å snakke til en vegg. Vi har egentlig et godt forhold, men nå irriterer jeg meg mer og mer over dem, spesielt ettersom det ikke går ann å snakke om det. Mamma blir lei seg, og pappa såret, og da er det jeg som sitter igjen med den vondt følelsen etterpå. Likevel fortsetter de som før, etter noen dager er de i samme tralten igjen...

 

Langt hjertesukk dette her, men jeg føler meg som en tikkende bombe om dagen....

 

 

[Mamma&LilleKrølle]

Samme her!!

Men her er det svigerfar som maser da. Han har spurt siden jenta var knapt 2 mnd, om når hun skulle få ligge over der. Hun fikk flaske da, så de så ikke helt problemet. Men jeg dro på det (ville jo ikke det jeg!) Og kom med diverse unnskyldninger.

De er unge besteforeldre som er travle, og de kommer ikke innom på besøk. Og det kan jo gå lang tid mellom vi ser dem da. Jenta så ikke besteforeldrene på 2 mnd, ikke fra hun var 3 til 5 mnd, og da hun endelig fikk se de igjen, så hylgrein hun!! Og det har hun gjort siden. Til farfarens fortvilelse. Hun er nå 7,5 mnd. Og gir seg ikke.

Men de spør fortsatt, og vil at hun skal ligge over. Men det vil jo ikke jeg når hun er så redd dem.

 

Jeg sa det til svigerfar her for en stund siden, med en hyggelig tone, at de kunne gjerne stikke innom oss på en snarvisitt innimellom, slik at jenta får se de oftere, så kanskje ting blir bedre. Er jo bare de hun er redd! Men da ble han sur da, for at jeg sa det. Enn å si det rett ut at hun er redd de liksom.. Jeg tror problemet ligger litt i d at han blir for voldsom når han først får se henne. Skal holde henne med en gang..og da er det jo gjort. Hun må bli husvarm først, men det skjønner han ikke. Og så skal han alltid plystre til henne for å få oppmerksomheten hennes, men det ser ut som at hun rett og slett blir sliten, og begynner å gråte istede.

 

Og mamma er som din mor.. Jenta mi har ligget mye over hos henne. Og da er hun jo som en solstråle, og sover aldri så lenge som hun gjør der. Og da får jo jeg høre det da, at jeg gjør sånn og sånn feil, osv. Og skal være 'morsom' med noen setninger som går igjen. Vel, etter snart 8 mnd så er de ikke morsomme lengre.

 

Skjønner deg når du sier du er en tikkende bombe ja. Blir irritert over at de aldri skal høre på hva jeg sier. Er jo min unge!!

 

 

[Anonym bruker]

Hei=)

Kjenner meg veldig igjen på dette innlegget!Foreldrene mine har også veldig mye av de samme holdningene som dine.Blir irritert,lei meg og bekymra!!Hadde aldri trodd jeg ville grue meg sånn til at de skulle passe han.Går bedre nå.

Jeg sa ifra at jeg vil ikke bli mast eller hintet til,og at de kan få passe lillegutt når JEG er klar.Har hele tiden vært masse på besøk hos de,så de har blitt godt kjent med hverandre.De har enda ikke fått passe han hos de,eller trillet tur med han alene.Dette fordi at da tar de han vel med seg i vognbagen i baksetet og kjører til nærmeste kjøpesenter,for så å drasse han med til alle de kjenner,og prøver å putte i han alt mulig rart."jammen,han smatter jo,så då må han jo like det" sier moren min etter å ha prøvd å gi han noe.Han smatter og kjenner på alt han får i munnen da..

Men de har fått passe han hjemme hos oss flere ganger,og da er jeg mye tryggere,og jeg vet at lillegutt er i trygge og kjente omgivelser.

Må ta ting steg for steg med de,sånn at de skal forstå at samme hva de sier og mener,så er det vi som foreldre som bestemmer.

Når moren min kommer med slike kommentarer som at "moren din er jo så fæl med deg" osv,svarer jeg bare at det er jeg ikke og at han har det så godt atte!

Er også lurt å prøve å forutse diverse situasjoner,og ta det opp med de på forhånd,så kan de ikke komme å si at det visste de ikke.Unngår endel konflikter på den måten =)

[Anonym bruker]

Nå skumleste jeg bare gjennom dette, å prøver ikke å si at dette ikke trenger å være plagsomt (d med besteforeldre). Men vil bare si at dere burde satt pris på at besteforeldre tar ansvar og hjelper til! Her bor svigers laangt avgårde, så det skjer ikke at de passer på han. Mine foreldre har små selv så de tar seg av, så de vil ALDRI sitte barnevakt! Hver gang jeg spør om de kan ha han på overnatting, ser jeg at de er skeptiske og vil heller jeg spør bror min osv... Jeg syns det hadde vært mye kjekkere med besteforeldre som springer inn dørene for å hjelpe enn at jeg ser at de ikke vil ha han på overnatting. Synes det er veldig trist.

[Anonym bruker]

Foreldrene mine er heldigvis ikke sånn. De kommer på besøk desverre ikke så ofte. går gjerne 2-3 mnd mellom men de er veldig aktive og jobber mye så skjønner at det blir vanskelig. Instillingen dems til alle barnebarn er at når de blir rundt 4 år (og oppover) så kan de få være med på ferieturer å overnatte. Syntes det er greit jeg. De inser at de ikke har nok tid til å bli kjent med barna når de er så små, og at overnatting er derfor utelukket.

Har desverre en søster som maser livet av meg om å få passe. det har ho gjort siden ho fant ut at jeg var gravid. Men jenta er 8 mnd og har bare sett ho 3 ganger. er klart at ho ikke får passe. Det skjønner ho selvfølgelig ikke.

Og ho bor 3 timer unna med tog men maser om at vi skal komme på besøk. At ho jobber for et firma i byen her, og faktisk er her minst en gang i uka derfor kunne komme innom etter jobb, nei det teller ikke.

 

Blir så irritert over maset hennes, for jeg har forklart gang på gang at

 

#1 Det ikke bare er å ta med seg en 8mnd gammel baby først 30 min på bussen, så 3 timer på toget. Det er slitsomt.

#2 Vi måtte ha drasset med både vogn og bilsete, plus allt annet som jenta ville trenge,siden ho må kjøre fra stasjonen og hjem til henne.

#3 Vi har ikke råd til å drive å reise, vi sparer faktisk inn på allt vi kan for tiden for å få det til å gå rundt.

#4 Jeg er gravid og sliter med svangerskapskvalme og trøtthet, så orker faktisk ikke sånne lange utflukter.

 

Ho har 3 barn, de er alle tenåringer nå men ho må da huske at ting ikke alltid var lett når de var små.

 

Og så drar ho til og med opp at ho fikk jo passe jenta til andre søstra mi når ho var baby. Joda men da bodde de 4 hus fra hverandre.

 

Snakka med ho når jeg kom fra ferie med svigerfamilien i jula og da ble ho faktisk sur fordi jeg fortalte at onkelen hadde vært snill å gått masse trilleturer med jentungen og at svigemor hadde tatt henne en formidag så jeg og mannen min kunne komme oss ut av huset og ha litt fri.

 

Ho mente at det var urettferdig at de fikk passe og ikke ho. Men hello da vi hadde tross allt vært i hus med svigermor i nesten 3 uker når ho passa. Og Onkelen hadde tilbring masse tid å leke med henne i et par dager før han gikk på tur med henne.

Jentungen forguder Onkelen sin han er nesten bedre en mamma i hennes øyne... hehe

Ikke rart da han har en fantastisk tålmodighet, og kan ligge på gulvet og leke med henne i timesvis. Bare synd at han ikke bor i Norge.

 

 

hehe tror jeg snakka meg litt bort fra tema her ja, er ekspert på det.

 

Men som sagt er glad foreldra mine ikke er sånn, men desverre har jeg søstra mi som maser istede.

[Anonym bruker]

Vi setter UTROLIG stor pris på all den hjelpen vi kan få av besteforeldrene!Og det sier vi HVER gang de har passet gutten vår.Nå er det mine foreldre vi hele tiden må oppdatere på hva som er rett og slett trygt og forsvarlig og ikke minst LOVLIG!Svigers er litt mer " up to date" og trenger ikke bli fortalt dette gjentatte ganger!

Det er ikke ok å føle seg tråkka på,og føle at alt en gjør er galt fordi ens egne foreldre ville gjort det HEELT annerledes.Er tross alt VÅR baby!Og hvis jeg skal levere fra meg gutten min til en barnevakt jeg ikke stoler på,er det ikke mye vits med barnevakten heller..

Har forresten sagt til moren min at hvis hun tenker seg litt om så husker hun sikkert hvordan hun selv var.Da sier hun at jo,det stemmer nok det!Hun hadde også sin måte å gjør ting på!

Nei,les skikkelig gjennom innlegget først ;-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg også igjen i innlegget her ja!!! Her begynte masinga allerede FØR ungen i det hele tatt var født! Når jeg var 3 mnd på vei begynte svigermor å "reservere" helger hvor hun skulle passe snuppa! Til og med tanta til sambo reserverte helger! Og begge foreldrene våre er skilt så hos oss er det 4 forskjellige "besteforeldrefamilier" som vil se snuppa akkurat like mye hver! ALLE snakket om hvor masse de gledet seg til å passe hun og til slutt følte jeg at vi bare fikk denne ungen for at alle andre skulle få passe like mye hver!!!!!! Trudde jeg skulle bli gal........ Var nesten så jeg begynte å lure på om jeg i det hele tatt kom til å se ungen min etter hu var født....

 

Jeg vet jo at de bare mener det godt og det er jo kjempeflott at alle er like ivrige og bryr seg, men det kan faktisk bli for mye av det gode!!!!! For de som opplever at INGEN bryr seg er dette leit, men for de som opplever masse mas blir det for mye!

 

Det hadde vært fint med en mellomting hvis det finnes?! hehe.....

 

Etter at snuppa ble født har jeg vært rimelig klar på at folk skal få passe hu, men det blir når vi har behov for det og når jeg føler meg klar for det!

Det har familien akseptert og ting har ikke blitt SÅ ille som jeg hadde trodd.....

 

 

[Anonym bruker]

Vi har noen av de samme problemene med det ene settet besteforeldre her også og det er ikke alltid så lett...man blir jo litt såret og lei seg.

Min mor og samboer har liksom aldri tid til å se henne. De bor rett ved og er hjertelig velkommen til å stikke innom når som helst, men de har så mange baller i lufta at det blir sjelden noe av. Vi ber dem på kaffe, trilletur ol, men sjelden de kan. Hun er det første barnebarnet for begge mine foreldre, bare min stefar som har fått et barnebarn fra før, så det er ikke en hel gjeng å fordele oppmerksomheten over ennå.

Når de vel tar seg tid til å stikke innom så skravler de mest og ser ikke veldig mye på jenta mi. Jeg blir ofte skuffet, synes jo hun er så skjønn og jeg lokker fram de nydeligste smil og greier, men de legger knapt merke til det midt i all praten sin. Når de holder henne så er det fort gjort....en liten stund bare og så vil de oftest prøve å legge henne i vogga eller vogna og synes hun skal sove.

 

Det andre settet besteforeldre som er min far og hans kone er mer av sorten som snakker om å passe henne, ha henne med på ferier og overnatting. Det første min stemor sa da jeg viste henne noen små babyklær vi hadde kjøpt i str 56 før hun var født var at de klærne kunne hun gjerne leveres i når de skulle passe henne. Jeg svarte at jeg tror neppe noen skal passe henne når hun bruker str 56, men senere kanskje. Nå er det helt tydelig at de bare venter på at jeg skal bli ferdig med den hersens amminga så de kan "overta" henne. Jeg har foreløpig ingen som helst behov for å være noe særlig borte fra babyen min (3 mnd) og tror ikke hun har særlig behov for å være borte fra meg ennå heller. De er veldig velkomne til å besøke oss,leke og kose med henne og bli kjent med henne (som vel er en forutsetning for å evt kunne passe henne...?), men det har de sjelden anledning til....

Når de ser henne så er de ikke noe opptatt av å høre hva hun liker/ikke liker, hva hun kan og sånt. De vil liksom bare dille og dulle med henne til hun begynner å grine. Og når hun skriker ordentlig så er det nesten alltid for at hun er sulten, men da tror de hun har vondt i magen og prøver alle varianter av stillinger og byssing SELVOM jeg prøver å få henne tilbake og sier at hun er sulten. Må liksom krangle for å få henne tilbake så jeg kan amme henne, og da fnyser de liksom litt for at hun må ha mat så ofte (hun har hele tiden spist lite av gangen og ganske ofte, sånn er hun bare...)

Jaja tenker jeg....sånn er det bare. De er sikkert glad i jenta og kanskje blir ting bedre etterhvert. Men jeg er litt skuffet nå og synes ikke ting er helt som jeg synes de burde være...

Kan legge til at det er masse småting jeg ikke har nevnt, som f.eks at stefaren min ikke kunne skjønne hvorfor han ikke kunne kjøre oss hjem uten bilsete til henne. At de tar lett på ting ang sikkerhet. At de ikke skjønner at hun kan dette ned fra stellebordet. At de tror det er helt ok å la babyer ligge å skrike til de sovner (tydeligvis helt fra de er født omtrent). Akkurat det er en av tingene som gjør at de i allefall ikke får passe henne, de hadde antagelig bare latt henne skrike og skrike og skrike stakkars. Hun er ganske krevende og sover lite jenta mi, og la henne skrike har vi prøvd et par ganger og det er gruuuusomt!

De har også helt fra hun var 2 uker gnålet om hvordan man skal få dem til å sove hele natta igjennom. Jeg har forklart og forklart og forklart at hun er for liten til å kunne sove hele natta, det er NORMALT at de skal ha mat om natten til de er 5-6 mnd gamle. Men det trenger ikke inn....

Så den stakkars babyen min skulle nok fått skreket seg ganske god og svett før hun fikk noe mat hvis de skulle passe henne ja....Mat er liksom det siste de tenker på at det kan være hvis hun gråter. Det er akkurat som de heller vil at det skal være noe annet, noe de kan gi henne. Litt irriterende at det bare er jeg som kan amme henne.....

Men som sagt...sånn er det bare. Prøver å få til litt samvær og gjøre det beste ut av det.