Lurer på en liten ting.. Ang. mobbing..

[Gjest]

Kan et barn "lyve" på seg at det blir ertet, for å få oppmerksomhet?

 

Det høres kanskje banalt ut, og som en lettvint løsning fra vår side å ta den tonen, men vi lurer seriøst på om det er dette som er problemet.

 

Saken er den at jenta har delt hjem, bor 50 - 50 hos mor og far. Hos den ene parten blir denne saken aldri nevnt, jenta er harmonisk og sitt vante jeg, som en 8 åring skal være. I det andre hjemmet så nekter hun å gå på skolen, lager masse scener om at hun blir ertet/mobbet og slått på skolen og at hun misstrives sterkt. Men det kommer bare frem når hun er i dette hjemmet. Når det blir tatt opp i det andre hjemmet, så sier hun at det ikke er sant og at det ikke er noe problem..

 

Problemet er tatt opp på skolen, med lærer og begge foreldrene. Læreren sier at jenta overhodet ikke er noe typisk mobbeoffer. Og at det heller i enkelte tilfeller er hun som er den som utestenger andre fra leken, og at hun kan være både kvass og uhøflig mot voksne som barn. Men de vil selvsagt følge med på dette og ta det alvorlig dersom dette stemmer.

 

Det som slår meg er at det finnes en fellesnevner når disse tingene blir tatt opp. Det er gjerne i forbindelse med bytte av hjem, der den forelderen ikke er hjemme, og hun må være med steforelderen en stund. Denne personen har hun kjent siden hun var 2 år, så det burde ikke være et problem. Hun har ofte uttalt seg at hun er lite fornøyd med denne løsningen, men det er vanskelig når man har en jobb der man må jobbe sent.

 

Kan dette bare være en måte å ta hevn? Rope om oppmerksomhet?

 

- Vanskelig å vite når det er noe så alvorlig som mobbing.

[Attpåklatten :-)™]

Ja, det tror jeg absolutt!

 

Kjenner til lignende tilfeller der barnet ikke klarer å kommunisere den egentlige årsaken, og hvor behovet for oppmerksomhet kanskje ikke alltid er godt nok dekket av foreldre/voksne rundt.

 

Som du sier, så skal man alltid ta slike påstander på alvor, for så klart foregår det mobbing, men barn er også ofte så smarte at de kan "manipulere" på sitt vis for å oppnå goder. Det er bare så trist at det ofte da også kan gå ut over andre uskyldige.

 

Det er lurt å ta tak i det som dere gjør!!! Håper dere finner ut av dette og finner gode løsninger for jenta:-)

 

Kanskje mor rett og slett må prøve å prioritere annerledes, om hun ikke synes jobben er viktigst...

[Milli Vanilli]

Ja, det tror jeg..

 

Vår sønn løy om noe av det samme i fjor, vi (foreldre og lærer) tror det er en kombinasjon av dårlig språkutvikling og oppmerksomhet (de fikk en ny elev i klassen på det tidspunktet).

 

Hvis det er snakk om et barn som ikke får nok oppmerksomhet, så er det jo mange ting de kan gjøre og si for å få det fra de voksne.

 

Det er jo en "tankevekker" at hun i noen situasjoner på skolen er den som utestenger andre fra leken. Kanskje det er slik hun føler seg de gangene hun må rette seg etter reglene som hun ikke er fonøyd med?

 

Og det er så vankelig når det er mobbing, for det må jo følges opp....

 

Håper det ordner seg iallefall, og jeg synes ikke du skal føle at det er en bagatell, for det er jo noe som ikke stemmer, og da må man jo prøve å komme til bunns i det.

[dritgrei hei hei!]

At barnet roper om oppmerksomhet er det ingen tvil om i alle fall, for enten så stemmer det eller så stemmer det ikke....behovet for oppmerksomhet er like fult det reelle behovet. Så nei, jeg syns ikke det er banalt å "ta den tonen", det er enkelt og greit en alternativ forklaring på hva som foregår. At en unge er frekk og ekkel i et hjem, og engel i det andre er jo ikke så uvanlig, men at ungen har begynt å frekke seg mot lærer og medelever er ikke så bra syns jeg.

 

Den ungen som har plaget min sønn denne høsten, har jo ikke alltid vært ekkel... Men i løpet av de siste to årene har det skjedd mye i hans liv som han sikkert burtde få hjelp til å bearbeide. Han har ikke fått den hjelpen, begynte med å være frekk mot meg, fortsatte med å plage min unge, for så å fortsette med å plage mange på skolen.... Sannheten er jo at ungen ikke har det bra, og ikke får den oppmerksomheten han for tida trenger hjemme. Noen ganger er det umulig å gi et barn den oppmerksomheten, men når det kommer til det punkt at det krever oppmerksomhet enten ved å bli mobbet, lyve på seg mobbing, eller være mobberen så syns jeg vi bør ta oss sammen.

 

Det er jo ingen andre som kan gjøre noe, enn de menneskene som barna så sårt lengter etter. Hvis hun lengter etter å være alene smannem med denne ene forelderen uten å bli "forstyrret" av samboeren, så går det kanskje ann å lage en en dag i uka som bare er barnet og den ene forelderens dag???

 

Jeg tror nemlig at det er enkle løsninger på store og vanskelige ting. Det meste handler om å føle seg verdsatt og glede over at vi er til. Har vi det ikke sånn alle sammen?

 

Jeg håper at de finner ut av det, det er vondt for jenta å lete etter løsninger for å få etterlengtet tid sammen med sine.

 

 

[Maud]

Jeg tror ikke jeg ville vært opptatt av sant eller ikke sant, mer av hvorfor hun viser seg så forskjellig de to stedene. Dessuten er det vel ikke enten helt sant eller helt usant, men kanskje noe midt imellom som gjør at hun opplever det forskjellig fra uke til uke. Barn (og voksne) kan fortelle mange historier om seg selv som kanskje ikke helt henger sammen, men de kan være sanne allikevel. Dessuten er vi jo alle sånn at vi ser ting gjennom de brillene vi har på oss. Hvis vi først er lei oss for én ting, så kommer vi på mange ting vi også er lei oss for. Kanskje har jenta kommet inn i et vondt spor i det ene hjemmet der det å snakke om negative opplevelser er det som gir henne oppmerksomhet? Kanskje kommer hun i et "modus" i det hjemmet som gjør at hun husker alle avvisningene og det som er vanskelig? I det andre hjemmet er hun i et annet modus og "husker ikke" det som er vanskelig.

 

Jeg ville altså vært mer opptatt av å endre betingelsene i det ene hjemmet enn å finne ut av om hun lyver og eventuelt "ta" henne for dette. Kan den voksne som får alle disse historiene møte henne på en annen måte og gi oppmerksomhet på mer positive opplevelser?

[Gjest]

Hei Maud.

 

Jeg tror du misforstår litt hva jeg er ute etter.. Vi er overhodet ikke ute etter å finne ut om det hun sier er sant eller ikke sant. Men vi prøver å finne ut om det kan være en årsak bak det hun påstår, slik at vi alle sammen kan finne en løsning som kan hjelpe henne å trives igjen. Om det er skolen, hjemme eller det faktum at hun deler hjem, som plager henne..

 

For at nettopp, som du selv nevner, den som alltid ender opp med disse historiene kan forstå, og endre adferden hjemme hos oss.

 

Men for meg var det egentlig litt uforstående at noen kunne "lyve" på seg mobbing for å få annen oppmerksomhet. Men nei, jenta skal ikke bli tatt i løgn eller sannheter, det er for å finne ut om det kan være andre sider av dene saken, enn de som faktisk kommer fram.

 

Vi er 4 involverte voksne mennesker i denne jentas liv, og alle 4 er interessert i at det å ha et delt hjem skal være så knirkefritt som mulig. Og da må vi også klare å se andre vinkler i noe som kan se veldig "obvious" ut for den ene parten.

[dritgrei hei hei!]

Jeg vet ikke hvor gammel denne jenta er jeg, men vi hadde det jo sånn her i huset.... han var lei seg for alt i hele verden, og fant på trist ting, og kom på nye triste ting og alt var fælt, i tillegg kom mobbingen på skolen, som nok var hovedproblemet men alt ble jo så svart her ei stund. Jeg fikk et tips fra phantomet om at eg kunne overdrive glede og entusiasmen over alle slags små ting, altså bytte ut triste og medfølende tilbakemeldinger med hurra-rop for alle slags ting! Det funka.... han fikk masse oppmerksomhet på morsomme ting, og nå er alt så mye bedre, det var fryktelig trått i starten for han satt godt fast i det triste, men han kom seg da ut av grøfta, og nå er han igjen en fin og blid liten fyr.

 

Usj det er ikke lett å dele, og det er ikke lett å bo to plasser. Da mine foreldre ble skilt sa jeg til pappa: " synd for deg at du flytter for jeg bor her, og her skal jeg bo" ni år og sinna :-) Men sånn er det jo ikke alle som vil ha det.

 

Jeg er helt sikker på at det ordner seg, for det meste handler om oppmerksomhet tror jeg :-)

 

Jeg håper ikke du føler deg invadert, det er tøffe tak!

klem fra

[Maud]

Jeg beklager hvis heg uttrykte meg uklart. Jeg tror ikke at et barn klarer å lyve på seg mobbing og holde fast i denne historien over tid. Det var derfor jeg skrev det om løgn/ikke løgn. Jeg er imidlertid helt sikker på at det som er "sant" i et hjem kan være en svært liten del av "den store sannheten". Jeg ville tenkt at det var viktig at den voksne som får alle de triste historiene ser på hvordan han/hun møter barnet. Det må være noe i måten de to har lært seg å forholde seg til hverandre på som gjør at barnet hele tiden husker de triste tingene og alle avvisningene når hun snakker med akkurat denne foreldrefiguren.

[Gjest]

Det er det vi prøver å ha fokus på nå. At det kan være et "spor" jenta har kommet seg inn i, og blir kanskje minnet på dette i det ene hjemmet.

 

Jeg tenker vi kommer til å prøve litt av Phantomteorien her i huset, og se om det ikke kan gjøre noe positivt, også må vi alle 4 bli enige om hvordan vi kan ivareta henne enda litt bedre, slik at hun igjen kan trives uansett hvilket hjem hun er i.

 

Godt å ha et sted å henvende seg for å få råd og gode innspill! ;o)