Hvordan er forholdet til deres mor?

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Jeg er oppvokst i et greit hjem sånn sett. Men er så mye jeg reagerer på etterhvert som jeg blir eldre. Ser at andre har hatt det på en helt annen måte. Og så mange ting jeg vil gjøre anderledes med mine barn. Føler at de er så falske. Utadd er de sp forferdelig opptatt av barnebarna sine, men stiller jo aldri opp. Har et utrolig bra forhold til svigermor. Det er jo henne jeg ringer hvis gutten vår er syk, det har skjedd noe osv. Og hun stiller alltid opp som barnevakt og bryr seg virkelig. Setter seg ned på gulvet og leker med han. Npe aom aldri mormora hans gjør. Pappan min har blitt flinkere. Som sikkert har noe med at gutten vår nå er 3 år og lettere å finne på ting med. Men som barn så fikk jeg sldri hjelp til lekser f.eks. De spurte aldri om jeg hadde gjordt de heller. De jobbet mye og hadde mye å gjøre på fritiden også. Var aldri med å kjørte til fotballkamper eller andre ting jeg var med på. Uff kjenner det er så mye som ikke stemmer. Jeg sliter jo med barndommen min iforhold til alt dette. Har to brødre som jeg har snakket en del med ang dette. Han eldste er helt enig med meg, mens han yngste ser ikke det vi ser. Tror dette er mye av grunnen til at jeg har dårlig selvtillit. De har ikke klart opp bygge opp at jeg skulle få troen på meg selv. Så mye det har å si åssen hjem enn kommer fra. Måtte bare lufte tankene litt.

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Maa nok si jeg har vaert ganske heldig, selv om begge mine foreldre jobbet mye. De var veldig strenge med lekser og det var aldri noe bryderi aa spoerre om noe naar jeg sto fast. Min bror hadde dysleksi, og min mor hjalp han og en god del (spesielt naar de endelig fant ut at det var det han hadde)

Har et bra forhold til min mor ja, selv om hun kan gaa meg paa nervene naar vi har hvert med hverandre noen dager (bor et godt stykke unna), sikkert fordi vi er ganske like..ikke vet jeg. har ikke barn vi da, men Vet hun haaper aa bli mormor snart, det har hun nevnt.. Saa faar vi se hvordan det blir da..

Trist aa se at det ikke er bra mellom dere saann sett, men har du proevd aa snakke med henne om det? Kanskje hun ikke er klar over det, ikke vil vaere paatrengende etc?

[cherry coke]

Har et kjempebra forhold til mamma. Hun er etterhvert blitt en god veninne som jeg snakker om alt med(nesten iallefall). Når vi var små var både hun og pappa supre når det gjaldt å kjøre/stille opp til trening, fotballkamper og turnstevner. Pappa ble etterhvert trener og mamma hadde forskjellige verv i de aktivitetene vi var med på. Mamma var hjemmeværende ganske lenge, så hun hadde bedre tid enn pappa som var og er forretningsmann på sin hals og har mange reisedøgn i året. Men alikavel har de alltid stilt opp. Når jeg ble mor var både mamma og pappa ekstatiske og de har fra dag1 stilt opp 100%. Det er nesten slik at de får abstinenser viss det går for lenge mellom hver gang de ser barnebarnet sitt=)

 

Har et supert forhold til begge foreldrene mine, de er het fantastiske!

 

[FuriLaks]

Hmmm, Venter ny kaptein,

dette var litt som å lese om meg selv.

Dårlig selvtillit jeg også pga mye av det du nevner, selv om jeg hadde èn forelder som stilte opp mer enn den andre.

Svigerfamilien er som din, de gjør ALT for familien sin.

 

Jeg føler svært lite for min mor, og hvis jeg føler noe er det stort sett sinne og irritasjon:(

 

[Den drygaste]

Meg og mamma har hatt et godt forhold oppgjennom, selv om hun har vært streng med meg har jeg også kunnet fortelle henne alt som jeg trengte å snakke om.

I dag er vi kjempegode venner og jeg er kjempeglad for den oppveksten hun har gitt meg slik at jeg kan gi min kjærlighet videre til mine barn.

 

[lenej :o)]

stakkars deg!! huff!!! *klem*

 

jeg har et flott forhold til mine foreldre. dem bor desverre langt borte, 2timer å kjøre da..

men dem begge er veldig ivrig med de 3 barnebarna dem har, og leker med dem på gulvet, og triller, å besøker å er "helt med"..

 

er blitt selv oppdratt veldig strengt, mine foreldre har vektlagt god oppførsel, og ikke minst høflighet, respekt å generelt folkevett. lært oss fra vi var liten at vår egen lykke var helt og holdent opp til oss selv, ingenting ville bli servert på sølvfat...

 

min kjære er oppdratt i strengt gudstro. hans foreldre er meeeget kristne, og gudsfrykt var noe stort visstnok.

men samme som meg, så lærte han seg at man måtte jobbe for ting man ville ha. samme med høflighet, respekt å sånt..

men hans selvtillit var levere enn min, da eg møtte han. men etter 6 år ilag nå, så begynner han å komme seg nå. han vet nå at han er "verdifull", for jeg konstant går å sir det. samme med å skryte over han. hjemme hos han, var han bare en av de 6 barna.. tror ikke det var så mye tid til skryt sånn, da..

 

men svigers, dem er helt topp!! dem også leker med mini på gulvet, triller turer, og besøker. vi ser dem ca hver dag, og har et godt forhold til dem, og de bor her vi bor, samme plass.

 

så, eg har både et godt forhold til både min mor og svigermor, min far, og svigerfar.. :)

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Dere er utrolig heldige som har et fint forhold til foreldrene deres. Det er virkelig noe jeg savner. Har en familie som synes det er vanskelig å snakke om følelser. Er nok mye som er innestengt i de. Har heller ikke lett for å åpne meg. Så er så utrolig glad for at jeg har svigermor som jeg kan snakke med om mye når det gjelder gleder og sorger. Sikkert mye for at hun åpner seg for meg også. Tenk å kunne gå på cafe med mora si f.eks. Har vel aldri skjedd. Tror ikke jeg har prata med mora mi mere enn 5 min i telefonen av gangen. Hun har det alltid travelt. Ringer ikke hvis det ikke er noe. Uff ble mye syting det her. Skulle bare ønske at det var anderledes.

[cherry coke]

Uff...Det var trist å lese=( Kan ikke du ta det opp med mammaen din? Fortelle det du har på hjertet? Kan være godt å få renset luften=)

 

[katty]

Jeg vil ikke si at jeg har et godt forhold til mamma, hun er egentlig veldig egoistisk. De skal utad være veldig opptatt av barnebarna og når de en gang i blant skal passe dem må vi levere de senest mulig (virker som det er fordi det da ikke er så lenge til de skal sove) også må vi hente tidlig, gjerne kl 9 eller 10. Kan ikke se at de får tid med barna mine da.

Det er mye jeg kan peke på når det gjelder de, men en fin oppvekst har jeg hatt. Trygg og god hvertfall med mamma. Pappa har ikke tatt så stor del av barndommen min selv om han bodde sammen med oss. Han var mer opptatt av sine interesser.

Svigerforeldrene mine er flinke med barnebarna og spes svigerfar. Han er helt fantastisk. Mitt forhold til dem er så som så, kunne vært bedre faktisk og dt er synd.

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Burde sikkert tatt det opp med henne. Men hun begynner sikkert bare å grine. Er det snakk om følelser tar hun til tårer. Sånn er jo jeg og. Hun kommer til å bli veldig såret at jeg føler det sånn. Tror nok hun vet at de ikke har stilt opp, men innrømmer det ikke ovenfor seg selv.

[cherry coke]

Det er vanskelig når det gjelder sine nærmeste. Men av og til må det tårer til for at det skal komme noe konstruktivt ut av det. Om det sliter på deg ville jeg ha prøvd å ta det opp. Vær forsiktig og bruk små ord slik at mammaen din klarer å fordøye det....

[Mamman til AM&JS]

Her et greit forhold til min mor...men er visse ting jeg ikke snakker med henne om..fordi det går direkte til min far..som er någet spesiell...

Trenger jeg "hjelp" råd/veiledning tar jeg det heller med min mann eller svigermor...der har jeg egentlig ganske så god kontakt..og de stiller alltid 110% opp for oss og barna våre..

[Verdens peneste gutter er mine]

Jeg har heldt supre foreldre, kan selvsagt blir litt fornøgd av hverandre hvis enn går mange dager oppå hverandre. Men de er kjempe supre og stiller opp som barnevakter når det måtte være. Mamma ringte i går, bare en uke etter vi reiste fra de etter å ha vært der masse i jula. Da lurte hun på om hun og pappa kunne få låne guttungen en helg. De savnet han så mye. Greit for meg jeg er ofte sliten om dagen nå som jeg er gravid, og jeg vet at guttungen får det kjempe fint hos bestemor og bestefar. De bor 18 mil fra oss.

 

Har en søster som også stiller opp når det måtte være, hun bor nærmere oss, og hun har sagt at om jeg skal føde om natta er det bare å ringe til de for da kommer de å passer guttungen til foreldrene mine kommer. Søstra mi ga oss gavekort til jul på egon så jeg og sambo skal ut å spise og hun og samboeren skal være barnevakter en hel helg.

 

Setter stor pris på familien min jeg. Og jeg vet at de gleder seg til å bli besteforeldre og tante og onkel igjen i april. Det blir andre barnebarnet til foreldrene mine da søstra mi ikke har barn ennå.

[Honningmelon]

Jeg har hatt en god oppvekst, men foreldre som har stilt opp når det gjalt bhg, skole, idrett osv. De var også mye hjemme. Eneste jeg ikke syns var sååå bra, var at jeg syns jeg fikk mye kjeft... er enebarn, så følte at jeg fikk alt liksom, både på godt og vondt.

 

Men, der supre besteforeldre, og stiller alltid opp. Maser om å få passe barnabarna :-)

[M by M]

Jeg og min mor er venninner. Vi drikker rødvin sammen og skravler om det meste, ringer hverandre ca hver dag, shopper sammen, spiser lunsj og jeg tilbringer gjerne en hel og lang lørdagskveld hjemme sammen med mamma og mannen hennes. Det gjør gjerne resten av søskenflokken også. Vi er 5 stykk fra 17 til 24 år gamle og storkoser oss med foreldrene våre. Og de koser seg med oss. Jeg er glad jeg har unge foreldre - fordi de virkelig klarer å relatere seg til oss og faktisk har glede av å være sammen med oss og gjerne bruker en lørdag på oss fremfor egne venner. Er også glad jeg er ung selv og kanskje jeg kan ha det samme forholdet til mine egne barn med tiden også...?

 

Uansett, spesiellt min mor har alltid vært flink til å være ærlig. Hun har også valgt å være ærlig i firhold til sine egne følelser som mor og sett med litt mer kritiske øyne på sine barn. Hun har sett hvilke egenskaper hver enkelt av oss har som er gode og jobbet med å styrke disse og ikke sammenlignet oss med hverandre. Summen av det hele er at vi alle er trygge på oss selv nå og har det godt.

[Alba44]

Leit å høre at du har litt blandede følelser ang. barndommen, HI, men du har tatt lærdom av det og er sikkert mer bevisst på hvordan du påvirker barndommen til dine barn.

 

Jeg har et veldig, veldig godt og nært forhold til min mamma og min pappa.

De er verdens beste!!

[Twintipp og himmelblå]

Så leit da HI. Har du forsøkt å snakke med dine foreldre om dette? Eller kanskje du rett og slett bare må forsone deg med at slik er dine foreldre... Og gjøre det beste du kan for dine barn, og prøve å knytte sterkere bånd til brødrene dine f.eks?

 

Jeg hadde et utrolig sterkt bånd til min mamma. Pappa og mamma skilte seg da vi var 6 år, og pappa jobbet myye. Mamma fant seg en ny mann etterhvert som var verdens beste:) Han døde da vi gikk på ungdomskolen dessverre, og etter det har det kun vært mamma, min søster og meg.

Jeg snakket med mamma hver dag, hun var en supermamma:) Hadde mine venninner kjærlighetssorg kom de hjem til oss og fikk sove i dobbeltsenga til mamma:) Hun satt i skoleverv og var oppmann på håndballaget. Hun satt hjemme hver nyttårsaften for og kunne hente\kjøre oss og alle vennene våre...

Og når barnebarna kom bodde hun mer eller mindre hos oss fra etter arbeidstid til sene kvelden:)

I alle år har hun jobbet på sosialkontor som sosionom og hjulpet de som har kommet skjevt ut her i livet, hun hadde et hjerte av GULL:)

Savner hun så utrolig utrolig utrolig masse.. Hun døde dessverre i mai.

 

Pappa og mimmi, og svigers har jeg også veldig god kontakt med, de er genuint interesserte og gjør alt for oss eller barnabarna..

Men, som jeg senest sa til min sønn igår, ingen er som bestemor Theodor:)