Mista den sosiale antenna?

[Anonym bruker]

Huffhuffhuff! dette blir ett syteinnlegg:

Jeg har virkelig mista den sosiale antenna mi under svangerskapet. Jeg sitter med mine beste venniner og familen og har ingenting å snakke med de om. Frustrert!! Tenker at jeg vil ikke mase om meg og mitt svangerskap hele tiden, og da har jeg plutselig ingenting å prate om. Føler både venner og familie bare sklir sakte men sikkert fra meg. jeg har bare min kjære igjen liksom.. ønsker ikke at noen andre skal oppleve dette, men er dette normalt? Ser for meg ett stusselig liv videre..

[Anonym bruker]

ja, da er vi to.. vært itelgg sykemldt hele tiden og samboer bor borte mand-torsda kveld. Og jeg sitter BARE hjemme.. ikke kontakt med noen.. Sukk!! Hva slags liv kommer vi til å få sier jeg bare!

[Anonym bruker]

Har vert sykmeldt jeg og, siden uke 20. Sukk kan du si ja. Men det verste er jo faktisk at her sitter jeg alene dag ut og dag inn, å jeg VIL ikke ha besøk heller, jeg vil ikke at noen skal komme eller snakke med noen. fordi jeg er redd det bare skal vere stille.. huff! dette er til å grine av!

[Gjest]

Jeg kjenner meg delvis igjen.. Tidligere kunne jeg sitte i timesvis og skravle på kafe med venninner, men jeg merker nå når vi treffes at besøkene blir mye kortere, da jeg kjeder meg litt i deres selskap (godt mulig at de føler det på samme måte). Jeg velger å tro at det er fordi vi er på forskjellig sted her i livet, og at vi med tiden vil "finne tilbake" til hverandre (hehe...høres ut som et forhold, men pytt...). I mitt tilfelle gjelder det nemlig stort sett de single venninnene (evt. de som ikke er i noe seriøst forhold), mens de som er samboere og i etableringsfasen, som oss, kjenner jeg meg mye nærmere. Er nok noe med det at vi har mer til felles slik det er nå.

[hieri]

Samme her..Jeg prøver å dra litt på cafe sammen med venner,men blir så fort sliten at jeg er som regel rask.Jeg tenker at man -særlig på slutten av svangerskapet- lever i et type vakum, hvor den eneste tanken og oppmerksomheten er rettet mot svangerskapet og babyen. Det er vel normalt slik jeg ser det.. jeg er ganske sikker på at vi alle 'våkner mer til liv' etter vi har født, men ser for meg at jeg (vi) da søker til de som er i samme situasjon som meg (oss). Godt å ha noe felles med noen.. Noen av mine venner er i partymodus siden de er single,vi er liksom ikke i samme epoke i livet.MEN vi glemmer jo ikke hverandre likevel,vi vet hvor vi finner hverandre og gode venner er alltid tilstede for hverandre hvis man trenger det. At det i perioder kan bli litt mer avstand tror jeg kanskje bare er sunt!!!

 

Jeg tror på at jeg har godt av ro,være litt usosial og egoistisk og sitte i 'rugekassen'..Tror det er en del av forberedelsene mine jeg...

[Anonym bruker]

Samme her. Jeg orker ikke prate med nesten noen. Ikke engang familien omtrent. Mest lyst til og sitte hjemme,sove,chatte...går greit, men orker ikke snakke med noen..

Sliter på jobb for da må jeg være blid og snakklig. Hver dag er ett slit. Gruer meg. Gråter til og med om morgenen fordi jeg er så sliten og ikke orker og være sosial. Uff, tenk og klage/være sånn, når man egentlig er takknemlig og glad for at man i det heletatt skal bli mamma. Men aner ikke hvorfor jeg er sånn..