Hvordan fortelle barnet at det er slutt?

[Festis]

 

Da var min tid som stemor over, dessverre, for dette var ikke mitt önske.

Vi har såklart hatt våre "fighter" men siste måneden har barnet (5.5 år) virkelig åpnet seg og nesten stillt meg og far på lik linje, etter 1.5 år.

 

Spörsmålet er nå hvordan vi skal fortelle dette at det er slutt og at jeg flytter ut. (tidligst 1/3)

 

Litt historikk:

Når far og mor gikk hver sin vei da hun var 3 var det ingen som pratet med dette med barnet, heller ikke gjort i ettertid.

Etter det hadde far ett kort "forhold" med en dame som hade barn på samme alder, og de lekte veldig godt.

Så mötte han meg og avsluttet dette "forholdet" og vi har nå som sagt värt sammen i 1.5 år.

 

Barnet og jeg har hatt det göy sammen men jeg merket at hun ikke åpnet seg fullt ut til meg men da det da skjedde nå i november så ble jeg såååå glad! Tenkte ENDELIG lönn för den harde jobben som stemor. (for jeg har lagt myyyyye tid og feelings i dette)

 

Da tenker jeg, det tok henne 1.5 år at se meg på lik linje som far i huset, hvordan vil dette bruddet da ikke påvirke henne.

Jeg tenker på når far får seg ny kjäreste og barnet skal gjennom dette igjen?

 

Eller er det kun meg som overanalyserer? Kanskje barnet ikke tenker på dette i hele tatt?

 

Uansett, jeg flytter som sagt ikke ut med en gang da jeg venter på at få tilbake min gamle leilighet. Nå er jeg hos mor og far å slapper av litt så når hun nå kommer til far så er jeg ikke der.

Spörsmålet er om det er bedre med at fortelle dette da jag flytter ut for godt?

Enn at han sier til henne at vi ikke er kjärester lenger og sen står jeg i dörra og skal bo der i noen uker til. Blir ikke det veldig forvirrende for barnet?

 

Setter pris på tilbakemeldinger, da barnet kommer til far i morgen...

 

 

[DolphinGirl]

Festis, jeg har nettopp flyttet fra min samboer og stesønn. Skal sende deg PM, jeg.

[Lassi83]

Dolphingirl, er det slutt?!? Oi.. hvorfor?

[*-*]

Uff, dere - så kjipt! Det var trist å høre.

Skummelt at det ofte ryker for noen på dette forumet, men det er vel ikke så rart kanskje... Vi er vel her alle i utgangspunktet fordi vi syns det er vanskelig, selv de av oss som tenker at det går rimelig bra har jo nok å streve med.

Veldig lei meg på deres vegne. Er det helt kjørt? Eller tror dere det kanskje kan ordne seg igjen?

Åh, det skal ikke være lett.....

[Lilla Drue]

Uff kjedelig når slikt skjer. Men om noen flytter fra hele situasjonen, så forstår jeg det ganske godt også! De som sier at vi visste hva vi gikk til (og som ikke har erfaring med dette), skulle gått i våre sko en stund...

 

Var ganske nær selv her en stund, der jeg bare tenkte: hvilken megler skal vi bruke, hvor får jeg tak i en stor nok bil til å kjøre møblene mine osv. Kan tenkte meg det er tøft også å ta farvel med barna, da man faktisk kan bli veldig knyttet til dem.

 

Skriv en liste over ting du ikke savner med det gamle forholdet + en liste over fordeler/muligheter som åpner seg for deg! Lykke til (hold oss gjerne oppdatert)

 

Når det gjelder hvordan barna tar bruddet, har jeg ingen ide. Men tror jeg ville ventet til du flyttet ut med å fortelle

[Festis]

 

Takk!

 

Jeg har ju värt her för og luftet mine problemer så jeg kan ikke si at det aldrig har värt problemer eller at jeg ikke har vurdert at gå ut av dette. Hverdagen kommer så mye fortere i ett forhold med barn, om det så er felles- eller stebarn...

 

Senest nå i desember kom jeg til en punkt da jeg tenkte nöye gjennom dette, gidder jag at väre sammen med en mann som aldrig klarer at prioritere meg (når barnet ikke er der) og aldrig vise at det er meg han er glad i? En som tar parti med biomor når hun er furten eller sur på meg, i redsel for at miste samväret med barnet .

 

Svaret ble ja, og jeg fikk bestillt en time for familieterapi. Dette nektet far at väre med på med resultat at han heller gjorde det slutt. Hadde han dumpet meg for 4 dager siden når jeg var i kjelleren så hadde det nok värt enklere for meg. Men nå som jeg virkelig hadde bestemt meg for at satse på dette og var oppe på rose moln, da ble sjokket desto större.

 

Nei han har nok gjort meg en tjenste for ingen vil väre sammen med en man som ikke elsker en?

Men dette er så nytt og så sårt at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg videre. Bra forslag med lapp på kjöleskap!!

Jeg kommer nog over han, men savnet etter barnet og alle minner. DET sliter jeg med!

 

Jeg har lyst at få treffe barnet videre men er redd for at det kun skaper forvirring.

 

Dolphin: Det var triste nyheter, skal lese ditt PM nå!

 

 

[DolphinGirl]

Vel, lindsay, for min del trodde jeg virkelig at dette var for godt, og jeg flyttet ut absolutt alle tingene mine på et par dager. Nå virker det som at ekssamboeren min virkelig har innsett hva jeg har gjort og hvordan jeg har blitt behandlet, og han har unnskyldt seg en hel masse. Men jeg er redd for at det ikke varer, så jeg må nok se det an. Han ønsker virkelig ikke at det skal være slutt, men han forstår at vi må ha avstand, og så om et par måneder kan vi kanskje ta en ordentlig prat å se om det er noe der mellom oss fortsatt. Men han må være villig til å jobbe ordentlig for det - for det er jo det et forhold er, en jobb, stebarn eller ikke - så får vi se. Men foreløpig er han nødt til å klare seg alene; å gjøre alt det jeg gjorde. Jeg som var der for barnet mer enn foreldrene, som bare tenkte på seg selv. Barnet er knust, og det er grusomt at jeg er årsaken til at et barn er så trist. Så jeg møter stebarnet en del og prater og forklarer og håper at jeg ikke har ødelagt det stakkars barnet ved å bryte opp.

[*-*]

Uff, Festis. Men det er som du sier, man må virkelig føle at man blir satt pris på. Det må man jo i alle forhold, men jeg tenker også at det er ekstra viktig når den ene har barn og ekser som man må dele kjærsten og livet sitt med. Det koster virkelig jobbing. Hvis han ikke er klar for å jobbe for det så har du det på sikt mye bedre uten han! Utrolig kjipt akkurat der du er nå, men det vil bli bedre, det er det eneste som er sikkert.

 

DolphinGirl, det høres jo ut som om det kanskje er muligheter da? Er nok smart som du gjør å være litt avventende og kreve at han gjør en innsats. Jeg føler at det som betyr aller mest i mitt forhold og min familie er at min kjærste/barnas far har god nok tid. Skal han etablere en nyfamilie så må han regne med at det koster, og må eventuelt i et par år kutte med på endel fritidsaktiviteter, jobb og sosiale ting. Livet mitt endret seg totalt da jeg traff en med barn, og det må endre seg for den parten med barn også. De har hovedansvaret for at alle trives. Hvis den som har barn sørger for at tid ikke blir så knapt et gode, så unngår man mer at tilværelsen blir en kamp også. Jeg tar gjerne min del av ansvaret med barna, men det må være fordi jeg vil, ikke fordi han forventer det automatisk. Og jeg må få si fra når jeg er sliten, eller aller helst før jeg blir sliten, jeg har ikke den samme utømmelige foreldrekontoen med energi og omsorg som foreldre har. Man får jo noe av det etterhvert, men foreldre må skjønne at omsorgsinstinktet er ikke der ubetinget og at det generelt sett koster steforeldre mer enn det gjør biologiske foreldre.

 

Hos oss hadde vi nok på en måte som utgangspunkt at alt som hadde med barna å gjøre var hans ansvar alene - og så tok jeg gradvis over deler ettersom det var naturlig for meg og barna. Nå etter noen år deler vi på mange måter veldig likt, men fortsatt kan jeg føle meg helt utmattet i blant og holder på min rett til å kreve at han tar over alt sammen i perioder hvor jeg er sliten. Jeg kan jobbe masse overtid i perioder vi har barna hvis jeg trenger det, han kan i utgangspunktet ikke det.

Det er jo ikke enkelt, og det er slitsomt for de som har barn også.

Men man må iallfall være villig til å jobbe skikkelig for å få det til på fungere, og forstå at man må ofre noe. Steforeldre har på en måte gjort sitt store 'offer' ved å inkludere stebarna i sitt liv, forelderen må i utgangspunktet påta seg det meste av den andre jobben hvis det skal funke tenker jeg.

 

 

[Lilla Drue]

Er det flere som sliter med at man ikke blir prioritert? Sambo jobber for en bedrift som trenger mye arbeidskraft, og kan jobbe så mye han vil, jeg sliter med at han ikke gidder å komme hjem før 10 tiden om kveldene. Med mindre han har samvær da... Jeg kan tydeligvis ikke være mye spennende!

[Anonym bruker]

Det ble slutt mellom meg og kjæresten da datteren min var 5 år. Hun tok dette kjempefint og reagerte egentlig ikke noe særlig på nyheten.

 

Da det ble slutt mellom meg og en annen kjæreste i en alder på 9 år, så var nok dette hakket verre ja.

 

Jeg tenker at det er enklere dess yngre ungene er.

 

Når det gjelder tidspunkt å fortelle dette på så vet jeg ikke helt. På den ene siden så er det sikkert greit å klargjøre barnet på at du skal flytte ut om en liten stund, men dette trenger du ikke fortelle om flere måneder i forveien.

 

Mulig dere bør fortelle dette sammen også. kanskje det er verdt å nevne at hun ikke er årsaken til bruddet og at du også vil besøke henne i ny og ne selv om du og pappa'n ikke er kjærester lenger. Det gjorde ihvertfall vi. Og datteren min har fortsatt kontakt med begge sine "stefedre" til tross for at vi ikke er sammen lenger.

[Festis]

 

En liten oppdatering:

Vi har bestemt oss for at vente litt og fortelle barnet, siden jeg ikke kan flytte ut med en gang.

Siste uken h*n er her ska vi fortelle, så at h*n får uken på seg at la dette synke inn.

 

Jeg vil ha kontakt med barnet videre, hvis h*n vil, og på den måten blir kanskje bruddet litt mer skonsamt for barnet.

Men det finnes ikke noen fasit på hva som er best, merker jeg at det blir forvirret av at treffe meg så kutter jeg selvsagt kontakten.

 

Nå har det gått 1.5 uke siden bruddet og jeg har fått tid at tenke litt jg trodde aldrig jeg skulle si dette: MEN, barnet er faktiskt den som jeg kommer til at savne mest!!

Tross alle tårer og snörr som har gått gjenom tiden...

 

Lilla drue: har sendt deg en PM.

 

 

 

[Festis]

 

Lille drue: Jeg fikk ikke sendt deg PM da du ikke har en profil. Men send meg PM hvis du vil ha noen at prate med litt mer privat!

[Lilla Drue]

Skal se om jeg får ordnet noe

[Festis]

 

Her er en ny oppdatering:

 

Tirsdag var dagen, vi skulle fortelle barnet at jeg skulle flytte ut. Da jeg har veldig lett for at gråte så tenkte vi at det var best at far fortalte dette alene.

Han kom ikke lenger enn: -Festis ska flytte ut, før barnet ble lei seg og gråt.

Uff, jeg får sååååå vondt!!!

 

MEN jeg synes samtidig at det var litt deilig, for da har jeg jo virkelig betytt noe for dette barnet? Er det lov at si sån, uten at alle biomødrer kaller meg slem stemor?

 

Uansett, nå har h*n vært veldig veldig opptatt av meg og hva jeg gjør. Sitter og koser på fanget som h*n aldrig har gjort før, som om de siste dagene skal brukes godt.

 

Jeg vet at jeg kommer bli lei meg når h*n drar til mor igjen, MÅ ikke grine forann barnet tenker jeg!

Men jeg vil ha beholde kontakten videre og pappa har sagt at h*n må si ifra hvis h*n vil besøke/ møte meg, når som helst!

 

Såå, jeg håper virkelig at dette ordner seg til det beste for oss alle!

 

 

 

[Anonym bruker]

Trist at det endte som det gjorde mellom dere. Har selv vært i samme situasjon for ikke lenge siden.

 

Men når det først gikk som det gikk, synes jeg det er supert at dere håndterer det på en så fin måte ovenfor barnet!

 

Kjempefint at du også vil pleie kontakten med h*n videre (og at dette er i orden for pappan til barnet).

 

Ønsker dere alle alt godt videre!