Hva forventer dere ut av et forhold ?

[Milena]

Hei alle sammen. Mulig dette innlegget kunne stått flere steder, men siden jeg håper å bli "en prøver" legger jeg det inn her. Som dere ser fra mitt forrige innlegg har jeg veldig lyst på barn, og venter utålmodig på et svar fra samboeren min. Det jeg lurer på er hvordan forhold dere har til partneren deres? Av og til tenker jeg på hva jeg skal forlange av forholdet og ikke? Etter en tid slakkes jo enkelte krav., og ting blir rutiner... Etter åtte år sammen er vi jo ikke veldig forelsket, og sex livet er ikke helt på topp, men slik er det vel for alle... Vi prøver jo å jobbe med det innimellom også, så det går både opp og ned. Det viktigste er vel å kunne fungere, prate sammen om ting, respektere hverandre etc. Hva synes dere? Hmm... Det verste med vårt forhold er egentlig at vi er ulike på endel områder, og at ting vi irriterer hverandre med skjer igjen og igjen... hehe.. Nesten så en blir lei av å tenke det samme! Også sitter han veldig mye på dataen... Det er greit innimellom, men så tenker jeg: "Finn på noe annet! Så gøy kan det vel ikke være"!!! Men, men... Vi prøver iallefall og ha fredag og lørdags kvelden sammen, og hygge oss da, så .... Ellers er det vel det at han kan være litt sær.... og at ting tar tid for ham.... Hadde vært fint om han kunne være litt mer aktiv, få ting til å skje etc.... Men, men... Ikke så lett alltid å vite hvordan man skal ha det for å ha det helt 100% riktig. Men en ting er iallefall sikkert, og det er at livet ofte blir veldig annerledes enn det man hadde tenkt....

[Tweak]

Ja, hva forventer jeg ut av et forhold...

 

Vi har nå vært sammen i snart 9 år, og vi har jo våre opp og nedturer. Men likevel så har vi det kjekt sammen! Vi trives i hverandres selskap, vi kan være stille sammen og vi kan leke sammen (dvs. han prøver å legge kalde hender på magen min og jeg prøver å stikke av! ;-)

 

Jeg forenter respekt, respekt for mine meninger, respekt for min måte å tenke på (jentehjerne vs. guttehjerne...) og respekt for mine følelser. Samtidig ønsker jeg at han skal respektere og godta min familie og min "baggasje". Og selvfølgelig så skal jeg yte det samme tilbake til han!

 

Vi støtter hverandre gjennom tunge perioder og tåler mer "gugge" fra hverandre når den ene er mer sliten enn den andre. En annen gang er det jo kanskje motsatt. Noen ganger blir en veldig skuffet over den andre. Men jeg merker at jeg har lettere for å tilgi og glemme det jeg ble sint for med min kjære enn med andre venner som skuffer!

 

At vi har dagligdagse problemer og ting vi uenes om, synes jeg bare viser at vi fremdeles har mer å lære om hverandre og at hverdagen i fremtiden også kommer til å gi noe nytt, og dermed vil vi ikke gå lei av hverandre! Vi er like på mange måter, men på andre sider helt ulike. En ting har vi, og det er at vi aldri krangler! Vi diskuterer og kan oppføre oss barnslig, men skittkasting til den andre har vi til dags dato ikke hatt.

 

Min samboer sitter også veldig mye på dataen, men dersom jeg sier i fra om at nå er jeg lei, så karrer han seg som regel inn på stua etter hvert. Og jeg synes også det er godt å ha tid for meg selv. Vi er sosiale dyr, men det er godt å være alene også. At dataen er på et eget rom er som regel ganske greit!

 

Min samboer har sine egne særegenheter han, som alle andre. Han kan surmule og ikke si noe, men bare oppføre seg barnslig dersom han er sint på meg for noe, og det er ALLTID jeg som må hale det ut av han og ordne opp. Men så er det da jammen en hel masse med meg sm jeg vet er utrolig irriterende for han (jeg er INNMARI rotete, og han liker at f.eks. alle klær havner rett opp i skittentøysdunken i stedet for et mellomstopp på gulvet).

 

Men alt i alt, så er det han jeg vil ha, akkurat som han er, nettopp fordi han holder ut med meg, akkurat som jeg er. Jeg savner han når han er borte, liker ikke å finne på så mye uten han (med unntak av venninnekvelder...). Han er en del av meg, alltid i tankene mine.

 

Så får vi bare håpe da, at han vil begynne å prøve å få barn snart! Han VIL ha barn, men bare ikke enda... Og så håper jeg at vi gifter oss (men han er ganske treig med sånne symbolske ting, og forstår ikke at det kan bety så mye!)

 

Vi er vel ikke forelsket lenger, men jeg får en god følelse inni meg når jeg tenker på han, og kan ikke se for meg et liv uten han!

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

hei! har vært i et forhold nå i ca 5,5 år nå og selvfølgelig er man ikke akurat nyforelska:) hehe. men man har lært hverandre å kjenne! kjenne også til dette med at han sitter mye på dataen, min gjør det ganske så ofte men når jeg sier fra så er det nok. men føler kanskje at det ikke alltid skal være nødvendig å måtte si fra hver gang man blir irritert, tror rett og slett at gutten er lettere å underholde ann oss jenter, vi krever mer. Jeg og min samboer er ganske så forskjellige og har ikke samme interessene, men vi prøver å få ting til å fungere ved å variere litt og finne på ting sammen alene i ny og ne.. men man må jo få lov til å krangle litt av og til, det betyr bare at man ikke kjenner hvernadre helt og har følelser for hvernadre. er viktig med respekt for hvernadre, å det å kunne inngå kompromisser:)

[Anonym bruker]

oj! det var godt å høre at dette er "normalt"....øh...ja uansett...

Vi har nå vært sammen i 4år, kjøpt hjem sammen og fått ringer på fingrene...alt gikk så utrolig fort, og føltes riktig...men nå i ettertid føles det ut som jeg har kjøpt katta i sekken...etter vi kjøpte hjem sammen harhan forandret seg...han sitter hele dagen på datan..om det ikke er datan så er det tvn...om jeg foreslår om vi kan skru av data/tv blir han nesten sinna!

jeg går rundt i huset å gjør rent å lager middag til han kommer hjem (jeg jobber også,men jobber nattevakter). han spiser mens han ser på tv, når han er ferdigspist reiser han seg og legger seg på sofan forran tvn og sovner, så sitter jeg igjen med halvspist middag og med hauger med skittene kasseroller!hm...har snakket om dette, men da får jeg slike svar som at ha ikke kan vaske eller om han skal gjøre det skal det skje på hans premisser (1-2uker senere). Har snakket masse med venner om dette er normalt, men de har ikke kommet så lagt i livet som de sier...

Er dette holdbart? Han er snart 25år å kan ikke sette inn en tallerken i koppmaskina...???? før kunne han...men nå har han visst glemt hvordan dette gjøres!

vi kan ha det utrolig fint sammen så lenge det ikke er tv/data i rundt oss... dere som kanskje har litt mer erfaring i livet...ka dette snu seg, eller er det for meg å snu ryggen til...?

har også snakket en del om å få barn..men føler at dette ikke er det rette tidspunktet å sette til et barn om det er bare jeg som "lever"...å han vil selfølgelig ikke ha barn før vi har runnet 30-40år som han sier...(håper det er tull) hehe.... å nå sitter jeg her å ikke fått TR som skulle kommet for 1 uke siden...å jeg er presis, side jeg går på p-piller...

jeg sitter liksom fast? eller hva?

det var deilig å få utlitt frustrasjon...

 

......"frustrert"

[Ella-83]

Hei. Jeg har nok ikke noe mer erfaring i livet enn deg. Er bare snart 25 år selv. Men jeg kan jo dele noen erfaringer likevel.

 

Jeg kjenner også igjen dette med tv og data. Tror kanskje at det er en mannegreie. Jeg liker å ha tv'n og dataen av i blant. Bare høre på musikk eller lese. Dette gjør sambo aldri. Høre på musikk gjør han vel bare når han skal på fest og lese gjør han kun på ferie og da blir det bare ukeblader og aviser :-)

 

Vi har forresten fått oss vaskehjelp vi da. Jeg synes at det var urettferdig at jeg skulle gjøre alt siden jeg også jobber fullt (han har egentlig mye fri), det er han enig i og løsningen ble da at noen andre får ta den jobben. Hehe. Men det er likevel jeg som lager alle mat, setter inn og tar ut av oppvaskmaskinen og tar klesvasken. Så gjør jo han andre ting da, som f.eks. klippen plenen, måker snø, monterer ting og andre "manneting". Noen ganger i blant ber jeg om hjelp og da pleier han faktisk å hjelpe til, men demonsterer veldig at dette var kjedelige greier. Han gjør lite uoppfordrert. Tror at han har en mye høyere "rot-terskel" enn det jeg har. I går ville han faktisk rydde kjøleskapet da, så det hender at han tar noe initiativ. Men da må alt skje når det passer han og på hans premisser. Litt irriterende, men når han først får ryddeånden over seg, så kan jeg jo ikke si nei. (Jeg må jo selvsagt hjelpe til, han greier det jo ikke helt alene)- Hehe Og ja, jeg hører samme unnskyldning som deg; han greier det ikke - det blir ikke noe bra når han gjør det.

 

Jeg tror slik oppførsel er helt normal. Menn er stort sett lite huslige og spesielt når de er i forhold. Min far ble alene for noen år siden. Han er kjempeflink til å rydde og vaske han selv om han aldri gjorde det mens han var gift med min mor.

 

Hva tenker du om at du er sen denne måneden da? Siden du er anonym kjenner jeg deg jo ikke og vet ikke om du er en av de som håper på uhell eller ikke...

[Gjest]

ok..jeg er helt ny skjønner du..så jeg prøvde ut anonym tasten, hva den var til viste jeg ikke...men det vet jeg nå...hehe...høres ut som du har et luxus problem...min samboer kunne aldri fått et "rydde-føyk"... noe jeg savner...hehe...vaskehjelp hadde vært en løsning for meg..selv om vi bare har en leilighet...men det fungerer ikke uansett, han er ikke villig til å bruke penger på sånt "tull" som han sier selv...veldsig sparsom såddan....

Da vi kjøpte leiligheta, bodde jeg på møbelforretninger og ikea...og fikk alt nytt...å her trodde jeg det var en manne-ting å skru opp store tv-benker, bord og hyller...men nei...jeg har skrudd opp hele leiligheta...malt rommene helt selv...og toppen av kranse kaka...plukket ut alt av møbler, bært de inn i det nye hjemmet helt ALENE, mens han lå på sofan å så på tv...(som jeg hadde nettopp montert på veggen)...da jeg spurte om hjelp (også flere genger i ettertid) får jeg bare et brøl tilbake eller så ignorerer han meg totalt å later som ingenting har blitt sakt... sånt irriterer meg grønn....

Skal innrømme at jeg liker helst å gjøre ting selv, for da vet jeg det blir gjort også skikkelig...men hadde vært kjekt å fått hjelp av og til...

 

testet en dag for å se om han kunne ta innsj. ...la en dunge me nyvasket klær midt på stuegulvet (dette var en fredag)...å gjett...det ble liggende til mandag, hvor jeg måtte ta det så det ikke muggnet...æsj...

har det sikkert ikke så grusomt..men synes det er litt synd det skal være sånn...

det er som vitsen de drar "vet du hvorfor kvinner har så små føtter???

---> så de skal komme så lang som mulig inn til kjøkkenbenken"...

 

ang. den sene måneden...hadde vært korsli om det skulle være noe ja...må innrømme det...er det noe jeg er så er det værpesyk--- ;p

[Milena]

 

Hei igjen!

 

Det var jeg som startet dette innlegget... Må bare tilføye at mannen min er flink til å ta i et tak hjemme Det er selvfølgelig jeg som lager mest mat, og vasker mest, men han er flink til å hjelpe til med enkelte ting. Jeg synes det er helt naturlig. Greit nok at menn ikke alltid er så flinke til å gjøre det pent rundt seg, men oppgaver som å støvsuge, vaske klær, brette klær, ta inn -og ut av oppvaskmaskinen, og så videre, klarer alle. Det er greit å få rutiner på det så fort som mulig.... før man sitter der og har alt ansvaret.

 

Angående tv og data er det vel mange jenter i samme båt... - som sitter å irriterer seg over typen. Jeg begynte for en stund siden å forlange at fredag og lørdag skal vi kose oss, og det har fungert fint. (selv om han setter seg der da jeg legger meg).

 

Det er ikke alltid like lett å vite hva en skal kreve, men ting som å hjelpe hverandre, ha kvalitetstid sammen, snakke sammen, høre på hverandre, respektere hverandre m.m. burde jo være der.

 

...........har begynt å "mase" veldig på det å få til et barn. Har kjøpt vitaminer til ham, som han har sagt han skal ta. hehe. (multivitamin og ekstra sink). Han har blitt mer åpen, og er villig til å prate om det meste ang, barn.... Min skrekk er at det skal drøye veldig alikevel... Man må jo fortsette livet uten barn også...så vi har jo blant annet bestilt den årlige venne turen til tyrkia... Det er jo selvfølgelig bare å avbestille!

Hm....