Hjelp! Samboer vil muligens til Afghanistan! (langt)

[Mor di!]

Og da vil han reise for 6 mnd, i juni da mini er 10 mnd. Er litt delt i meningene om dette; er utdannet lærer, og hadde i utgangspunktet tenkt å starte å jobbe i august når mini er akkurat ett år. Syns det egentlig er litt tidlig å ha han i barnehage, men må man så må man.

Men om sambo reiser til Afghanistan, kommer økonomien til å bli betraktelig bedre. Vi kommer til å ha barnehageplass til han, og da tenker jeg på å ta en del vikartimer ved en skole. På denne måten er jeg litt friere til alt egentlig; hvor mye han skal være i bh og hvor mye jeg vil jobbe. Helt ok ordning for et år!

 

MEN: det er kjempekjedelig å være alene med en ett år gammel gutt mens pappa`n er borte et halvt år (kommer hjem to ganger à 14 dgr). Er masse som skjer i utvikling i denne tiden, og er redd han skal gå glipp av for masse. I tillegg syns jeg det er kjedelig å være hjemme alene-om dagene gleder jeg meg masse til han kommer hjem fra jobb klokken 4 slik at vi kan gjøre ting i lag. Heldigvis har jeg både svigers, min familie og masse venner i nærheten, så det er egentlig ikke det som bekymrer meg mest. Det som bekymrer meg mest er at han faktisk kan bli skadet der nede(selv om han skal jobbe med media-delen kommer han til å være en del uti feltet).

 

Huff, ble litt langt dette. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og egentlig er alt opp til meg. VI diskuterer masse fram og tilbake, og jeg har forstått dette er noe han virkelig vil! Det gjør det hele veldig vanskelig, vil ikke ta fra han sitt livs ønske.Hva ville dere gjort?

[Hønseføtter og gulerøtter]

Jeg har selv en mann som er offiser og jeg sa faktisk ja til at han kunne dra til sudan nå i januar om de ville ha ham. Har tidligere bifalt både irak og afghanistan, men nå har ikke noe blitt noe av pga at hans avdeling trenger ham selv.

 

Jeg jobbet selv i forsvaret tidligere, og det farger meg kanskje. For jeg vet så inderlig godt med meg selv at om vi ikke hadde hatt jenta vår hadde jeg dratt på flekken selv om jeg fikk stilling.

 

Det er i forsvaret mannen min jobber og med det følger også utenlandsoppdrag, og i disse tider så kommer man seg dessverre ikke høyere på rangstigen om man ikke drar utenland i den jobben.

 

Skjønner godt at du er skeptisk, og det er jo positivt fordi det betyr at er både glad i mannen din og ønsker å ha ham tilstede!!

 

Du må nesten finne ut selv hva som er best for deg og dine, til syvende og sist er det det som gjelder.

 

Jeg har hatt mange runder med meg selv før jeg klarte å si ja til dette. Har kommet så langt i prosessen at jeg flytter jorda rundt(om han skulle få lengre stilling et sted annet enn krigssone) og lar ham dra på farlige oppdrag. Jeg viste hva jeg gikk til da jeg innledet et forhold med ham, og viste hva jobben innebar så da er det kanskje urimelig å kreve at han ikke skal gjøre jobben sin fult ut? Slik tenker jeg nå, men gjorde IKKE det tidligere.

 

Det er en stor avgjørelse å ta, men ta den sammen!!

 

Stor klem herifra!

[pøber´n & je]

Jeg hadde nektet.

Ikke bare pga av ungen, men det faktum at det er mange som kommer "ødelagt" tilbake.

Alle har ikke en psyke til å takle ting nedi der.

Og ingen penger kan erstatte en "ødelagt" psyke.

 

Jeg har sett ettevirkninger på flere som har vært med på sånt

[Mor di!]

Tusen takk for et godt og utfyllende svar. Det er som du sier at en kommer seg ganske mye lengre videre i stillinger om en har hatt et utenlandsoppdrag, og det er mye det som ligger til grunn for at han vil reise. Når han snakker om det merker jeg hvor stort ønsket hans er, og det er det som gjør det hele så vanskelig-ham har virkelig funnet sin hylle i livet med media og forsvar...hehe.. Men vi får se-han har lovet meg en god ferie når han kommer tilbake, så ;-)

[Mor di!]

Det er selvfølgelig en risiko for det, og vi har diskutert det også. Har selv en far som var i Jugoslavia på 90-tallet og det er masse han har sett som han ikke vil snakke om. Men han sier han ikke ville vært opplevelsen foruten. Men ja-ser selvfølgelig psyken også som en risiko! Men tror sambo ville takle det meste bra, men det vet vi vel ikke for sikkert...

[Hønseføtter og gulerøtter]

Hehe, ja han burde gi deg en laaang fin ferie om du lar ham dra :-) Det er vel en av de positive tingene med et slikt oppdrag, at han tjener godt. Selv om det aldri kan gjøre opp for tiden dere mister sammen så er det en god bonus alikevel om han drar.

 

Fikk plutselig et flash back her da mannen dro på et halvt døgns varsel til Singpore ifm Tsunami. Jeg var ikke videre happy for vi var i prøving på barn, og jeg ventet akkurat mensen/eller det vi håpte ikke var mensen. Og for å godgjøre meg dro vi ut å bestilte akkurat den sofaen jeg ville ha som han egentlig ikke ville ha. Og godt var det for dagen etter kom mensen, og da han da dro viste jeg at vi gikk en mnd tapt i babylaging.

 

Ja, er klar over at det virker rimelig "kort" når man tenker på alle som mistet noen der nede eller ble skadet. Men da hadde vi prøv lenge og var blitt skuffet mnd påmnd..

Og jeg er stolt av innsatsen mannen min gjorde der nede! De fløy sykehus + div inn til Banda Ache og var borte i 6 uker.

 

Får si det også da, at om han drar så blir du tatt godt vare på ifm hjemmestøtteordning + nyhetsbrev+møter på stasjonen(det hadde vi ofte iallefall). Middag på stasjonen hvor alle koner og barn møttes også :-) Godt å ha den støtten fra andre i samme situasjon!!

 

Igjen, klem herifra!!

[Elletuppa]

Sitter selv mye alene hjemme mens mannen min på jobb i utlandet. Før han dro tenkte jeg mye på de praktiske utfordringene jeg ville få. Har fire barn, som skal følges opp, fritid aktiviteter, foreldremøter osv. Men da han var dratt, ble fokuset bare at så lenge han kommer hjem igjen er ingen ting hjemme et problem. Du er jo kjempeheldig som har familie rundt deg, har selv i liten grad det. Jeg ville aldri ha nektet min mann å dra, det er jo jobben hannes. Men dere må jo bare finne ut hva som er rett for dere.