Hva synes dere om denne antivaksinerings-propagandaen til denne såkalte "doktor" Yppert?

[Anonym bruker]

Jeg ser du har en sykelig trang til å henge deg opp i personer og nick når det gjelder vaksinekrangelen:-) Forøvrig vil jeg takke for en fin link og et meger bra forelesningsskriv, som jeg tillater meg å legge ut sammen med et annet forelesningsskriv som ligger inne på legetidsskriftet som er skrevet av en fantastisk dyktig lege/forsker fra Bergen Edvin Schei:-)

 

 

 

Fundamentalisme i hvitt? Om makt og autoritetsunderkastelse i medisin og helsefag

Edvin Schei, Førsteamanuensis dr. med., Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen

I spørsmål om fødsel, død, lidelse, angst, helbredelse, forebyggelse, trøst og lindring ligger kunnskapen, ansvaret, makten og æren hos overmektige offentlige institusjoner, ikke hos menneskene selv. Dette ribber det levde livet for noe av dets innhold og mening. Vi betaler en høy pris for å ha et velsmurt offentlig omsorgssystem. Vi får stadig bedre service, men taper selvråderett på måter som i seg selv paradoksalt nok kan svekke helsen.

 

Jeg ønsker å legge frem en rekke grunnleggende tvil om berettigelsen av det vi holder på med i medisin og helsevesen. Ikke fordi jeg mener at alt vi gjør er misforstått, unyttig eller skadelig. For det er det ikke. Men jeg føler et ubehag over at vi som driver i disse fagene ikke snakker alvorlig og ærlig om uroen og utilstrekkeligheten vi kjenner på til daglig. I årevis følte jeg at jeg som lege hadde valgt feil yrke, og trodde nesten jeg var den eneste som hadde det slik. Siden har undersøkelser vist at en tredel av alle norske turnuskandidater angrer på yrkesvalget. Hvorfor gjør de det? I mer moden alder er det forbausende mange helsearbeidere som blir utbrente, deprimerte, sykmeldte og uføretrygdete. Helt ferske tall viser at leger har dobbelt så høy selvmordsfrekvens som andre akademikere, kvinnelige leger tar livet sitt fire ganger så ofte som andre voksne kvinner. Hvorfor er det slik? Stress og travelhet, javel, men selvmord?

 

Det er mer enn tyve år siden jeg begynte å studere medisin i Bergen. Senere har jeg vært doktor i Kautokeino, Vardø, Tromsø, og nå igjen i Bergen, som allmennpraktiker, som forsker og som underviser for nye legestudenter. Gjennom disse årene har jeg stadig vekk følt meg flau og irritert over hykleriet, skrytet og den ensidige rosemalingen av medisinen, fremskrittet og forskningen. Hvis jeg skal være med på dette - og det vil jeg faktisk, for jeg opplever at leger og andre helsevesener kan gi reell hjelp - så vil jeg at vi skal være mer ærlige Jeg vil at vi som opplever medisinens paradokser og galskap fra innsiden skal våge å snakke om det uten å føle oss som negative avvikere blant våre mer tilfredse kolleger. Vi har gode grunner for vår ambivalens og vår aggresjon. Vi må våge å tro på vår egen tvil, og fortelle til verden rundt oss at vi, som er keiserens kammertjenere, ikke riktig får øye på de nye klærne.

 

Makt er intimt sammenvevet med helse og sykdom. Vi kjenner den åpenbare makten det kan gi politikere, leger, pasientforeninger og massemedia å skyve syke og lidende foran seg i en hvilken som helst kamp om oppmerksomhet, penger, velgere eller aviskjøpere. Det er blitt så vanskelig å argumentere uten å skyve svake grupper foran seg, skriver idéhistoriker Trond Berg-Eriksen, at "I vårt samfunn er også rettsvesen, fordelingspolitikk, byplanlegning og utdannelsessystem gjennomfuktet av omsorgsideologiens tårer" (1).

 

Ordene fundamentalisme, makt og autoritetsunderkastelse brukt om medisin og helsevesen får antakelig mange til å tenke på de gode gamle skrekkhistoriene om arrogante leger som fra sin høye hest skalter og valter med kropper og sjeler etter eget forgodtbefinnende, akkompagnert av kassaapparatenes muntre klang. Eller sykepleiere som er så opptatt av å øke sin egen omsorgseffektivitet og empatiske travelhet at pasientene blir overlatt til seg selv blant kvalitetssikringsrutinene og rapportmøtene.

 

Jeg ser ingen grunn til å dvele ved vår tids folkeeventyr om drittsekker i hvitt. Det er et tema som jeg føler meg trygg på at Dagbladet og VG sørger for å holde varmt ned til minste tragiske detalj. Jeg vil sette lyskasterne på makt og autoritet i medisin og helsevesen, men fra andre vinkler. Jeg vil snakke om sterk og kanskje farlig maktutøvelse som aldri finner veien til avisenes førstesider. Og jeg vil prøve å vise at den farlige makten sjelden springer ut av enkeltmenneskers ondskap og dårlige hensikter, og derfor heller ikke kan motarbeides eller nøytraliseres gjennom heksejakt. Ledetråden i artikkelen er hele tiden følgende spørsmål:

 

 

hva er det vi gjør i medisin og helsevesen som virkelig er til hjelp for folk?

hva er bjørnetjenester?

hva er ren og skjær egoisme hos oss som lever fett av å være hjelpere?

Helsevesenet er blitt den største enkeltsektor i samfunnet.

I 1860 fantes det i Nordhordland en lege, bosatt i Bergen. Da man ansatte en kollega i samme distrikt sluttet den første legen i protest fordi han følte at levebrødet ble tatt fra ham. Hundre år senere, i 1960, var det 4000 leger i Norge. Siden har antall leger fortsatt å stige eksponensielt, til ca. 15 000 i dag (2). Noe som stiger enda raskere enn legetallet er etterspørselen etter legetjenester. Bare på 15 år, fra 1978 til 1993, skjedde det en dobling av antallet konsultasjoner hos allmennpraktiserende lege (3), uten at noen tror befolkningen ble særlig sykere i samme periode. I år vil nordmenn gå til vanlig doktor ca 15 millioner ganger. I tillegg vil vi avlegge noen millioner visitter hos fysioterapeut, kiropraktor, psykolog, akupunktør, homøopat, fotsoneterapeut, kinesiolog, healer og andre mer eller mindre velrenommerte helbredere.

Helse- og sosialsektoren hadde 75 000 ansatte i 1970, og vi var med rette stolte av vårt omfattende helsevesen. I dag har vesenet ikke 75 000, men 350 000 ansatte. Hver sjette arbeidsplass finnes i dette systemet. Og nå er køene alarmerende, får vi stadig vite. Fortsatt vekst er nødvendig. Finansieringen av offentlig omsorg krever mer enn halvparten av statsbudsjettet, vi bruker fire ganger så mange årsverk til dette som til å utdanne barn og ungdom. Og vi har mye å gå på, vi kan bli større. I USA bruker man dobbelt så mye til helsetjenester som vi gjør her i landet, per innbygger.

 

Det er svært interessant å se etter forklaringer på hvorfor helsevesenet i alle vestlige land får lov å anta så kolossale dimensjoner. At størrelse gjenspeiler makt og innflytelse er åpenbart, det skal muskler til for å vinne frem i den beinharde kampen om bevilgninger, år etter år. Og det er i utgangspunktet ikke sikkert at det er noe galt i det. Hvis helsevesenet faktisk også har tilsvarende evne til å redusere menneskelig lidelse, og dette kan skje uten altfor store bivirkninger, så kan det være god grunn til å la vesenet vokse.

 

Men jeg tviler. Og jeg er ikke alene om å gjøre det. Vi er etter hvert mange kolleger som tviler på om medisin og helsevesen virkelig har så stor makt til å fremme det gode liv som vi gjerne vil tro. Og om vi bruker den makten vi faktisk har på beste måte. Slik tvil gjør oss selvsagt mer bekymret for kostnadene, ressursene som tas fra andre gode saker. Dessuten aner vi at det følger betydelige bivirkninger i kjølvannet av den kolossale helsefokuseringen. Taper vi mer enn vi vinner? Er enhver helsegevinst et gode, uavhengig av ringvirkningene? Er vårt gigantiske offentlige omsorgsvesen blitt en egoistisk gjøkunge i fellesreiret, en kostbar utstillingsplass for vår felles selvgodhet, forkledd som solidaritet?

 

På visse måter mistenker jeg faktisk helsevesenet for å skape helseproblemer, via kulturelle mekanismer, som vi i neste omgang må prøve å behandle etter fattig evne, på individnivå. At medisinen skaper uhelse er en drøy påstand, om enn ikke original (4). Kan den begrunnes?

 

Hva betyr helsevesenet for vår helse?

Jeg skal begynne med å vise at helsevesenet betyr en del for vår gode helse, men kanskje ikke så mye som de fleste tror. Internasjonal forskning viser at helsevesenets bidrag til levealderen er i størrelsesorden tre års forlenget levetid i de vestlige land. Det hevdes at ca. ti prosent av de moderne forbedringene i sykelighet og dødelighet er skapt av helsevesenet. Det er særlig det at nesten alle nyfødte får leve opp som bidrar på dødelighetsstatistikken. For den som har klart å overleve til voksen alder ser det ut til at moderne medisin ikke betyr stort når det gjelder videre livslengde. Forventet levealder for voksne menn, altså hvor mange flere år en 50-åring i gjennomsnitt vil leve, har faktisk falt litt i Norge i etterkrigstiden, og er nå i ferd med å nå opp til nivået fra 1950. Dette er jo litt rart når vi tenker på alle de medisinskteknologiske fremskrittene og den enorme økningen i kostnader og personell i samme periode. Men det betyr på ingen måte at helsevesenet er unyttig. Kirurgien, medikamentene og omsorgen har en betydning for folks smerter og dagliglivsdugelighet som ikke kommer frem på dødelighetsstatistikken. Hofteoperasjoner gir ikke ekstra år til livet, men mye liv til årene. Allikevel er det grunn til å besinne seg. Videre ekspansjon av helsevesenet vil hele tiden kunne gi nye gevinster isolert sett ("Lille Lasse vil få nytt hjerte i USA"), men fordi vi allerede gjør stort sett alle de vanlige, nødvendige, opplagt fornuftige og livreddende tingene, så er det hovedsakelig de krevende, kostbare og tvilsomme gevinstene som gjenstår å plukke. Det blir som i en gammel gullgruve: det er fortsatt gull i malmen, men det koster mer å vinne det ut enn gullet er verd.

 

Det råder i Norge en stor og dyp tro på at helsevesenet er nyttig og nødvendig og har gitt oss den helsestandarden vi har i dag. Dette er delvis riktig og delvis feil. Helsevesenet har fått æren for viktige forbedringer som i virkeligheten hadde andre årsaker. Et klassisk eksempel at er bekjempelsen av de smittsomme sykdommene, som var viktigste dødsårsak i begynnelsen av dette århundre (FIGUR). Figuren viser hvordan antall døde per år av tuberkulose falt i tiden 1840 til 1960. Pilene viser at antibiotika og vaksinasjon kom inn i bildet samtidig som sykdommen var i ferd med å forsvinne av seg selv. Akkurat det samme bildet kan en se for en lang rekke av de andre store infeksjonene, f. eks kikhoste, meslinger og lungebetennelse. Det var antakelig bedringene i levekår som førte til at disse sykdommene sluttet å ta livet av unge folk (5).

 

Kunnskapsplattformen til moderne medisin har ikke vært og er fortsatt ikke så vitenskapelig og veldokumentert som det har vært vanlig å tro blant leg og lærd. Den vitenskapelig retorikken har imidlertid vært svært overbevisende og skapt høye forventninger (6). Troen på medisinsk vitenskap var kanskje på sitt høyeste i den tiden Karl Evang var helsedirektør i Norge, i den lange perioden fra 1938 til 1972. Evang var en av de viktigste politiske aktørene i vårt århundre, en naturvitenskapelig fundamentalist som bygget opp norsk helsevesen med en grenseløs tro på medisinens frigjørende muligheter (7). "Legevitenskapen kan revolusjonere verden - en sunn slekt overalt - hvis fornuften får rå", skrev Evang. Som en kuriositet kan nevnes at Evang var en ihuga folkeopplyser som startet Tidsskrift for Seksuell Opplysning allerede i 1932. Her skrev Evang at seksuallivet burde avmoraliseres, og i stedet baseres på naturvitenskapelig saklighet. En slik saklighet ville ifølge Evang kunne føre til "nye, bedre, og høyere former for kjønnsliv enn dem vi hittil har kjent".

 

Seksuallivet har legevitenskapen enda ikke fått full kontroll over. Et annet område hvor helsevesenets slagkraft ikke er så stor som vi kunne ønske er de nye store sykdomsgruppene som vi står nokså hjelpeløse overfor. Uklare smertetilstander som fibromyalgi og whiplash, angst, depresjon, familievold, selvmordstanker, rusmisbruk og andre uttrykk for meningsløshet og fremmedgjøring er blitt en svær hodepine for mange typer helsearbeidere, og et dominerende innslag på sykmeldings- og uførestatistikken.

 

Flere har forsket på hvordan leger prøver å løse problemene som disse pasientene presenterer og representerer. I en undersøkelse bygget på lydbåndopptak av 350 legekonsultasjoner viste det seg at legene alltid hadde et behov for å "gjøre noe", uansett hva slags problem pasienten hadde (8). En egentlig løsning var det ofte vanskelig å tilby. Selv for en lege kan det være vanskelig å forbedre jobbsituasjonen, ekteskapet, privatøkonomien og barndommen for et menneske. Dette fører til at legene setter i verk ulike "tiltak", sånt som kan dempe pasientens ubehag en stund, uten å gjøre noe med problemet. Disse tiltakene var stort sett av fire typer:

 

legitim kroppslig nærhet (for eksempel fysioterapi, kiropraktikk, akupunktur)

legitimt selvsentrerte samtaler (psykoterapi, opphold på rekonvalesenthjem, gruppeterapi - samt selvfølgelig alt som er nevnt under punkt 1)

legitim kjemisk bedøvelse ("kjøpedop", for eksempel Valium, Paralgin Forte og de såkalte lykkepillene)

legitim tilbaketrekking (behandling med penger: sykmelding, uføretrygd).

Dette er medisinske teknikker som kan hjelpe pasienten til å klare seg med livet slik det nå engang er. At det er slik vi tar oss av mange pasienter er det få som vil benekte, og jeg kjenner meg godt igjen fra egen praksis. Et punkt som mangler på listen er utveien med å henvise pasienter med uløselige problemer til spesialister og spesialundersøkelser hvor ventetiden er lang. Så har vi da fred i mellomtiden.

De fleste pasienter er ganske godt fornøyde med den hjelpen de får. Det er godt å få bedøvelse for sin bedrøvelse. Forskerne som undersøkte legers konsultasjonsvaner peker imidlertid på at de symptomdempende tiltakene våre har en innebygget motsetning i seg. Det er en motsetning mellom legens ansvar for å hjelpe, og det at legen kanskje fastfryser skadelige livsforhold ved å hjelpe pasienten til å tilpasse seg, uten at noe forandres i pasientens livsverden. Helsevesenet hindrer at lidelse blir en politisk sak, fordi lidelsen alltid uttrykker seg som enkeltmenneskers personlige problem, et slags privat lommerusk som nøytraliseres ved at den enkelte lidende går til doktor og skaffer seg en viss følelsesmessig nummenhet. Helsevesenet har ufrivillig en konserverende politisk rolle, fordi det gjør folk i stand til å leve med forholdene slik de er. Vi gjør det vanskelig å innse at forsøk på forandring kan være et alternativ til å skaffe seg pasientstatus og spise piller i sitt lønnkammer, mens man stirrer stivt på sin folketrygdfinansierte kabelteve.

 

Hvorfor er helsevesenet så stort?

Hvorfor er vi villige til å bruke mer enn halvparten av fellesressursene på medisin og helsevesen? Jeg har noen forslag til forklaring på dette fenomenet. Den viktigste grunnen til at helsevesenet er så stort, er at det er et smertestillende og beroligende middel. Også for de syke, men først og fremst for de friske. Teologen Kjetil Hafstad har skrevet godt om dette, og påpeker at det viktigste helsevesenet gjør for de friske er å skjule døden. Helseinstitusjonene hjelper oss med å fortrenge smerten i tilværelsen, fortrenge at vi når som helst kan miste de vi er glade i, at vi også selv skal dø, og kanskje til og med på en redselsfull måte. Sykehus- og begravelsesbyråfunksjonærer iført munnbind, svart dress og plasthansker hjelper oss villig med å stappe hodet godt ned i sanden, på strutsemaner.

 

Når vi skånes for problemene med å ha lidende og hjelpeløse mennesker rundt oss, forsvinner noe av muligheten for å lære i livets skole og utvikle en viss kompetanse i å tåle lidelse. Muligheten for å ta ansvar, stille opp, prøve å være til hjelp, vise omsorg, blir amputert i omsorgssamfunnet. Mange ønsker å bidra, men føler seg små og svært, svært inkompetente i sammenligning med høyskole- og universitetsutdannede hjelpere som vet alt best (9). Dessuten er det jo ikke mitt bord. Praktisk medmenneskelighet og engasjement reduseres til å løfte telefonrøret og ringe 113 - når naboen ikke har vist seg på noen uker.

 

"Lyden av en enkelt ambulansesirene kan utrydde samaritaninstinktet i en hel chilensk landsby". Ivan Illich (4)

 

Dette sitatet er en av mine favorittillustrasjoner for å vise hvorfor gode hensikter, slikt som ønsker om å hjelpe folk og redde liv, aldri kan forsikre oss mot uønskede resultater. Ambulansen i den chilenske landsbyen reddet sikkert liv, men førte samtidig til at folk sluttet å ta ansvar for hverandre. Den beste hensikt kan få tragiske følger. Derfor må vi også prøve å opprettholde en viss skepsis til våre egne velmente innsatser, hele tiden vurdere om gevinsten står i forhold til innsatsen.

 

Når jeg skriver om makt og undertrykking gjennom helsevesenet er det slike utilsiktede virkninger jeg tenker på. Den franske filosofen Michel Foucault, en av de fremste maktanalytikerne i moderne tid, har vist at destruktiv makt vanligvis er en blind følge av hvordan man tenker, hva man tar for gitt og hvordan man pleier å løse sine problemer i et gitt samfunn (10). Vi bør altså prøve å finne ut hvordan vi tenker og hva vi tar for gitt i vårt samfunn, hvis vi vil prøve å avsløre våre blinde flekker. Men å forstå hva slags kunnskapsformer og hva slags fornuft som dominerer i vår egen tid er umulig uten at vi åpner bagasjerommet og ser hva slags kulturelt arvegods våre forgjengere har utstyrt oss med. Samtiden kan bare forstås hvis vi har en viss anelse om hvordan fortiden har skapt oss. Jeg skal derfor gi et gløtt inn i vår nære fortid.

 

Historien

For medisinens vedkommende er det ganske klart hva som er den store forskjellen på før og nå. Stikkordet er naturvitenskap.

 

Før 1850 var legevirksomhet i våre øyne en nokså tvilsom affære. En fremstående amerikansk lege, Oliver Wendell Holmes, foreslo at man burde kaste menneskehetens samlede forråd av legemidler og kjemiske remedier på havet. "Det ville være et stort fremskritt for menneskene, og en katastrofe for fiskene". Men i løpet av noen få tiår frem mot århundreskiftet, ble medisinen en slagkraftig vitenskap som til og med oppnådde praktiske resultater. En tablett aspirin tok bort mer smerte enn teologer og filosofer hadde maktet på årtusener, som det ble sagt.

 

Det hele begynte på 15- og 1600-tallet med foregangsmenn som Kepler, Galilei og Descartes, flinke gutter som klarte å overbevise samtid og særlig ettertid om at verden var styrt av mekaniske sammenhenger. "Kroppen er en maskin således oppbygget og sammensatt av nerver, muskler, vener, blod og hud at selv om der slett ikke var noe sinn i den, så ville den ikke opphøre med å fungere", skrev René Descartes. Dette sitatet viser i klartekst noen av premissene for den naturvitenskapelige tilnærmingen til mennesket. Et slikt premiss er at kropp og sjel tilhører to helt adskilte virkeligheter, kroppen er bare maskineri, sjelen er bare ånd.

 

Enkle mekaniske forestillinger om kroppen som et innviklet apparat og sykdom som feil i apparatet er selvsagt utbredt i de medisinske profesjonene. Og det er synd, for det faller seg liksom ikke så naturlig å tenke at en maskin kan fikses gjennom modning, vekst, selvinnsikt, læring, oppmerksomhet, frigjøring og andre reparasjonsprosesser som er typiske for mennesket. Og enda mer synd er det at forestillinger om kroppen som maskineri også er utbredt hos våre pasienter, det vil si hos alle menneskene som sitter i alle departementene og på alle trygdekontorene, hos de som vedtar alle lovene, hos de som underviser på alle skolene, hos alle direktørene og konsulentene, og også hos kunstnerne, hos de som skriver avisene og de som lager TV-programmene. Dette, at alle toneangivende aktører i samfunnet tar en bestemt antakelse for gitt, som selve sannheten, er kanskje den sterkeste form for makt. Det kalles strukturell makt.

 

Tilbake til historien: Rundt forrige århundreskifte hadde naturvitenskapen fått en kolossal troverdighet, og forskerne følte at det i prinsippet var mulig for vitenskapen å forstå og kontrollere både naturen, menneskekroppen og samfunnet. I denne rusen fikk den naturvitenskapelige tenkingen fullt herredømme. I 1900 og 1908 ble de to eneste norske professoratene i filosofi besatt av psykologer, som representerte den nye, naturvitenskapelige kunnskapen om mennesket. Tiden var endelig kommet til å kvitte seg med tenkningen, og erstatte den med faktakunnskap. På de medisinske fakulteter er det fortsatt slik, at faktakunnskap teller, mens tenkning er temmelig irrelevant, iallfall hvis det er refleksjon om luftige temaer som meningen med livet, kjærlighet, toleranse, ydmykhet, håp, omsorg, makt, identitet og den slags. Som en pliktøvelse kan vi dytte inn noen timer etikk og atferdsfag i studiet, men vi holder det klart atskilt fra kirurgi, patologi og akuttmedisin som er den virkelige medisinen.

 

Ved inngangen til vårt århundre trodde stadig flere at det var mulig å skape en lidelsesfri verden gjennom medisinske tiltak. Dette førte til storstilte forsøk på å styrke folkehelsen ved å eliminere de svakeste gruppene, de såkalte minusvariantene. I USA ble det i 1924 innført en ny immigrasjonslov som skulle hindre syd- og østeuropeere å innvandre, fordi disse hadde såkalt "påviselig lavere intelligens" enn andre hvite. I England ble det i 1931 foreslått at arbeidsløse bare skulle få penger hvis de unnlot å få barn. Etter andre verdenskrig ble engelske kvinner i årevis sterilisert fordi de skåret for lavt på en standard intelligenstest. Massedrapene i Tyskland på 30- og 40-tallet var ikke noe avvik rent idémessig, selv om effektiviteten og systematikken overgikk alle målestokker. Dessverre vet vi at Hitlers drapsprogram for psykiatriske pasienter, åndssvake og såkalt rasemessig lavtstående mennesker ble startet og utviklet av ledende medisinere ved de største tyske universitetsklinikkene (11). De så dette som forebyggende helsearbeid, beklagelig men helt nødvendig for å styrke den såkalte folkekroppen. I vårt eget land ble det etter krigen drevet klappjakt på fant og sigøynere som ble sterilisert, og avkommet sendt på barnehjem. Alt dette skjedde med de beste hensikter, for å befri menneskeheten for unødig lidelse. I dag reagerer vi med selvgod forargelse på kastraksjon og lobotomi som ble bedrevet inntil for en liten generasjon siden - og prøver å overbevise oss om at vi aldri kunne gjort noe slikt. Spørsmålet vi må stille oss, er jo hvor vi har våre blinde flekker. Hvor er det vi gjør entusiastiske overgrep som våre barn om tyve år skal forakte oss for?

 

I vår tid kommer problemfjerningstenkemåten til uttrykk som forsøk på å fjerne problemer som ennå ikke har oppstått. Helse er ikke lenger bare fravær av sykdom og skade, men også fravær av risiko for sykdom og skade. "Helse blir ensbetydende med å beskytte seg mot de 70 000 fysisk-kjemiske risikofaktorene livet består av", skriver Per Fugelli (12). I USA anbefales det at barn bruker en enkel hjelm under måltidene, dødsfall har forekommet fordi barnestolen tippet bakover.

 

Også velferdsstaten er et uttrykk for tanken om at det skulle være mulig å gi menneskene et godt liv ved å fjerne problemer, fjerne fattigdom og sykdom, og derved fjerne lidelsen. Men etter førti år med materiell overflod, offentlig sosialhygiene og slagkraftig medisinsk teknologi befinner vi oss ikke i nirvana, men i et selvgodt og skamfullt samfunn befolket av kjøpekraftige narsissister, med et enormt omfang av psykiatriske og psykosomatiske lidelser, hvor fire millioner mennesker går til 15 millioner primærlegekonsultasjoner i året. Derfor tror vi ikke lenger i 1998 at helse er noe som kommer av seg selv i samme øyeblikk som alle sykdommer er kurert, alle feil og mangler korrigert, alle tannstillinger regulert, alle pedofile registrert og alle bekymringer eliminert ved hjelp av antidepressiva og statlige overføringer.

 

Det var en kjapp reise gjennom vår nære fortid. Vi skulle nå ha en viss bakgrunn for å snakke mer om makt, og om at vi kanskje har mistet noe av kontrollen i livene våre fordi samfunnet er blitt så fullt av dyktige spesialister som lever av å fjerne alle problemer for oss.

 

Makt

Kriminologen Nils Christie skriver i Norges Kulturhistorie at et av særtrekkene ved tiden etter krigen er at alle samfunnets borgere er klienter (13). Vi er skoleklienter, helseklienter, rettsklienter og sosialklienter, fordi ansvar og rettigheter på disse livsområdene ikke lenger tilhører privatlivet, men er blitt overtatt av det offentlige. Og i samme øyeblikk som det vokser frem en profesjonell spesialkompetanse på et livsområde, og folk får et glimrende offentlig tilbud, for eksempel et helsevesen, så forandrer livsvilkårene seg, og folk kan ikke lenger ta sjansen på å klare seg selv. Det blir åpenbart at noen andre kanskje vet bedre. Jeg selv eller mitt barn kan dø hvis jeg tar feil. Etter hvert kan vanlige folks motivasjon for i det hele tatt å ha en dømmekraft i helsespørsmål tørke inn, det er jo så allikevel noen andre som vet best. Mye tyder da også på at dømmekraften i helsespørsmål er blitt svakere etterhvert som sykevesenet har vokst i omfang, kompetanse og høyrøstethet. Vi merker det på legekontorene, en økende tilstrømming av bekymrede foreldre som lurer på om barn med forkjølelse og mageknip kan tenkes å være alvorlig syke, og om det kan være kreft som gjør at de selv føler seg så slitne.

 

Vi er altså alle blitt klienter, på godt og ondt. Men det er også noe annet som særpreger vår tid. Og det er angsten for avvik, frykten for å være annerledes, være unormal. Normalitet er et nøkkelord for skjult medisinsk styring og ensretting. Filosofen Jon Hellesnes skriver for eksempel om dette:

 

"Ordet normal verkar godarta og litt sterilt. Men det er ein av dei sterkaste ideologiske og retoriske reiskapane i det 20. århundret." ..."No for tida skaffar folk seg den tannstillinga det er normalt å ha, dei arbeider for å oppnå ein normal standard for bustad, dei lever på ein normal måte, dei tar dei helsekontrollane det er normalt å ta, dei søkjer til den normale medisinske ekspertisen; under graviditet tar dei den mengd ultralydundersøkingar det er normalt å ta, og alle blir rolege over å få høyre at alt er normalt. Det er nesten like tilfredsstillande som det var - før i tida - å få høyre at ein hadde nåde hos Gud"(14).

 

Begreper som "normal", og at det å unngå avvik er blitt så viktig for oss, fører til at vi sensurerer og undertrykker våre egne impulser. Og de som ikke klarer å være normale blir skjøvet ut av det gode selskap, slik vi ser det med psykiske lidelser, homofili og innvandrere. Det er ikke tvang og ytre autoriteter som sikrer korrekt oppførsel i vår tid, skriver Michel Foucault, det er ikke lensmann, fut, prest og gapestokk, men vår egen oppdragelse, måten vi formes av familien, Barne-TV, barnehage, skolevesen, rettsvesen, presse og helsevesen. "Vær for all del normal!" er budskapet fra alle hold. Gjennom en årelang hjernevask blir det ubetvilelig og selvsagt for oss hva som er korrekt å gjøre og fornuftig å mene. Sensuren bygges inn i oss, vi blir våre egne kontrollører. Vår selvundertrykking er ifølge Foucault ikke tilsiktet, ikke planlagt av noen form for onde makter, men en blind bivirkning av den materialistiske snusfornuften og mangelen på menneskekunnskap i det moderne samfunnet. Hvis et velmenende system som helsevesenet stjeler frihet og selvrespekt fra folk, så skyldes det altså ikke dårlige hensikter hos enkeltpersoner. Snarere kan det være utslag av gode hensikter, paret med manglende faglig ydmykhet og fortrengning av kritiske spørsmål i den daglige praksis.

 

Fundamentalisme

Ordet fundamentalisme valgte jeg til dette foredraget fordi jeg i alle år har opplevet en knugende rett-troenhet i medisinske kretser. Det finnes overalt, men er lettest å eksemplifisere med alternativ medisin. Som nyutdannet lege fnyste jeg selvfølgelig irritert av enhver som mente at irisdiagnostikk og homøopati kunne ha noe for seg. Det tok flere år før jeg begynte å innse at jeg ikke hadde det minste fnugg av kunnskap om slikt, jeg hadde knapt sett en alternativ medisiner for mine øyne, og aldri lest en linje om det. Min fnysing var bare et ekko av forbildene fra studietiden, som heller ikke visste hva de snakket om. Denne opplevelsen av å være blitt fordummet gjennom utdannelsen fikk meg i sin tid til å skrive en artikkel i Nordisk Medicin med tittelen "Medisin og hjernevask. Hvordan legers virkelighetsoppfatning formes slik at den blir til skade for dem selv og folks helse"(15).

 

Fundamentalisme som begrep kan føres tilbake til 1910, da en protestantisk sekt i USA publiserte et lite skrift med tittelen The Fundamentals, hvor det ble slått fast at all sann kristendom må bygge på en bokstavtro lesning av bibelen, og intet annet (16). Kjennetegn på fundamentalisme er at det tenkes lite. Tvilen har magre kår. Den rette tro formidles av prester eller professorer som er blitt innviet i de evige mysterier og har studert virkeligheten lenge og inngående, gjerne ved hjelp av elektronmikroskop. Fundamentalismen og autoritetsunderkastelse er samme sak, og består i at undersåttene ikke spør seg selv hva om det de gjør er riktig, men lærer av sine åndelige ledere hvordan de skal handle og hva de skal mene. Det synes for meg som begrepet fundamentalisme griper vesentlige aspekter ved mange medisinske universitetsmiljøer.

 

Frihet og indre autoritet

Michel Foucault har ofte blitt spurt hvordan vi kan skape frihet for oss selv og andre, når alle gode formål kan ende opp som undertrykking. Han har svart at frihet er noe vi må skape hver dag, det er ikke et resultat eller en tilstand. Friheten avhenger av det vi gjør hver dag, og måten vi gjør det på.

 

"En forsiktig, utprøvende og krevende holdning er nødvendig. Hvert eneste øyeblikk, skritt for skritt, må man konfrontere det man tenker og sier med det man gjør, med det man er..."(10).

 

Den viktigste motgiften mot snikfundamentalisme er indre autoritet. Og indre autoritet består av evne og mot til å ta sine egne tvil på alvor. Det sies gjerne at selvstendighet er å våge å tro at jeg har rett selv om alle sier at jeg tar feil. For oss i helsevesenet er utfordringen omvendt, vi må våge å tro at vi tar feil selv om alle sier at vi handler rett.

 

Det er ikke så lett for oss helsearbeidere å være selvstendige. Vi har en unnskyldning, og det er at vi har så lang utdannelse. Å ta en yrkesutdannelse er å gå gjennom en ny oppdragelse, bli formet av en ny kultur. "Lege" er ikke bare en tittel jeg har, det er noe jeg er blitt, en del av min person. Og for å bli dette måtte jeg være som et barn igjen i en ukjent profesjonsverden, kjenne fagautoritetene tårne seg opp over meg, stadig kikke rundt meg for å se hva de andre gjorde, brette opp kragen på den hvite frakken med blodflekker på, henge stetoskopet stilriktig rundt halsen, vise meg selv at jeg mestret kodene i legekulturen og var verdig til å innvies i lauget. Den største ytre autoriteten er selve faget, som er så stort som havet. Din egen kunnskap er bare en dråpe i dette havet, og uansett hva du måtte kunne, så vil du kunne for lite, og du vil gjøre feil, og det vil alltid finnes utallige spesialister som kunne gjort det bedre. Som student, uansett hva du studerer, venner du deg til at du som fagperson er et objekt som andre skal godkjenne - eller ikke. Det er noen andre som avgjør om det du sier og gjør er rett eller galt.

 

Når utdannelsen er ferdig har du ikke bare lært ditt fag, men du har lært å se utenfor deg selv etter svar på alle spørsmål.

 

Dette gjør det vanskelig å bygge opp en dyp indre autoritet, som fagperson. Pasientene etterlyser vår mentale tilstedeværelse. Studentene etterlyser personlig veiledning i legekunst og hjelpekunst. De føler ikke at vi ser dem og forstår dem som individuelle mennesker. Forklaringen ligger kanskje i at vi, som fagpersoner og lærere, kikker rundt oss etter den forskriftsmessige måten å handle på, i stedet for å se innover og kjenne etter hva vi selv ville ønsket hvis det var vi som ble tatt hånd om.

 

Kan vi gjøre noe?

Jeg har ingen tro på at raske forandringer eller politisk styrte reformer vil endre helsevesenets vesen, selv ikke Gudmund Hernes som helseminister klarte å plukke fjær av gjøkungen. Problemet er kulturelt, og vi må se etter måter å forandre den medisinske kultur på. Det kan ingen av oss klare alene. Blant annet fordi den medisinske kultur er innleiret i, gjenspeiler og gjenskaper hele den vestlige kultur og dens menneskesyn.

 

Jeg ser ikke hvor veien må eller kan ende, men jeg tror de første skrittene må gå i retning av å søke sammen. Snakke ærlig med andre i samme båt og få en slags godkjennelse for at usikkerhet, fortvilelse, avmakt og aggresjon er helt normalt, som Jon Hellesnes ville sagt. Sammen er vi sterkere, det har mennesker alltid visst. Å undre seg sammen, være rådløs, irritert og hjelpeløs i fellesskap, kan være både nyttig og behagelig. Å tenke høyt, famle, vrøvle og etterhvert finne ordene som kan vise hva du bærer med deg av erfaringer og innsikt er sunt og meget styrkende. Dette er gode måter for å lære mer om verden og om mennesker. Det er nødvendig å lære om verden, og om mennesker, for at vi skal forstå hva vi selv trenger her i livet, og dermed kanskje også ha mulighet for å forstå hva våre pasienter trenger.

 

Litteratur

 

 

Berg-Eriksen T. Omsorgsideologiens legitimitet og grense. Briste eller bære. Posthistoriske anfektelser. Oslo: Universitetsforlaget, 1990:238.

Schei E. Om den såkalte legemangelen i Norge. Tidsskr Nor Lægeforen 1991;111:1654-5.

Johnsen R, Holtedahl KA. Arbeidstid og produksjon av kurative tjenester i allmennpraksis i 1993. Norske primærlegers praksisprofil. Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117:1489-92.

Illich I. Medisinsk nemesis. Oslo: Gyldendal, 1975.

McKeown T. The role of medicine. Dream, mirage, or nemesis? Princeton, NJ: Princeton University Press, 1979.

Marmor TR, Barer ML, Evans RG. The Determinants of a Population's Health: What Can Be Done to Improve a Democratic Nation's Health Status? In: Evans RG, Barer ML, Marmor TR, eds. Why Are Some People Healthy and Others Not? The Determinants of Health of Populations. New York: Aldine de Gruyter, 1994:

Slagstad R. De nasjonale strateger. Oslo: Pax, 1998.

Waitzkin H. The micropolitics of medicine: a contextual analysis. Int J Health Serv 1984;14(3):339-78.

Andersen J. No går det på helsa laus. Helse, sykdom og risiko for sykdom i to nord-norske kystsamfunn [Doktoravhandling i medisinsk sosiologi]. Tromsø: Universitetet i Tromsø, 1998.

Flyvbjerg B. Rationalitet og magt. Det konkretes videnskab. (6 ed.) Århus: Akademisk forlag, 1996.

Wifstad Å. Medisinens holocaust. "Eutanasi" i Tyskland ca. 1935-45. Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117:1131-5.

Fugelli P. En ny samfunnsmedisin. Dagbladet 1997 3.10.1997.

Christie N. Klientsamfunnet. Norges kulturhistorie, bind 7. Oslo: Aschehoug, 1980:

Hellesnes J. Kampen mot det unormale. Om medisin, makt og tilpassingspress. Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117:3251-4.

Schei E. Medisin og hjernevask. Hvordan legers virkelighetsoppfatning formes slik at den blir til skade for dem selv og folks helse. Nord Med 1992;107(2):62-4.

Bullock A, Stallybrass O, Trombley S, eds. The Fontana dictionary of modern thought. 2 ed. London: Fontana Press, 1988.

 

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

Filosofisk poliklinikk

Instituttets hovedside

UiBs hovedside

 

 

 

Institutt for samfunnsmedisinske fag, sist oppdatert 13.08.99

 

[email protected]

Også var det foredraget du liker så godt:-)

 

Forord:

Det er tydelig at vaksinespørsmålet engasjerer de fleste av oss. Jeg opplever at alt som har med vaksinasjon å gjøre berører noe dypt i oss alle. Jeg tror det blir så følelsesmessig sterkt fordi vi alle sammen helt fra vi er små har lært at vaksiner redder liv og er det viktigste forebyggende tiltaket og helt nødvendig i bekjempelsen av smittsomme infeksjonssykdommer. Vaksiner har fått æren for nedgangen i mange av de alvorlige epidemiske sykdommene, men faktum er at nedgangen i disse har helt andre årsaker. Jeg opplever det ofte slik at meningene og kunnskapen omkring og forståelsen av vaksiner er delt i to blokker. Enten er man for eller man er i mot. Altså ingen i mellom. Jeg har ofte tatt opp problematikken omkring sikkerheten, effektiviteten og nødvendigheten av vaksiner, og har vært svært skeptisk til den mangelfulle og ensidige informasjonen man får fra myndighetenes side. Jeg har også vært kritisk til hvor vanskelig det er å få tak i viktig og nødvendig informasjon om det ingen vil snakke om, nemlig problemene rundt vaksinene, de kortsiktige og langsiktige komplikasjonene og de skader som er blitt innrapportert. Jeg er svært opprørt over hvor dårlig innrapporteringsrutinene er, systemet for innrapportering av skader, SYSVAK, har vist seg å ikke fungere i det hele tatt. Kanskje ikke så rart, SYSVAK er underlagt Folkehelseinstituttet, som etter min mening blir en uheldig kombinasjon mellom de som skal gi informasjon om vaksinene og som også har ansvaret for distribusjonen på den ene siden, og de som skal ta seg av ”ofrene” på den andre. Jeg etterlyser solide dokumentasjoner og troverdige studier som kan overbevise meg om at vaksinene, det historiske materialet som finnes omkring disse og vaksineteorien virkelig stemmer. For meg virker det som om politikere, medisinere og de fleste av oss tar det for gitt at det vi får servert av informasjon om vaksinene er den fulle sannhet, noe vi ikke trenger stille spørsmål ved eller diskutere.

 

Jeg skrev i min bok ”Vaksinasjon: Hva er Sannheten om vaksiner?” om en ”religiøs overbevisning” når det gjelder vaksiner og andre medisiner. Dette var ikke ment som en kritikk til mennesker som har en religion de betror seg til, men en kritikk av den etablerte skolemedisinen og den farmasøytiske industrien, som jeg synes altfor ofte ter seg som guder, og som stadig misbruker sin makt og sterke posisjon i jakten på egen økonomisk vinning. I dette kyniske spillet bruker man menneskers frykt for sykdommer og menneskers håp om nye livreddende medisiner. Dette istedenfor å komme med adekvate vitenskapelige bekreftelser på sine påstander.

 

Journalister, leger og annet helsepersonell og vi som forbrukere av helsetjenestene, benytter alle sammen ”ekspertene” til å skaffe oss informasjon om vaksinene. Jeg oppfatter dette som ferdigmanuskripter hvor de samme ”oppleste og vedtatte sannheter” blir videreformidlet til den som spør. Vi aksepterer dette som en kunnskapsinformasjon og har ingen betenkeligheter med dette.

 

I boken jeg har skrevet spør jeg de såkalte lærde: Hva er sannheten om vaksiner?

Jeg spør, bare fordi jeg ønsker svar. Jeg spør fordi det jeg tidligere har blitt fortalt ikke stemmer overens med de funn som alle kan lese seg frem til av tilgjengelig materiale. Riktignok er jeg kritisk, men med meget god grunn. Det historiske materialet, et utall studier, informasjon omkring de smittsomme sykdommene og de ulike offentlige registre gir totalt motstridende resultater og stemmer ikke med det de såkalte lærde prøver å overbevise meg om. Jeg kan spørre i det uendelige og de fleste svar jeg får kan plukkes fra hverandre til det ikke er annet igjen enn verdiløse biter av noe man ikke får til å henge sammen. Det er ikke slik at jeg forlanger at ekspertene skal kunne alt om sitt fagfelt, men jeg vil at de skal gi meg troverdige og solide dokumentasjoner som kan bekrefte deres påstander. Som regel ender mine spørsmål med ubehagelige motangrep, ikke bare mot meg, men også mot mine barn! Det eneste jeg spør om er troverdige dokumentasjoner fra de som hevder de sitter inne med all kunnskapen om og alle svarene omkring vaksiner.

 

Det er også et tankekors at de som hevder de sitter inne med kunnskapen, Nasjonalt Folkehelseinstitutt, ikke vil møte meg til debatt, når de har mulighet til å gi dere den informasjonen jeg etterspør i min bok.

 

Manglende informasjon:

Tilgjengelig informasjon er en absolutt nødvendighet hvis man skal få svar på sine spørsmål. Kunnskap baserer seg på erfaringer og på all den informasjonen som kan skaffes til veie omkring det emnet man ønsker å finne ut mer om. En kan spørre seg hvorfor de skolemedisinske og historiske nedskrivningene kun har ønsket å fremheve den rosenrøde fortellingen om vaksinenes fortreffelighet, mens nedskrivninger som tar for seg de negative konsekvensene er blitt dysset ned. Det dreier seg om mennesker som har blitt brukt som forsøkspersoner ”i medisinens navn” under utprøvningen av de ulike vaksinene, det dreier seg om komplikasjoner som oppstod både på kort og på lang sikt etter at de ulike vaksinene ble innført, det dreier seg om politikk og det dreier seg om store penger. Historien skriver seg helt tilbake til Edward Jenners tid og koppevaksinen, Louis Pasteur og hans teori om mikrobene som den primære årsak til infeksjonssykdommene og den fortsetter i hele det 20. århundre med dets ”mirakelvaksiner” - den kjente BCG-vaksinen, poliovaksinene, difterivaksinen, kikhostevaksinen osv. Historien er som kjent tilegnet de kjente oppdagerne av de ulike vaksinene, og absolutt ingen får rokke på denne historien eller komme med informasjon som skaper et mer nyansert og realistisk, men også dystrere bilde av vaksinenes historie.

 

Kritikere av den delen av vaksinehistorien vi får høre og kritikere av vaksinene har fokusert på de informasjonskildene som ikke er allment kjent for de fleste av oss. Denne informasjonen er ikke like lett å finne frem til, og det er vel ikke tilfeldig at denne informasjonen er vanskeligere tilgjengelig. Men leter du, så vil du bli overrasket og du vil finne mye interessant som du neppe fikk høre om på skolen. Denne ”andre” informasjonen som ingen vil snakke om kommer fra nøyaktig de samme tidsperioder med de samme kjente professorer og de samme innrapporteringssystemer, de samme medisinske tidsskrift og andre tilgjengelige informasjonskilder. Får man også tatt med de negative sidene ved vaksinene og de heftige diskusjonene og uenighetene som har pågått blant forskere i 200 år, så vil man få et helt annet og mer nyansert bilde enn den allmenne oppfatningen av vaksinenes historie. Hvis flere hadde kjent til denne siden av historien, ville det endre hele vår forestilling når det gjelder vaksiner og vaksinasjon.

 

Jeg kan ikke angripe en lege for at hun eller han har sin overbevisning, men jeg kan stille spørsmålstegn ved mange legers ukritiske holdning til vaksinene. Jeg tillater ikke å bli prakket på informasjon som jeg føler er selektiv og nøye håndplukket i favør av vaksinen, og som derfor mangler viktige aspekter både i forhold til sikkerhet og effektivitet, og som derfor heller ikke kan hevdes å være vitenskapelig.

 

Helsesøstre, leger og andre interesserte henter ut nødvendig informasjon fra Folkehelseinstituttets ekspertgruppe, som etter min mening fungerer som ”åndelige rådgivere” for de fleste helsearbeidere. Man får alltid en ensidig forklaring og den er alltid i favør av vaksinene. Dette kan omhandle viktigheten av barnevaksinasjonsprogrammet, hvor frykten for barnesykdommene brukes som en skremsel mot oss foreldre som skal ta viktige avgjørelser for våre barn. Vi får stadig høre utsagn som: ”Ingen foreldre ønsker vel å utsette sine barn for kikhoste, difteri, pneumokokker, poliomyelitt, stivkrampe, HiB, meslinger, røde hunder, kusma….Dette er jo alle fryktede sykdommer som kan forårsake ufattelige lidelser med død, hjerneskader og andre følgesykdommer hos de som rammes…..” Det er dette vi får høre, og alle foreldre vil jo det beste for sine barn. Og hvem skal man stole på? Bør man ikke kunne stole på ”ekspertene”? Man skal heller ikke glemme at man i barnevaksinasjonsprogrammet også skal inn med Gardasil-vaksine, vannkoppevaksine, Rotavirus-vaksine og for ikke å glemme at alle barn av utenlandskfødte foreldre får Hepatitt-B-vaksine. Som siste punktum før barna avslutter skolen skal man også fylles opp med ”den gode, gamle” BCG-vaksinen.

 

Selvfølgelig er det andre vaksiner som også kommer på markedet, med reisevaksiner som skal hindre et utall av kjente og mindre kjente tropesykdommer, og for ikke å glemme at det forskes iherdig på røykevaksiner, kokainvaksiner, kreftvaksiner, alzheimervaksiner, AIDS-vaksiner, reumatismevaksiner, diabetesvaksiner, influensavaksiner, fugleinfluensavaksiner og slankevaksiner. Foreldre kan velge og vrake mellom en drøss med vaksiner, som de før eller siden er nødt å ta et standpunkt til.

 

Så var det kritikerne da:

Den informasjonen som foreldre og helsepersonell får blir gitt som pressemelding fra Folkehelseinstituttet og med flere sentrale personer med interesse i eller som blir lønnet fra vaksine-/medisinprodusentene. En trenger ikke å gå langt tilbake for å se uheldige koblinger mellom leger/forskere og legemiddelindustrien. Det er ikke særlig betryggende å vite at flere av disse legene og forskerne i flere tilfeller har vist seg også å fungere som statens rådgivere i forhold til anbefalinger av ulike vaksinasjonsprogram. Kreftregisterets ledere og forskerne fra en ”uavhengig” forskerinstitusjon, faktisk Sintef selv, hadde mottatt en liten søt slant fra legemiddelgiganten Merck. Gardasil-vaksinen skulle etter sigende gi 100 % beskyttelse mot livmorhalskreft og publiserte studier var selvfølgelig ”soleklare”. Merck alene vil ha en årlig inntekt på denne vaksinen i Norge på ca. 100 millioner kroner. I USA er den lovpålagt hos alle jenter.

 

I 2003 var direktør ved Folkehelseinstituttet, Geir Stene Larsen, frem i media og fortalte at den britiske forskeren Andrew Wakefield, som hevdet at MMR-vaksinen kunne være en årsak til autisme, fikk økonomisk støtte for å undersøke dette av foreningen for foreldre av autistiske barn. Han fikk riktignok økonomisk støtte av denne foreningen for å finne ut om det fantes en sammenheng, da foreldrene til mange av disse barna mente at vaksinene kunne være årsak til den økte forekomsten av autisme, og derfor ønsket å finne ut om det var en sammenheng mellom barnas sykdom og vaksinen. Wakefields funn ble selvfølgelig eliminert fra legetidsskriftet Lancet, pga det de så som en uheldig kobling mellom foreldreforeningen og forskeren. Mulig det hadde vært enklere for Wakefield å få anerkjennelse for sine funn dersom det var Merck som hadde stått som ansvarlig finansieringspartner for disse studiene..? Det ser i alle fall ikke ut som direktøren av Nasjonalt Folkehelseinstitutt har noen problemer med å akseptere at Merck har bidratt med ”lommepenger” til sentrale forskere og institusjoner her i Norge, da Gardasil-vaksinen allerede er planlagt tatt inn i barnevaksinasjonsprogrammet. Mulig det er fordi ønskede resultater blir offentliggjort, mens de uønskede resultatene holdes tilbake. I saken med Wakefield og de funn han gjorde på at det var en mulig sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme og Crohns sykdom, skal det nevnes at han ble siktet og risikerer å bli fratatt all autoritet som lege og forsker pga sine funn. Dette viser hvor sterke krefter som er involvert.

 

Felles med de aller fleste som finner uheldige forbindelser mellom vaksiner og komplikasjoner er at de opplever en intern heksejakt fra det skolemedisinske miljøet og blir hengt ut til spott og spe i en slags offentlig gapestokk. For meg minner dette om inkvisisjonstiden, da den som pratet mot kirken og kristendommen fikk sin ”velfortjente straff”. Dersom vaksineteoriene hadde vist seg å holde stikk, så burde ikke et angrep av virus eller andre mikrober vært noe problem i det hele tatt. Tuberkulose, malaria og AIDS ville vært historie.

 

Hva med skader i etterkant av vaksiner?

Dette er nok mitt avgjørende punkt i forhold til vaksinasjonsspørsmålet. I følge komplikasjoner som kan oppstå enten akutt eller i lengre tid etter en vaksinasjon, så er rutinene som kjent altfor dårlig til å kontrollere de faktiske hendelser og ofte umulig slik systemet fungerer i dag. Alt fra mindre alvorlige komplikasjoner/skader til alvorlige skader som for eksempel encefalitt, meningitt og krybbedød vil ikke bli rapportert inn til SYSVAK som vaksineskade, men innrapportert som et tilfelle av encefalitt, meningitt, krybbedød, uten at man ser nærmere på mulige sammenhenger med vaksinen.

.

Hva med langtidskomplikasjoner?

Det er ingen som vet (eller kanskje ikke vil vite) om vaksiner kan ha langtidskomplikasjoner. Det er foretatt enkelte undersøkelser som sammenligner vaksinerte og uvaksinerte i forhold til utviklingen av astma/allergi, og som viser store forskjeller mellom gruppene? (Se referanse til studiet nedenfor). Det burde absolutt vært gjort flere langtidsundersøkelser som undersøker forskjeller mellom de uvaksinerte barna og de vaksinerte i forhold til utvikling av sykdom både i barneår og senere i livet. Hva med sykdommer som har eksplodert i takt med vaksineinnføringen, som for eksempel ADHD, astma, allergier, barneleukemi, svekket immunforsvar, autisme etc.? Når jeg tar opp dette spørsmålet, så får jeg ofte som svar at jeg kommer med spekulasjoner og konspirasjonsteorier. Jeg kaller det konspirasjon i praksis, da dette faktisk er noe som skjer. Når det gjelder den eksplosive utviklingen av en rekke sykdommer kommer det frem en rekke teorier om årsakssammenhenger; arv, miljøforurensning, røyking, dårlig kosthold, dårlig inneklima osv., men det blir aldri stilt spørsmål omkring vaksinene som mulig årsak.

 

Jeg oppfatter vaksinering som rituelle ofringsseremonier på helsestasjonene. Små barn helt ned til 3 måneders alder får sprøytet inn stoffer med formaldehyd, phenol, (tidligere var det thiomersal = 48% kvikksølv), rester av virus, bakterier, proteiner, rester av dyr, aborterte menneskefostre, aluminium og andre stoffer. Her er det svært få som er kritiske, da det finnes svært få som kjenner til hva vaksiner egentlig inneholder. Hvis jeg skulle tatt de samme vaksinene som et barn får i løpet av sine 15 første måneder i sitt liv, så bør min dose ganges med 10, slik at jeg får nøyaktig samme inntak av vaksinestoffer som et barn får i forhold til kroppsvekten. Det ville blitt en stor sprøyte. Aldri om jeg ville gjort det, jeg tror ingen andre ville gjort det og følt seg trygge heller. Etter å ha brukt mange år på å sette meg inn i de ulike vaksinene og hva de kan forårsake av skader, synes jeg det er ille å se på foreldre som i beste mening tviholder sine barn når helsesøster stikker nålen inn og sprøyter inn stoffer som kan få alvorlige konsekvenser for barnet.

 

De nevnte sykdommer har som sagt eksplodert i takt med innføringen av stadig nye vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet, men fremdeles er det ikke lov å rokke ved den allmenne oppfatningen av vaksiner. Argumentet er som regel at det ikke finnes holdepunkter i min påstand. Jeg vet bare at innen den gruppen som ikke vaksinerer, så finner man svært sjeldent sykdommene som er nevnt over. Dette gjelder en god del Steinerskolebarn og andre barn som har foreldre som er kritiske til vaksiner. Gruppen omfatter også foreldre som av religiøse årsaker avstår vaksinering. Det burde så absolutt vært forsket på de uvaksinerte mot de vaksinerte for å finne ut om det er forskjeller mellom gruppene. Jeg er nesten 100 % sikker på at man blant annet ikke finner barn med ADHD i den uvaksinerte gruppen.

 

Det er alltid lett å si at ”vi har studier som viser” når man skal presentere noe, og det viser seg alltid at de som svarer best for seg blir den pålitelige og troverdige man kan støtte seg til. Hva vet vel jeg som homeopat om vaksiner i forhold til en professor dr. med. spesialist? Med all tenkelig bakgrunn innen immunologi og mikrobiologi? Uansett hvilken tittel man føler trang til å smykke seg med, så er fremdeles disse nevnte sykdommer et faktum, og ingen innen de medisinske kretser har til nå kunnet avkrefte mine mistanker.

Et tenkt eksempel: Skulle vi for eksempel høre fra våre helsemyndigheter at 23 % av vaksinerte barn vil utvikle astma og allergier, eller at 15 % vil få ADHD og 3 % vil utvikle barneleukemi innen de 10 første leveår, så hadde man selvfølgelig skapt usikkerhetsmomenter som enhver forelder ville tatt inn over seg. Ingen foreldre vil vel påføre barna sine disse sykdommene heller!

 

Hva blir valgmuligheten for oss som foreldre?

Hvis vi vaksinerer, kan vi da få sykdommene som er nevnt over?

Hvis vi ikke vaksinerer, kan vi da få de smittsomme sykdommene?

 

Altså har man skapt usikkerhet og et bilde som ikke er ønskelig for vaksineindustrien og den smitteberedskap som mange tror er den riktige løsningen.

 

Hva med en vaksinekontrakt?

Foreldre med barn som tidligere har blitt rammet av akutte komplikasjoner etter vaksiner har kjempet en nytteløs kamp for å bli trodd av de ansvarlige helsemyndigheter.

 

En vaksinekontrakt bør slå fast at barnet er 100 % friskt før vaksinasjonen, slik at det senere ikke kan hevdes at en eventuell skade skyldes en ”bakgrunnssykelighet hos barnet”. Det bør også slås fast at barnet ikke har noen tegn til allergier, astma, eksem, hudlidelser, ADHD, autisme, diabetes, barneleukemi og andre kreftformer eller mage/tarm-problemer før vaksinen settes, samt at barnet ikke har forkjølelsessymptomer eller andre sykdommer/symptomer den dagen vaksinasjonen utføres.

 

Dersom barneleger, helsesøstre, Folkehelseinstituttets eksperter og produsentene av vaksinene kan garantere at de vaksinerte barna i de 10 første leveår ikke vil utvikle noen av de nevnte sykdommer, så skal jeg selvfølgelig slutte å stille spørsmål, men så lenge denne mistanken til vaksinene er så sterk, så vil jeg fortsette å kreve svar.

 

Jeg er faktisk av den formening at alle dødsfall som har skjedd i etterkant av vaksiner, fra begynnelsen av 1952 og frem til i dag, enten det er dødsfall som skyldes krybbedød eller andre sykdommer, burde vært etterforsket. Etter tall jeg har hentet ut i fra Medisinsk Fødselsregister fra 1970-2003, og etter all den informasjon jeg har funnet og som står nedskrevet i boken min, så kan jeg si at denne mistanken er berettiget. Stemmer alle påstandene som er lagt frem, så er det ikke snakk om noen få innrapporterte skader, da er det faktisk snakk om en katastrofe, et massedrap av ukjente dimensjoner, som har fått sin velsignelse fra politikere, Legeforeningen og den farmasøytiske industrien. En slik etterforskning bør selvfølgelig være uavhengig i forhold til legestanden, medisinprodusentene og de ansvarlige helsemyndigheter.

 

 

 

Referanser:

Vaksinerte/uvaksinerte

http://pediatrics.aappublications.org/cgi/reprint/114/1/187.pdf

 

1: Epidemiology. 1997 Nov;8(6):678-80. Links

Is infant immunization a risk factor for childhood asthma or allergy?Kemp T, Pearce N, Fitzharris P, Crane J, Fergusson D, St George I, Wickens K, Beasley R.

Department of Medicine, Wellington School of Medicine, New Zealand.

 

The Christchurch Health and Development Study comprises 1,265 children born in 1977. The 23 children who received no diphtheria/pertussis/tetanus (DPT) and polio immunizations had no recorded asthma episodes or consultations for asthma or other allergic illness before age 10 years; in the immunized children, 23.1% had asthma episodes, 22.5% asthma consultations, and 30.0% consultations for other allergic illness. Similar differences were observed at ages 5 and 16 years. These findings do not appear to be due to differential use of health services (although this possibility cannot be excluded) or con-founding by ethnicity, socioeconomic status, parental atopy, or parental smoking.

 

PMID: 9345669 [PubMed - indexed for MEDLINE]

 

 

 

Vaksinenes betydning i bekjempelse av smittsomme sykdommer:

 

Vaksinasjon. Hva er Sannheten om Vaksiner? ISBN 82-997271-0-3.

Tabeller: Statistisk Sentralbyråd, Tuberkuloseregisteret, MSIS. Gjengitt og forklart i boken Vaksinasjon under enkeltvaksiner.

 

Troverdige forskere:

http://www.nationen.no/meninger/leder/article2494949.ece

http://www.ukeavisenledelse.no/cgi-bin/ukeavisen/imaker?id=221081

http://www.helserevyen.no/asp/vis.asp?newsid=4727

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=142735

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/12/28/487221.html

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1348322.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1348322.ece

http://www.aftenposten.no/helse/article180154.ece

 

 

Andre publiserte tankevekkere:

The Chicago Daily News 5. mai 1959 skrev: ”Dr. Jonas Salk forsvarte tirsdag sin poliovaksine mot angrep fra Verdens Helse Organisasjon (WHO)” Samme avis skriver videre den 28. mai 1959: ”En av skaperne av den nye polio-vaksinen, Sabine-vaksinen, som tas gjennom munnen (oralt), sa onsdag at den tidligere bruken av Salks vaksienesprøyte, hadde i Israel ”liten eller ingen effekt”. Dr. Herald R. Cox, ved Lederle Laboratories, som selv forsøker å markedsføre den nye Sabine vaksinen, fremstilte Salks vaksine som ineffektiv, ved en rundebordskonferanse ved Minnesota State Medical Assosiation.” Cox sa videre, ”at en konfidensiell rapport om Salks poliovaksine, viste at 90 prosent av alle barn under 6 år i Israel, fikk Salks vaksiner via sprøyter. Men sykdomen ble likevel en epidemi”, sa han. ”Det er helt tydelig at vaksinen var mislykket,” sa Cox til slutt. (E. McBean, Poisened Needle s. 207).

I USA oppdaget to virologer i 1960 at begge typer poliovaksiner var forurenset av et SV40-virus, som forårsaket kreft hos dyr samt forandringer i menneskets cellevevs-strukturer. Millioner av barn over hele verden har fått denne vaksinen. (Medical Journal of Australia 17/3 1973 s.555).

I 1977 slo skaperen av poliovaksinen, dr. Jonas Salk, sammen med andre forskere fast at massevaksinasjoner av polio, var årsaken til de fleste tilfeller av paralytisk polio over hele USA, siden 1961. Dr. Salk sa: ”Levende virusvaksiner mot influensa og paralytisk polio, kan i allefall forårsake den sykdommen som den var ment å beskytte mot.” (Science 4/4/77 Abstracts).

 

Dr. A. Sabine, skaperen av den andre poliovaksinen, gitt gjennom munnen, og som angivelig skulle være så mye bedre og sikrere, sa i et foredrag for italienske leger i Piazenzia den 7. desember 1985: ”Offiselle data viser at vaksinasjoner foretatt i stor skala i USA, har mislyktes i å oppnå en signifikant forbedring av de sykdommene, som vi antok ville føre til beskyttelse.”

I 1967 ble Ghana erklært fri for meslinger av WHO, etter at 96 prosent av befolkningen var vaksinert. I 1972 opplevde Ghana sitt verste utbrudd av meslinger med høyest dødelighet noensinne. (Dr. H Albonico MMR Vaccine Campaign in Switzerland, March 1990).

I India i 1970 ble 260.000 mennesker vaksinert mot tuberkulose, og undersøkelser viste at der var flere syke blant de vaksinerte, enn blant ikke-vaksinerte. (Lancet 12/180 s. 73).

I Sverige ble vaksinering mot kikhoste avskaffet i 1979, pga. sin ineffektivitet. Av 5.140 tilfeller i 1978, var hele 84 prosent vaksinert tre ganger. Svenskene opplevde at der var mer kikhoste blant de vaksinerte, enn ikke-vaksinerte. (BMJ 283:696-697, 1981).

I februar 1981-utgaven av Journal of the American Medical Assosiation sto det at 90 prosent av alle leger innen eldreomsorgen og 66 prosent av alle leger innen barsel, avstod fra å la seg vaksinere mot rubella, (røde hunder).

I Oman oppsto der i 1988/89 polioutbrudd blant tusenvis av fullt ut vaksinerte barn. Områdene med høyest sykelighet hadde høyest dekning av vaksiner. Områder med lavest vaksinasjonsdekning hadde lavest sykelighet.

(Lancet 21/9/91).

I 1990 viste undersøkelser i England, blant 598 leger, at 50 prosent av dem avsto fra å la seg vaksinere mot hepatitt B til tross for at de selv tilhørte en høy risikogruppe. (British Med. Jnl 27/1/-90).

I 1990 skrev the Journal of Medical Assosiation: ”Til tross for at mer enn 95 prosent av alle skolebarn i USA er vaksinert mot meslinger, så oppstår der stadig store utbrudd av meslinger i våre skoler, og de fleste tilfeller i denne undersøkelsen, viser at dette skjer blant barn som tidligere er vaksinert”. (JAMA,21/11/90).

 

Den 2. november 2000 besluttet den amerikanske legeforening the Assosiations of American Physicians and Surgeons (AAPS), etter avstemming på sin 57. årlige kongress i St. Luois, at foreningen skulle sende en resolusjon om å få slutt på obligatoriske vaksinasjoner på barn. Avstemningen var enstemmig, uten en eneste nei-stemme.

 

I 1810 skrev the London Medical Observer at av 535 tilfeller av kopper etter vaksinasjoner - der Jenner selv hadde vært med å utføre vaksinene - og der alle navn og myndighetspersoner, som var med å rapportere, var nevnt i detaljer - ble der rapportert om 97 dødsfall av kopper blant de vaksinerte og 150 tilfeller av alvorlige skader. Ti av dem var medisinere, inklusivt to professorer i anatomi. (Eleanor McBean Poisoned Needle)

BCG-vaksinen:kan begrense multipliseringen og spredningen av tuberkelbakteriene. Den kan ikke forhindre infeksjon hos folk som allerede er blitt utsatt for bakterien. Der er faktisk økende bevis for at BCG-vaksinen fører til bedre beskyttelse mot leprabacillen, enn mot tuberkelbasillen, spesielt i den tredje verden, hvor tuberkulosen fortsatt er levende. I en stor afrikansk undersøkelse i Malawi, hvor 83 tusen mennesker var vaksinert, konkluderte de med at halvparten ble beskyttet mot lepra, mens ingen viste signifikant beskyttelse mot tuberkulose. (The Lancet 1992; 339: 636-39).

The London School of Hygiene and Tropical Medicine gjennomførte en spesialanalyse og fant ut at vaksinen bare var effektiv i 22 prosent av alle tilfellene i Kenya, og i 20 prosent i enkelte områder av India. Den totale effektiviteten varierte fra null til 80 prosent, verden rundt. Dette fordi variasjonen av bakteriestammene er stor, og de genetiske, ernæringsmessige og miljømessige forskjeller varierer enormt. (The Lancet, 1995; 346: 1339-54).

 

I Storbrtannia steg tilfellene med pertussis til ”nesten ufattelige høyder,” skrev professor Stewart, da epidemien pågikk i 1978/79. Disse tallene var ment å skulle bevise sammenheng med nedgang i antall vaksinasjoner, og ble fulgt opp med stor publisitet. Det var bare det at antallet tilfeller økte i alle aldersgrupper, også blant dem som hadde fått en høy prosentandel vaksiner. (World Medicine 1984 s.19).

En ny såkalt ”ikke-cellulær” kikhostevaksinevariant, som nå er tilgjengelig, hvor kikhostetoksinet er inaktivert av hydrogenperoxid - for å gjøre den sikrere - har heller ikke vist seg stort bedre. Også denne varianten har vært testet ut i Sverige og vist at en femtedel av de vaksinerte fortsetter å utvikle kikhoste, selv etter tre skudd. På sitt beste viste den seg å virke på ferre enn tre fjerdedeler av tilfellene. (New England Journal, 1995; 333: 1045-50).

Også ved The Mayo Clinic I USA har vitenskapsfolkene, som jobber med kikhostevaksinen, forklart at de ikke helt forstår hvor mye pertussistoksiner der skal til for å beskytte barna. Selv de med høye verdier av antistoffer i blodet, ser ut til å fortsette å utvikle kikhoste. (The Lancet 1996; 347: 209-10).

USA har ikke noe lovverks om obligatoriske vaksiner, uansett tro eller etnisk tilhørighet. Likevel sier myndighetene at de har loven på sin side, når de tvinger hele 44 vaksiner i alle barn. Der sitter i dag ca. femti foreldrepar i amerikanske fengsler, fordi de nekter å la sine barn vaksinere. Alex Jones, www.prisonplanet.com

Professor Chas Rauta ved universitetet i Perguia i Italia skriver i New York Medical Journal juli 1899: ”Vaksinasjoner er et monster og et misforstått avkom av feiltakelser og ignoranse, som ikke skulle hatt noen plass verken i hygienen eller i medisinen....tro ikke på vaksiner, det er et verdensomfattende bedrag, en uvitenskaplig praksis, en fatal overtro som i dag kan måles i tårer og sorg uten ende.”

Hva med sikkerheten på den nye prevnar-vaksinen?

I USA er det rapportert faremomenter som død og andre komplikasjoner, men Norge har ikke tenkt å opplyse oss forbrukere om dette.

1: JAMA. 2004 Oct 13;292(14):1702-10

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Så du er tydelig frelst vennen:-) høres bra ut!! Fortsett med det du:-)

 

klem til deg carni:-)

[Amanda-]

frelst.. vell vell ikke rett komentar for meg ivertfall.. hehe..anti religionj jeg.. menmen.. deter en annen diskusjon...

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tilbake på kranglesiden med deg. Her skal jeg frelse deg din tøs:-)

[Amanda-]

hehe... good luck...