Holder jeg på å bli gal?

[Anonym bruker]

Dette er kanskje ikke riktig forum, men jeg vil være anonym.. Kanskje noen kan legge ut på skravle for meg?

 

Da jeg fikk mitt første barn fikk jeg angst for å skade babyen eller gjøre ting feil.

Jeg var veldig redd for å bli sett på som en dårlig mor fordi jeg var så ung, og i tillegg hadde jeg stor angst for at barnefar eller babyen skulle dø.

 

Dette, med unntak av angsten for dødsfall, gikk sakte men sikkert over..

 

Da jeg fikk baby nr 2 hadde jeg en litt komplisert fødsel. Baby nr 2 kunne dødd under fødsel, men d gikk bra.

Jeg fikk da større angst for å skade babyen. Jeg hadde ekle tanker som ”tenk om jeg kaster babyen ned trappa” og jeg ble veldig redd for at jeg skulle gjøre det..

 

Jeg var mye sliten på den tiden med to små og jeg husker jeg ofte tenkte at ting hadde vært enklere om baby nr2 var død.

 

Jeg fikk fryktelig dårlig samvittighet pga desse ekle tankene, for jeg elsket jo barna mine..

 

Jeg klarte ikke fortelle noen om desse tankene i frykt for å bli tatt fra barna.. Sitter litt i meg ennå..

 

Frykten for dødsfall øket veldig og jeg måtte sjekke minst 2 ganger at alle i huset levde hver natt.. Til og med katta...

 

Da baby nr 2 ble rundt 1 år gikk plagene stort sett over.. Dødsangsten hang litt igjen og jeg fikk panikk om noen av barna sov lenger enn de pleide.

 

 

Men nå har angsten for dødsfall blitt veldig forsterket! Barna og bestemor var i en liten bilulykke og jeg ble kjemperedd! Jeg bare gråter og gråter og er livredd for at det skal skje dem noe. Er så vidt jeg tørr å bruke bilen, og jeg er veldig obs på alle situasjoner som innebærer mine barn..

 

Jeg hater å sende dem i bhg i frykt for at det skal skje dem noe der, men jeg klarer jo å se selv at jeg tenker irrasjonelt og sender dem dit likevel..

 

I helgen hadde jeg en ekkel opplevelse. Datteren min vrei seg og gråt da jeg skulle skifte bæsjebleie, noe som nesten aldri er tilfelle. Da jeg så litt nøyere etter så jeg at hun var sår i skjedeåpningen.

Da fikk jeg fullstendig panikk for at hun var blitt seksuelt misbrukt i bhg! Kjente panikken i hele kroppen, men klarte å bevare roen utad..

 

Da jeg hadde lagt barna knakk jeg fullstendig sammen i krampegråt.. Snakket med sambo om det dagen etter og han fikk meg til å se at jeg ikke tenker rasjonelt..

 

Men dette er så utrolig plagsomt for tiden! Kjenner jeg sliter meg helt ut og vil bare sove..

 

I tillegg går jeg på skole og har mye arbeid jeg rett og slett ikke klarer å fokusere på pga alle tankene og følelsene jeg har.. Og da igjen får jeg tanker som svirrer rundt hva de andre tenker om min innsats i grupper osv..

 

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...

[Anonym bruker]

Du er jo åpenbart deprimert. Det lyser av hele innlegget ditt. Snakk med legen, få hjelp! Du holder ikke på å bli gal, dette er normalt om du er deprimert, men du trenger hjelp. Det blir ikke bedre av at du grubler mer på det. Ikke gå alene med dette.

[Anonym bruker]

Uff, trasig det her...

Trur du skal snakke med legen din..

 

 

Tror også jeg skal ta ne prat med han selv.. Er deprimert jeg også....

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke iferd med å bli gal. Det du beskriver, er typiske tegn på fødselsdepresjon. Forskere mener det kan skyldes en kombinasjon av hormonforandringer og den psykiske omveltningen det er å få barn. Leger er inneforstått med disse symptomene, og jeg har til gode å høre om noen som blir fratatt barna sine pga fødselsdepresjon. Søk hjelp. Tror det finnes en egen enhet ved Ullevåll sykehus som jobber med nettopp dette. Du blir ikke fratatt barna, du blir ikke innlagt, men du får god oppfølging, og de fleste blir friske. Tankefeltterapi (tft.no) er også noe jeg kan anbefale.

 

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.. Er godt å bli tatt seriøst..

Skal snakke med legen min om dette..

Følte bare for å teste ut reaksjoner her først..

 

HI

[Gjest]

Masse lykke til:)

[Anonym bruker]

Dette høres ut som en veldig typisk depresjon.Jeg hadde det akkurat slik med mitt første barn. Det hjelper masse å snakke om det med de nærmeste eller andre, og få tankene ut av hodet og få respons på de. Hvis det ikke hjelper deg bør du skaffe deg hjelp via fastlegen din snarest mulig. Sannsynligheten for at angsten din for å skade barna skal bli til handling er veldig liten, men det er grusomt slitsomt for deg å ha det på denne måte. Det finnes hjelp, og det er ikke noe å skamme seg over å fortelle legen om en fødselsdepresjon - det er - dessverre - ganske vanlig. Mange klemmer - lykke til:-)