Angrer dere noen ganger på å ha fått barn??

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært et "barnemenneske", ikkr vært noe særlig glad i barn eller harr noen forhold til dem.

Til tross for det har jeg vært Aupair i et par år og følte da at det kanskje er mere negativt enn positivt å ha barn.

 

LIKEVEL.. da jeg møtte den rette kom også ønske om barn (vel merkt først etter 6,5 år), men var hele tiden usikker om det 100% mitt eget ønsket eller mest ønske fra omgivelsen.

 

Nå er da gutten på 10 mnd her og jeg elsker ham over alt på jord!

Men likevel sitter jeg noen ganger når alt blir for mye og skulle ønske at det aldri hadde skjedd. Mye var så mye lettere uten barn, uten det ansvaret.

Ville jo aldri gitt opp gutten min, men om det kunne aldri har skjedd vet jeg ikke om jeg ville fått barn.

 

[dårlig ånde]

jeg skjønner hvordan du føler deg, har det på samme måte noen ganger. det er jo et kjempetabu da, å si at man angrer på at man fikk barn. det er et ansvar uten like, og det tenker jeg på flere ganger hver eneste dag.

[Gjest]

Jeg har aldri direkte angret, men det hender jeg føler at jeg fikk sønnen min for tidlig.. at det hadde vært bedre om jeg hadde ventet noen år..

Men jeg ble jo unplanlagt gravid og nå når jeg har sønnen min elsker jeg han over alt på jord såklart.. er bare noe dager der jeg føler meg litt kvalt av ansvaret...

[dårlig ånde]

ja kvalt av ansvaret beskriver akkurat det jeg føler!!!

 

takk gud for at jeg ikke er den eneste som føler det sånn.

[stinelin81-3 smågull]

Angrer vel ikke direkte jeg heller.... jeg ønsket det veldig sterkt:)

Men enkelte dager skulle man ønske man kunne skru av ungen og putte`n i skapet!! Jeg elsker henne over alt på denne jord... men det er klart det fortsatt er uvant å ha et så stort ansvar, og vite at man ikke kan gjøre som man vil lenger. Det handler ikke om å være egoistisk... men at det tar tid å venne seg til å være foreldre.

 

Man setter virkelig ikke nok pris på tilværelsen som barnløs:) Ikke greit å vite når man aldri har hatt barn.....

[Gjest]

Jeg angrer ikke et sekund, men synes til tide at ansvaret er veldig stort. Blir noenganger usikker på meg selv som mor, om det jeg gjør er "riktig" og om barnet har det bra. Men jeg ville ikke ha vært uten snuppa mi!! Ikkea for allt i verden!

[ennaH]

Det tror jeg vi alle tenker av og til. Jeg har to barn, og elsker dem høyt og inderlig. Men av og til lurer jeg på hvordan livet mitt ville vært uten barn. Bedre karriere, høyere lønn, mer fritid, reiser, bedre råd....

Det er helt naturlig å tenke sånn en gang i blant. Det betyr ikke at man er en dårlig forelder!

[Anonym bruker]

Jøss, jeg var forberedt på å få kjeft for innlegget mitt...

godt å høre at det er mange som føler det samme som meg.

[Loglady]

Jeg er pro innlegg som tar opp tabutemaer. Altfor lite av det her inne, og altfor mye av "god eller dårlig mor" innlegg.

For å svare: Jeg angrer ikke, men har hatt dårlig samvittighet fordi jeg av og til blir sliten. Pussig egentlig, som om det ikke er helt naturlig å bli sliten eller føle at ansvaret tynger når man får barn.

[Kufiolilla]

Aldri angret. Jeg var/ er heller ikke noe "barnemenneske", fikk i grunn barn mest fordi jeg vet at jeg som gammel dame ikke hadde vært fornøyd med å se tilbake på et liv uten etterkommere. For barn skulle jeg ha, i mitt liv. Pluss at jeg følte at jeg trengte å komme meg videre, bli voksen, og det hadde jeg ikke greid uten barn. Var lei av å bare leve for meg og mitt Men i og med at jeg som sagt aldri har vært noe "babysjuk", så var det jo mildt sagt spennende da jeg ble gravid.

 

Og det går over all forventning. Jeg elsker barnet, og savner overhodet ikke det gamle livet. Ikke når jeg har 39 i feber, ungen skriker og jeg må bære ham rundt. Ikke et hundredelssekund en gang savner jeg det gamle livet, det var blitt meningsløst for meg. Å få barn er det lureste jeg har gjort i hele mitt liv, det var enda lurere enn jeg turte å håpe på!

 

Men jeg forstår/ respekterer at andre kan føle ting annerledes, og føler meg heldig som føler det slik jeg gjør.

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på å fått barnet mitt. Men når stresset er som verst sitter jeg i mitt stille sinn og faktisk er lei hele greia. Ting var bedre før. Angrer. Men dette er noe som ikke er lov å si høyt og jeg angrer vilt rett etterpå. Når jeg ser de dådyrøynene og uskyldigheten etter en skriketokt, har jeg glemt hva jeg nettopp tenkte.

'

er anonym nå.

[alvis]

Jeg har ikke vært noen barnemenneske heller. Jeg kan si at jeg ikke likte barn før jeg selv fikk barn. Jeg hadde store problemer med å bestemme meg om jeg skulle bli gravid eller ikke men mannen ville ha barn og jeg ønsket det jo selv men tiden var liksom aldri inne.

 

Da jeg blev gravid gråt jeg og de første 3 mnd gikk jeg og ønsket at alt var bra men samtidlig lurte jeg på om dette var noe jeg ville. Jeg var ikke sånn "jipppi jeg skal ha barn" liksom.

 

Men når gutten kom og hadde kolikk i 5 mnd elsket jeg han selvfølgelig fra første dag. Jeg kan nok si at jeg aldri, aldri angret på at jeg fikk barn.

[Anonym bruker]

Jeg har angret, men så slår jeg meg til ro om at jeg uansett ville ha fått barn, før eller siden, etter eget ønske. Om jeg ikke hadde fått barn nå ville jeg jo på en måte bare utsatt situasjonen til senere. Så hvorfor ikke "bli ferdig med det". Et lite tankespill... MEN: Jeg går gjennom ild og vann for barnet mitt og elsker henne over alt på jord. Det er viktig å poengtere det! Så ingen tror at jeg øsnker å blir fortest mulig ferdig med barnet mitt....... Hver tid har sin sjarm...

[Gjest]

angrer ikke, og ville heller ikke venta med å fått han. Men det er klart det var mer lettvint før.. kunne sove så lenge man ville.. og gjøre akkurat som man ville hele tiden.. det savner jeg noen ganger...