VARSKO: hormonelt syteinnlegg

[Andrebolleiovnen]

Huff.....snufs...grrr...arg....

 

Er DRITT LEI!!!!

MØKK LEI!!!!

FEAD UP!!!!

FUCK YOU HORMONES!!!!!!

 

Sovet 2 timer i natt, pga verking i beina, ulidelig. Ingenting hjelper, beina høyt, pute mellom beina.

Står til slutt opp og spyr som en gris.

Spiser et knekkebrød, og begynner å sutre for meg selv (da mannen min allerede var gått på jobb)

Synes fryktelig synd på meg selv.

Ringer til mamma for å bekalge meg og se om hun kan få opp humøret mitt, noe som ikke hjalp i dag.

Sitter nå og er enda mer frustrert og tårene spruter.

 

Hvor ble det av all den lykken man skulle ha ved å gå gravid???

Hører bare positivt om det å være gravid.

Jeg føler jeg er på vei ned i en grav full av depresjon.

Er nesten så jeg angrer på å ha blitt gravid, enda det har vært etterlengta i over 2,5 år!!

Blir forbanna på meg selv når jeg i det hele tatt klarer å tenke den tanken.

Men alt er liksom så svart om dagen.

og det er de %&(#" HORMONENE sin skyld!!! (tror og håper jeg....ihvertfall! Vet ikke om noe annet galt ihvertfall)

 

Noen som har noen tips til meg ?? Er desperat etter en eller annen form for hjelp!

 

Har fundert på å ringe til legen, men hva kan vell hun hjelpe meg med.

Både hun og jordmor sier bare til meg at dette er normalt og vil sikkert går over snart. Takk for den tenker jeg da!!

 

Kanskje det er normalt??!! MEN IKKE FOR MEG!!

Jeg er ikke slik, JEG hater å være sur, grine og tenke stygge tanker!!

 

Nå er jeg i uke 18 og kvalmen skulle liksom gi seg i uke 12...

Det var det som var normalt.....

 

Gleder meg til 10 juni, når babyen kommer!!

Da har jeg sikkert fortrengt dette innlegget og alle de månedene med symptomer svangerskapet ga meg.

Og gleder meg til å bli gravid igjen:)

 

Er det slik??? Håper det , så har jeg noe positivt å se frem til.

 

Snufs....og beklager min syting... en bedre start på uken skal man vell lete lenge etter.......

[Supermamm]

Jeg skjønner godt hvordan du har det jeg. Har slitt med kvalme og sliter fortsatt med det, men ikke like ille som for et par uker siden. Bekkenet har slått seg fullstendig vrangt og jeg er ganske handikappa og ikke kommet lenger enn uke 17. Er ikke lett å se enden på det når det er sånn!

 

Har du barn fra før? Heldigvis har jeg det, og det hjelper meg veldig. Tanken på at dette har jeg valgt å gjøre (IGJEN) til tross for alt man går gjennom av følelsesmessige berg og dalbaner og kroppslige utfordringer, men premien du får til slutt, den får alt dette til å virke som bagateller (ihvertfall etter en liten stund: )

 

Har ikke så mye råd til deg annet enn å la tårene tømme seg, det gjør godt for kropp og sjel. Om du klarer/orker kom deg ut en liten luftetur, om det så bare blir 10-15 min vil det kanskje hjelpe litt på humøret. Drikk en god te/noe annet god drikke, om kvalmen tillater det. Viktig å prøve å gjøre små ting man kan glede seg litt over!

 

Ellers vil jeg bare si lykke til og sender deg en klem!

[Andrebolleiovnen]

Hikst...snufser enda mer

 

Tusen takk!!! Det varmet med en god klem og det at noen har det på "samma" måten.

 

Det er vårt første barn og som sagt fryktelig etterlengta etter 2,5 års prøving og en sa.

Så jeg blir forbanna på meg selv at jeg i hele tatt kan tillate meg å tenke slike tanker om at dette ikke er noe morro og jeg skulle aldri gjort dette etc...

 

Prøver å finne positive ting i hverdagen hele tiden, men i dag var det jaggu ikke lett.

Vurderer å gå ned til nabokjærringa og invitere meg selv inn på en kaffe eller no... men ikke lyst å plage noen med humøret mitt akkurat nå heller.

Holder liksom at dere på Bim må lese om frustrasjonene mine:P

[En snupp - og en knert i magen]

Jeg har både forståelse og medfølelse for det du går igjennom nå. Selv har jeg sluppet unna den værste kvalmen, men fy så sliten jeg kan bli. Må innrømme at disse hormonene har ført til den ene merkelige gråtetokten etter den andre, enten før eller etter et realt sinneutbrudd. Man føler seg ikke veldig høy i hatten når man sitter på sengekanten og griner fordi ingen klær passer lenger og egentlig synes man burde glede seg over de forandringene som skjer... Kommer nok til å komme noen krokodilletårer over manglende skitur i påsken også... Men det er lov å være nedfor, og det er lov å savne ting man må utsette litt, det betyr ikke at vi er mindre glad i de små spirene våre Kanskje det bare hjelper oss til å sette enda mer pris på dem? Jeg begynner å nærme meg 14 uker nå og merker at ting er litt bedre, det er større deler av dagen jeg klarer å glede meg ordentlig og håper det bare blir mer og mer.

 

Alt man hører på forhånd om at det er så kos og alt det der kommer nok fra de som har født og dermed fått det meste på avstand Det er i alle fall min teori.

 

Ble langt det her, men som du skjønner så er du ikke alene

Stor klem til deg

[Anonym bruker]

Jeg er i uke 21 nå og har nesten allerede glemt hvor jævlig det var. Jeg var kvalm frem til uke 14 og det var helt grusomt. Reagerte på farger og former og alt som var. Det som hjalp noe, var å spise ofte. Det er ikke så farlig, for du orker ikke å spise så mye, hvis du planlegger å spise igjen om 1 1/2 time. Jeg var kvalm hele dagen (og natten og spiste også om natten), men måtte minne meg selv på at kvalmen ikke var like stor hele døgnet.

 

Du må rett og slett ikke gjøre annet enn å holde ut. Avlys alt slit og gjør ting som gjør hverdagen litt lettere.

 

Mht at ingen klær passer lenger, er jo ikke det noe særlig stas i begynnelsen. Det blir bedre om noen uker og du er mer "synlig " gravid.

 

Det er helt genialt å slippe ut frustrasjonene sine her, for da slipper du skyldfølelsen for at du plager andre.

 

Og jeg synes ikke det er det minste rart at du føler som du gjør, selv om du har hatt SA og det har gått over 2 år. Det er lov å være drittlei en slitsom situasjon. Men bare gled deg, om noen uker er du tilbake igjen. Og da skal jeg love deg at du er glad for at du er gravid. Det er jeg!

[Andrebolleiovnen]

Takker igjen for masse trøstende ord!

 

Nå har jeg tatt en venninnes råd og kontaktet legen.

Hun skulle ringe meg tilbake, får se hva hun sier i dag da.

Er vell ikke mye å gjøre... Var ihvertfall det helsesøtra sa...

Og da jeg nevnte diare i en uke, reagerte hun ikke sælig da heller.

Synes det er for ille jeg da. og da har jeg pyntet litt på det og.

Sikkert hadt diare minst 2 uker nå.

 

Men jeg liker ikke å syte...bare når jeg er på felgen som nå....kanskje si sannheten til legen når hun ringer likevel.

men er livredd for å bli lagt inn på sykehus og slikt....

 

Snufs

 

 

[En snupp - og en knert i magen]

Men hvis du har hatt diare osv. så lenge og har problemer med å få i deg mat, så kan det nok hende at et lite sykehusopphold med intravenøs næring eller noe kan få deg på beina igjen. En sliten, dehydrert kropp kan trenge hjelp til å komme seg opp igjen.

Krysser fingrene for at legen hører på deg!!

 

Lykke til og hold oss oppdatert.

 

Tenker på deg!

[Piken på landet]

Mange maler et veldig rosenrødt bilde av det å gå gravid. Og for en del er det det også. Men for mange er det slettes ikke det. For meg har det absolutt ikke vært noe rosenrødt. Når jeg var gravid i 11. uke sist gang, skreik jeg ut til mannen min at han fikk bestille time for å få fjerna den forbaska drittungen. Han ble helt sjokkert stakkar, og når jeg tenker på det i ettertid får jeg nesten dårlig samvittighet. Men jeg var så dårlig at jeg nærmest ble desperat. Og kvalmen og spyinga ga seg slettes ikke etter 12 uker. Det var min følgesvenn gjennom hele svangerskapet, men avtok jo noe etterhvert. Og det som skjedde, var at humøret og overskuddet ble faktisk bedre etterhvert, og tro det eller ei, plagene ble litt enklere å takle selv om det aldri ble noen dans på roser.

 

Du er nok ikke i den beste perioden i svangerskapet akkurat nå, men jeg kan nesten love deg at det BLIR bedre. Tror ikke du kan forvente deg at det skal bli helt uten plager desverre, men tror nok at du får mer energi til å takle det etterhvert, selv om det sikkert ikke føles slik nå.

 

Ikke ha dårlig samvittighet for at du klager for det om det er et etterlengtet svangerskap. Det er ikke mer "behagelig" for det! Jeg følte heller ikke jeg kunne klage, for alle søskene mine, og to vennepar sliter med å få barn. Jeg tok meg veldig sammen når jeg var sammen med dem, og tenkte at jeg bare måtte være sjelegla for at vi faktisk kunne få barn. Og for all del, det var jeg jo også! Men jeg fant ut at jeg ikke ville være med på å male dette rosenrødet bildet av graviditet, så etterhvert gadd jeg ikke å late som lenger. Jeg hadde det jo faktisk pyton!

 

Det er nå jeg skulle skrevet at du glemmer alt når bare ungen er ute, men for å være helt ærlig så ble det ikke slik for min del... Jeg grudde meg enormt til å bli gravid igjen, og angret skikkelig når jeg kjente kvalmen begynne igjen. Men det har faktisk gått veldig mye bedre denne gangen. Jeg har vært flink til å ta vare på meg selv. Sykemeldt meg mye, driti i hybelkaninene osv. Graviditet er ikke noen sykdom, men for mange medfører det faktisk så mye plager at en ikke fungerer de ni mnd.

 

Det ble langt dette her, og sikkert ikke så veldig oppmuntrene når jeg tenker meg om... Men jeg tror nok helt sikkert at det blir bedre for deg når du blir noen og tjue uker på vei! Ta vare på deg selv, slapp av og prøv og ikke ha dårlig samvittighet!

 

Lykke til videre!

[Andrebolleiovnen]

Takk, det hjelper utrolig å se at man ikke er alene.

For det er som smitt & smule sier her at mange maler graviditet til å være noe rosenrødt.

Ja for noen er det det, men ikke alle.

Og da hjelper det lite når man kun får beskjed om at det er vanlig/normalt av lege/jordmor.

 

Venter fremdeles på at legen skal ringe meg.

Får se hva hun sier.

Humøret steg litt i sted, da jeg forbarmet meg over farmor, stakkars:) hehe

Sutrende barnebarn som ringer og griner i 10 minutter før hun klarer å snakke. Men ble litt bedre etterpå

 

Nå har jeg planer om en dusj, hørt at det ofte kan hjelpe på humøret:)

Åsså var det det %&/(# klesskapet jeg snakket om å få ryddet i da...

Får se hvordan dusjen funker først:)

[Andrebolleiovnen]

Bedre i humøret i dag:)

 

Utrolig sliten etter i går, så har faktisk sovet igjennom en hel natt uten smerter.

Første gang på 3 mnd tror jeg:)

Så er uthvilt i dag:)

[Simbasa]

Kjenner meg en del igjen. I uke 13 var jeg så dårlig, at jeg sa til samboeren at jeg ikke visste om det ble noe barn. Ble det ikke bedre snart, ville jeg søke om senabort. Og det sa jeg som egentlig synes at abort bør være siste løsning, og bare brukes når en er i en svært vanskelig situasjon. Kan jo ikke si det om meg som er over 30, samboer i flere år, har god økonomi etc.

 

Heldigvis fikk jeg hjelp ved at jeg ble lagt inn på sykehuset. Syntes det virka skummelt, men det var ikke det. Kom meg i løpet av et par dager, og den intravenøsgreia gjorde ikke noe vondt. Så jeg ville vært helt ærlig hvis jeg var deg, og si helt klart hvor kraftige og langvarige plager du har. Ellers er det vanskelig for legen å hjelpe deg godt nok. Ikke sikkert du trenger å legges inn (selv om det altså ikke er noe å være redd for), men kanskje du trenger en sykemelding. Legen min har i hvert fall gitt meg beskjed om at jeg ikke får lov å jobbe mer enn 50% før kvalmen er helt forsvunnet, fordi jeg kan bli mer dårlig hvis jeg blir for sliten.

 

Nå (i uke 25) er jeg fortsatt litt kvalm, men har lært meg til å leve med det. Jeg har innstilt meg på at slik vil det sikkert være fram til fødselen, så jeg får bare prøve å leve med det. Er drittlei innimellom, og sier klart fra at jeg er uenig i at det å være gravid er sååååå koselig. Jeg skjønner at du får dårlig samvittighet over tankene dine, men det er helt vanlige å ha slike tanker som du når du er så dårlig.

[refluksmor + spire i magen]

hei,

huff og huff ikke deilig, jeg er 27 uker på vei og fortsatt ekstremt kvalm vært innlagt på sykehus 3 ganger pga det....... men dessverre ingenting å gjøre noe med, jeg prøver å trøste meg med at det er mange som har det verre en meg der ute....heldigvis går det over, lykke til og god bedring.