håp i hengende snøre..

[Mamma til rakkerunge]

det har jeg alltid trodd det var. Men ble vel ganske lite håp igjen etter en liten, men akk så deprimerende samtalen i går kveld.

sambo vil ikke har barn før om 5-6 år. Han vil; jobbet et år til, ta studiekompetanse, få en bachelorgrad, reise og så jobbe.. helt for at han skal få seg en utdannelse jeg. Oppmuntrer t il det også, men det går da an å få barn for det om.

 

Sa jeg vil ha barn når jeg er 25, ikke 30. Stor aldersforskjell mellom nytt barn og særkullsbarnet blir det også.

 

Synes han er litt ego jeg.. og det er ikke bare pga han ikke vil ha barn altså. Men dette var bare dråpen!!

 

Arg.. 6 år er ALTFOR lenge til.

 

Gir opp

[-Mariposa-]

6 år hørtes jo veldig lenge å vente, men husk (jeg sier dette av erfaring) så kan det hende han har lyst på barn før men vil ikke gi deg noen forhåpninger om at det muligens kan skje før slik at han føler press på seg. Det er noe dritt å gå rundt og vente altså, og 6 år er jo et helt liv, kan det i alle fall føles ut som. Jeg har ikke vært i et forhold som har vart i 6 år, men et som varte i 4 og det føltes ut som et helt liv.

 

Jeg vet ikke hva slags råd jeg skal komme med til deg. Det virker jo ikke som om han er åpen for diskusjon?

[Gjest]

Huffda, ikke noe gøy å høre..

Vet ikke helt hva jeg skal si, ikke mange ord som virker oppmuntrende heller, så jeg gir deg en kjempestor *klem*!

Dere har vært sammen en stund, har dere ikke?

Hva om dere kan møtes på halvveien, evt han kan jobbe i et år til og så reise litt, så kan dere prøve kanskje? Da kan dere jo prøve mens han tar studiekompetanse? Hva er det han er så engstelig for?

 

Har ikke mange råd å gi dessverre, me jeg skjønner at dette ikke er lett for deg!

[Mamma til rakkerunge]

han er veldig negativ til å få barn av to grunner som jeg ser; den ene er at han ble lurt sist gang, og moren til dette barnet er gyselig overfor han nå. Han får ikke treffe barnet, alt han og vi gjør er feil... får ikke foreldrerett osv. med andre ord, mye styr.

det andre er at han er livende redd for å gå glipp av noe. Ikke få være ung lenge nok osv.. er veldig sosial, skal være med på alt og "griner" når han må gjøre noe annet enn fotball, festing osv.

Vært sammen snart 5 år vi. så det er jo litt.

Utrolig fortvilende ja. Nå er jeg enda ung, og det er ikke noe krise helt enda. Men kjenner lysten er der, og har vært stemor (forferdelig ord) siden jeg var 19, og det gjør jo sitt også. dessuten har jeg ikke lyst til å være "småbarnsmor" fra jeg er 19 til jeg er 45.. slik det ligger an nå. det blir litt vel mye!

 

jaja.. godt å være her å få lettet litt på trykket innimellom. Håper å kunne ta opp igjen temaet om ikke så altfor lenge. Kanskje han er mer positiv da, men har sluttet å ha for store forhåpninger og illusjoner om det å få barn.

 

Klem fra meg