Sjokket over mannen min:(

[Anonym bruker]

Jeg vet ikkje hva jeg skal gjøre, er så fortvila nå..

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne men her kommer de..

 

Mannen min er veldi gla i jobben sin å er der helst 1-3 timer lenger enn han egentli skal, å har han fri må han nedom en gang uansett.. finner på noe som han skal ha så han har en unnskyldning til å reise ned..

når han kommer hjem fra jobb går han å legger seg eller sitter å piller tv spill hele kvelden.. så jeg må ta ungene alene hver kveld.. de er 2år og 5 mnd.. den minste ammes ennå.. å om jeg vil ha hjelp til å ta av bordet eller noe i den dur sier han at han er så sliten å st de er min jobb å ta seg av hjemmet siden jeg ikke jobber fortiden..

Er de sånn hjemme hos andre også eller?

 

De jeg nå har sakt kan jeg leve med, men de jeg skriver nå vet jeg ikke om jeg takler:(

I går lå vi i sengen å snakket om framtiden å følelsane våre å sann..

jeg er så usikker fortiden noe som han vet, men er ikke intrisert i å forandre seg.. jeg vet ikke hvordan vi kom inn på de, men han sa at alt ville bli så mye bedre om ikke eldste sønnen vår fantes, eller om han satt i rullestol å berre var hjemme en gang i uka.. han ville til og med si i fra seg farskapet så han slapp å ha noe me sønnen vår å gjøre..jeg elsker jo mine barn like mye å kunne ikke byttet dem vek for noen ting.. ikke en gang alt i verden..

jeg har egentli lyst å berre gå min vei å finne min egen plass å bu, men så tenker jeg på alt vi har sammen å hvordan familien ville tatt de:(

hva sier dere der ute om dette, børr jeg godta de??????

 

hilsen fortvila mamma

 

 

[alvis]

Det er en ting at han ikke hjelper til i huset og at han prioriterer jobben forran familjen men at ønske at barnet deres ikke fantes eller satt i rullestol? Hæ?

Er han mentalt frisk mannen din? Hvorfor i all verlden tenker han sånn?

 

Jeg syns du bør sette deg ned med mannen din og snakke. Hvis han virkelig mener det han sier og hvis han ikke er villig til å forandre seg med tanken på jobb så er han ikke en mann for deg!

[Gjest]

Frem til jeg leste om sønnen deres, så tenkte jeg at han bare var en slask.

Men da jeg leste hva han sa om den eldste gutten, så tenkte jeg... vil du at barnet ditt skal vokse opp med en far som ikke ønsker han? Som ikke vil ha noe med han å gjøre?

 

Den greia med rullestolen eller en gang i uka skjønte jeg ikke. Hvem i rullestol? Og hvem skulle vært hjemme en gang i uka?

 

Nå må du ike fokusere på "alt dere har sammen" for er det ikke du som har alt alene? Og drit i familien, neppe noen av dem som synes det er greit at han ikke vil ha sønnen sin og heller hadde sagt fra seg farskapet... tenk på hva som er best for DINE barn!

 

[Anonym bruker]

Han kunne ønske at sønnen vår satt i rullestol for han kan vere litt krevendes noen ganger, jeg er vandt til de å bryr meg ikke om de, men mannen min gjør.. å om han hadde vært i rullestol ville han ha satt han på et hjem av noe slag:(

Jeg har veldi lyst å reise, men er så usikker på hvordan jeg skal gjøre de:( å så er de at viss jeg tar bilen annmelder han meg for å ha stjålet bilen:(

[Gjest mphs]

Jeg fikk helt sjokk når jeg leste hva han mener om gutten deres. Jeg ville vært redd for at han kunne finne på å skade ungen når han får seg til å si og tenke noe slikt.

 

Jeg hadde heller ikke godtatt at mannen min ikke hadde tatt sin del i husarbeidet og med ungene. Hadde ikke vært aktuelt for meg.

[Anonym bruker]

Hva i all verden er det for en forferdelig ting å si!

Stakkars gutten din! Klart han kan være krevende, han er TO ÅR, det er jo sånn toåringer ER - det er nærmest definisjonen på en sunn og frisk toåring, det.

Og når du sier at han skal anmelde deg for å stjele bilen hvis du drar, så blir det dårlige inntrykket av denne mannen enda sterkere.

 

For det første kommer han ingen vei med å anmelde det så lenge dere lever sammen.

 

For det andre kan du vel bare drite i den dumme bilen, og ta med deg de to fine guttene dine og reise til:

- En venninne

- foreldre

- Krisesenter, hvis du ikek akn reise til noen av de to første.

 

 

[Anonym bruker]

Om du bør godta det? NEI!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest]

Å herregud, for en grusom ting å si:(

 

Lov meg en ting, ta med deg barna bort fra den mannen! Foreldrene dine, en venninne, krisesenter, bare kom deg bort og uansett hvor vanskelig det måtte virke, så blir det bedre. Hvordan kan du stole på ham? Tenk om han skader gutten din?

 

Og en 2-åring SKAL være litt krevende. Det er bare sånn de er, alderen 2-3 år er en av de tøffeste før puberteten.

[Anonym bruker]

jeg har snakket sammen med mannen min nå å han sier at han ikke mente å si noe av de han sa i går.. han sier at de er fordi han ikke har farsfølelse for gutten vår ennå.. han kom ikke å bodde me oss før gutten vår var 7 mnd grunnet arbeid borte, å da vart de bare helgebesøk.. å når han kom vart det rett på skolebenken i tillegg til arbeid på kveldstid.. men hvor skal jeg sette grenser?? skal jeg godta unnskyldningen han???

 

hilsen fortvilt mamma

[Anonym bruker]

han må bevise at han mener det. ta seg mer av begge barna sine (og dermed knytte tettere båndt til dem), begynne å dele likere på arbeid i huset.

[snowstorm73]

en mann som setter jobben først, ikke gidder å gjøre noe hjemme. en som har vanskelig å sette familien først, faktisk har problemer med sin rolle som far. som tenker merkelige tanker.

 

kom deg vekk, en mann som ikke elsker dere er ikke noe å samle på.

[Tonje og Litjklompen <3]

Herregud! No e æ jævli forbanna sint! Koke inni mæ! D hær bør du faan itj godta altså! Hain kain itj vær go i hode sitt for fem flate øre. Har komme t å reist ifra hain æ. Si mæ korr hain bor hæn så ska æ kom å slå`n ned! Fy @#% f...!!! Reis ifra hain før ungan bli gamler du, dæm kjæm letter over det no en seiner! Sende dæ en stor støtte klem og litt ekstra gøtts!

[*Magic*]

Syns ikke at det fins unnskyldninger for å si slikt. Å komme etterpå å si at han ikke mente det er for dumt, bare det å få seg til å si det i første omgang sier en god del om denne slasken du kaller en mann.

Nei, her er det bare å komme seg vekk. Kan sikkert si mye rart om samboeren min jeg også, og vi har selv en til tider meget krevende og bestemt 2-åring. Men jeg vet at han elsker sønnen vår over alt på denne jord, selv ved de mest slitsomme stundene med raseriutbrudd og testing av grenser. Som flere andre her sier, det er slik 2-åringer er.

Så pakk med deg det viktigste, og ta med deg barna vekk fra denne fyren. Ingen fortjener å ha det slik. Tenkt på deg selv, og ikke minst barna.

Ikke bra å vokse opp med en far som dette.

[Anonym bruker]

Nå ble JEG veldig sjokkert!!! Mannen min har sikkert ting å utsette på meg, og jeg på han, men hadde jeg noengang hørt noe sånt, hadde jeg aldri tilgitt det, ikke om han kom gråtende krypende, med en stor bukett roser. Er han helt sinnsyk, (ja, det kunne jo vært en formildende omstendighet....)? Nei, fy f.... sier jeg bare! Vår 2åring har også snudd livet vårt på hodet, og noen ganger kan han drive oss nesten til vanvidd, men VI har jo også vært 2åringer en gang, foreldrene våre ble sikkert helt sprø iblant de og. Mannen din burde være dypt takknemlig for at han har en frisk og levende sønn! Nei, jeg får avslutte, mens jeg ennå klarer å holde hodet noenlunde klart, ble skikkelig opprørt nå!

[Anonym bruker]

Jeg er bare helt målløs! En ting er at svært fortvila mennesker kan ønske å skade eller ta livet av seg selv. Men å ønske et annet menneske invalidisert eller "ikke-eksisterende"? Og t.o.m. sin egen sønn? Og håpe at det holder med en unnskyldning dagen etter? Han hadde jo tydeligvis tenkt så grundig over saken, at han ville si fra seg farsskapet, eller plassere gutten på institusjon, så han bare "trengte" å se han en gang i uka. (Hvis sønnen deres noen gang skulle være så uheldig, å komme ut for en ulykke og havne i rullestol på en institusjon, håper jeg at GUTTEN slipper å møte denne DUSTEN en gang i uka, eller en gang i året....)!

[Northernlights]

Han mannen der fortjener ikke en familie.....beklager å si det!

Med mindre DRASTISKE forandringer skjer, så bør du virkelig tenke over om det heller er bedre du er alene.

 

Stakkars sønnen din,som helt sikkert senser hva faren tenker om han...det skader et barnesinn å føle seg uønsket.

 

Så vær så snill søk proffesjonell hjelp,før det er for sent.

 

Ønsker deg lykke til!