det finnes håp! (lang, samme som på aleneforeldresiden)

[♥Kristoffer&Harald♥]

Min historie er lang, rotete og veldig kaotisk. Men den har forhåpentlig vis en lykkelig slutt langt framme et sted...

 

For 7 år siden møtte jeg en fantastisk gutt, han var at en jente kan ønske seg, men alle har jo sine mørke sider, men når man er ung og forelsket så ser man ikke de. Jeg holdt på å miste mange venner pga han fordi jeg kuttet ut alt og alt dreide seg om han. etter 6 mnd så dumpet han meg og jeg var knust... nektet å gi opp og ville jobbe hardt for å beholde han. vi ble fucking friends i stede... Det endte opp med at jeg ble gravid i mars 02 men fant det ikke ut før jeg var nesten 5 mnd på vei. (mange som kanskje ikke tror det, men sann var det) Jeg hadde ikke noen tegn på at jeg var gravid eller noe ingen ting. Når jeg fant ut at jeg var gravid så lovet han gull og grønne skoger alt skulle bli bra og det skulle være han og meg. to dager sennere hadde han endret menning og jeg fikk beskjed om at jeg hadde ødelagt live mitt, lurt han osv. det var tøft. Jeg ble deprimert og lurte på om jeg skulle gi fra meg barnet, hvordna kunne jeg bli glad i et barn som hadde ødelagt så mye for meg var tankene mine.

På den tiden så gikk jeg på skole i Hardanger så jeg var langt hjemme fra og ingen familie i nærheten. Tante bodde 2,5 time unna...

 

Jeg ble sendt på sykehuset et par ganger i Odda og tredje gangen kjørte de meg til Haugesund.. Der ble jeg liggende i en uke og glo på hvite vegger som etter hvert fikk en svart flekk som vokste og vokste.... he he.

Jeg dro tilbake til østlande etter det og fikk forsatt beskjed om å være mest mulig rolig. Jeg hadde måte stoppe fødslene tre ganger alt, Her hjemme fikk jeg maset meg til psykolog som jeg begynte med når jeg var 7,5 mnd på vei. Det hjalp meg veldig masse og jeg begynte å være ute med gamle venner igjen, mange vente ryggen til meg når de fikk høre at jeg var gravid mens mange stilte opp og støttet meg i alt.

Men min eks var forsatt ikke til å rokke, han mente at jeg forsatt hadde ødelgat for han og at det ikke var hans barn. Det gikk masse rykter om det og en av de var at det var 5 potensielle fedre. Alt dette gikk veldig hardt inn på meg, men det hjalp masse med psykologen og jeg lærte meg til at jeg ikke hadde noe å være redd for, jeg lærte meg til å bli glad i barnet, glede meg... i november 02 var jeg for første gang ute å handlet ordentlig til barnet. hadde kun kjøpt en body og lue fra før... Jeg og mamma og mormor var ute å handlet masse, tror vi brukte nesten 5000 kr bare på barneutstyr. det var veldig koselig, vi hadde en kjempe dag. jeg tok også lappen på den tiden og alt begynte å falle på plass. hadde også møtt en fyr jeg likte litt......

I desember ble jeg mamma for en utrolig herlig gutt, 13.12.02, og jeg var lykkelig. jeg lå å så på han hele dagen, jeg luktet på han tittet på hele han flere ganger om dagen for å forsikre meg om at han var hel....

Hadde masse besøk på sykehuset av venner og familie som ville se han. Når jeg kom hjem så var det forsatt mange som kom for å se, og jeg var mye hos en kompis og han jeg "datet" da... Han jeg "datet" og jeg brøtt opp i januar. Men barnefaren ville forsatt ikke ha noe med oss å gjøre, vi tok dna test og jeg fikk bekreftet det jeg viste, det var hans. Da begynte moroa, han krevde 50% med en gang, han ville ha halvparten av alt. jeg sa nei. Det var runder på familieverns kontoret og med advokater... Men aldri ble han fornøyd...

17. mai møtte jeg en gamel beskjent, vi viste hvem hverandre var thats it. vi begynte å snakke litt sammen og gikk på kino osv.. høsten 03 så ble vi kjærester og flyttet sammen 3 mnd seinere. min sønn har alltid sett opp til han, han har alltid vært der, stilt opp osv. mens bf har holdt på med å lage leven og f.skap.

Alt toppet seg i april 07 når han stevnet meg for retten og sa at han krevde å få omsorgen for sønn vår, mente på at jeg var en dårlig mor osv... jeg satte meg i mot det og iv gikk mot en rettsak. i september ble den avsluttet og resultate var at sønn vår skulle forsette å bo hos meg og far forsette med samvær. han fikk fra onsdag til søndag annen hver uke og anne hver jul,nyttår osv... men så nå i desember så fant han ut at det ble for mye. han vil ha fra fredag til søndag i stede. Mange ville vel tro at etter så mange år med et rent helvete fra hans side så ville jeg vel bare godtatt det på flekken. men saken er at hvis jeg godtar en ting så kommer det helle tiden noe nytt. Han gir seg aldri. derfor må jeg være streng og si nei vi må gjøre om på det og det sann og sann. Han gir seg bare ikke....

 

Jeg og kjæresten min har nå vært sammen i 4,5 år. vi giftet oss for 6 mnd siden og hadde et kjempe flott bryllup. Vi lever som en familie , med min sønn. vi har det bra. Han er der, stiller opp og hjelper til. Han har tilogmed sagt hva han mener til bf en gang også. Han har stilt opp på alt som har med min sønn å gjøre og er med på ting med han. Han er som en far. Han er det beste jeg noen gang kan få og alt jeg trenger. Jeg har funnet min kjærlighet og er villig til å ofre alt for han og min sønn.

 

Til alle dere som sliter og har det tøft. Hold ut, ikke gi dere, det er et lys i enden av tunnelen og det vil bli bedre. Et barn har kun en mor, og klarer ikke å si i fra hva som er best for seg selv, de vil gjrøe alle glade og sier ofte det de tror vi vil høre. Det er foreldrene sin jobb å passe på at de har det bra og gjøre det bra for dem.

Jeg håper en dag at jeg kan senke skuldrene og at bf slutter å lage et helvete. Jeg håper forsatt etter så mange år at vi kan samarbeide som venner i stede for å krangle, det er et blink skudd, men jeg håper. Han tar fra meg all kraft jeg har, men jeg håper. jeg kan ikke gjøre noe annet, men jeg vet at jeg burde latt være å håpe, jeg kan bare gjøre det jeg kan og det er å gjøre ting lettere for sønn min her hjemme!

 

Uansett stå på alle alendemødre dere er tøffe, sterke og vær stolt av den jobben dere gjør.