"Det var jammen på tide" (litt sutring, men)

[Rebekka82FØDEKLAR:)]

Sambo hadde pratet litt med en kompis her i dag. Han skulle bli pappa i midten av juli. Da sa sambo at vi har termin 29. mai. Han kompisen sa at det var jammen på tide av oss da. Kan ikke noe for det, men jeg blir skikkelig provosert av det. Er nok hormoner og alle slags følelser som kommer opp. Kan godt hende jeg sutrer nå da, men...

Hallo, jeg blir 26 i mai, og vi ble sammen i september 2005. Synes det i seg selv er grunn nok til at vi ikke har fått barn enda. Ikke det at det er unormalt å få barn med en gang en har blitt sammen da, men. Det andre vet sannsynligvis ikke han kompisen noe om da. Jeg ble gravid åtte mnd etter vi ble sammen, men mista i uke 16, ble gravid igjen etter fem mnd, men mista i uke 14. Han hadde kanskje vært litt mer ydmyk hvis han visste det? Nesten så jeg får lyst til å si det til han neste gang jeg treffer han, men det virker kanskje som om jeg vil ha medlidenhet da, eller? Sambo blir 35 nå før vi får babyen. Kan på en måte skjønne at folk forventer det mer av han at han skulle hatt barn, men det er da ikke uvanlig det heller å vente til da. Han har ikke hatt lyst på barn i de to samboer forholdene han har hatt før meg. De har liksom ikke vært de rette sier han. Noe jo jeg tar som et kompliment til meg nå da. Slike uttalelser som fra han kompisen at "det var jammen på tide" hadde jeg forventet av "gamle tanter" , men ikke av disse "gutta". Jeg føler et skikkelig press nå da på at det skal gå bra. Er jo tross alt jeg som bærer frem barnet, og jeg som ikke har "fått det til" før da. Sannsynligheten for at det skal skje noe er fortsatt til stede siden de omsider fant ut at det er forhold i livmora mi som har gjort at jeg har mistet før, selv om jeg snart er i uke 20 og har kommet lenger nå enn jeg noen gang har kommet. Blir så lei meg og redd nå. Men dette er kanskje sutring. Folk slenger nå ut av seg så mye rart...

[Trultemora er presseklar!!]

 

Han kan jo ikke vite det at dere hadde mistet hvis dere ikke har sagt det til han da!!

Men han tenker vel mer på det at samboern din faktisk er 35 år, så det er jo "på tide" nå da! hehe.....

Har selv en samboer som kanskje blir 36 og før snuppa kommer! Og vi har mistet i uke 20!

 

Er nok bare hormoner som herjer med deg! Man blir naturlig ekstra redd når man har gjennomgått det å miste ganske seint! Da tror man liksom ikke det at man skal klare å gjennomføre et svangerskap!

Selv er jeg 33 uker på vei nå, og har fortsatt tanker om at hun kanskje ligger død i magen min! For jeg kan liksom ikke skjønne det at vi endelig skal være så heldige å få ei lita jente som vi skal få lov til ¨å være foreldre til nå om ikke mange ukene!

 

 

Er nok kun hormonene som herjer ja! Bare ta det helt med ro og tenk det at har du kommet så langt som du har gjort og gjennomgått en UL der det viser seg at alt er ok, så er det sinnsykt stor sjangse for at det går bra og at du får føde et friskt og velskapt barn!

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Æsj, skjønner deg veldig godt... Har måttet svelge en del jeg også på veien hit (2 spontanaborter som ikke alle vet om, mens "alle" får barn rundt meg og bare maser om at jeg må henge meg på...). Nå er jeg heldigvis i uke 17, men jeg føler også et visst press på at det MÅ gå bra denne gangen... Hvis ikke duger jeg ikke... Men det er jo helt feil... Vi er først og fremst kjempeheldige som er gravide og som har kommet så langt som vi har. Så får vi bare håpe at vi kommer helt i mål og at det er vår tur nå. I mellomtiden får vi bare lukke ørene for folks dumme kommentarer. Folk sier det jo sjelden for å være slemme, men de aner jo rett og slett ingenting. Har ihvertfall lært selv å aldri mase på noen ang. barn og graviditet, for man vet aldri hvordan ståa egentlig er. Det kan være mye vonde og vanskelige følelser bak, men folk som ikke har opplevd dette selv tenker jo ikke på dette.

 

Hvis han eller andre fortsetter å mase går det jo an å si det på en pen måte, tror nok ikke folk da vil tenke at du fisker etter medlidenhet. Tror nok heller de vil bli kjempeflaue og skamfulle over at de maste... Han vært veldig fristet til å si noe selv noen ganger, men har latt vær - nettopp fordi jeg vet hvor flaut det ville være for den andre... Tanken om at vi har slitt har jo rett og slett ikke slått han/dem.

 

Dette ble litt langt, men som sagt: vet hvordan du føler det. Men trøst deg med at nå er du gravid og denne gangen skal det gå bra :-)

[Gulp]

Skjønner deg veldig godt, selv om kompisen nok mest tenkte på at samboeren din er 35. Synes det er litt irriterende når folk legger seg oppi når man får barn. Eller at man ikke får barn.

Selv har vi opplevd veldig mye "vennskapelig" press , særlig fra familien. Når skal dere få barn da?? Og det begynte nesten med en gang vi ble sammen, jeg var da 17-18!

Det er plagsomt, rett og slett. For det første fordi det er opp til oss selv, for det andre fordi at for alt de vet, kan vi ha mistet et ufødt barn (som dere) eller rett og slett ikke være i stand til å få barn.ÅÅH

Nå skal vi ha barn nr 2, og nå er reaksjonen sånn: åhh, så tidlig? (førstemann er bare 1 år) Det blir jo sååå hektisk og vanskelig med to så tette!! Enkelte blir vel ikke fornøyde hvis de ikke får bestemme og diktere over andre....