Er jeg urimelig?

[Anonym bruker]

Hei,

Må bare sjekke med dere damer, da jeg foreløpig er litt i villrede.

 

Saken er at samboer sa til meg i går at han blir lei av hele graviditeten, når jeg snakker "så mye" om den. Jeg må ærlig si at jeg har forholdt meg veldig rolig gjennom hele svangerskapet, er nå over 33 uker på vei, og ingenting er på plass. Ting er kommet i hus, men tenker at vi fremdeles har god tid. Jeg har jobbet 120-130% hele tiden, desto mindre tid til å være hjemme og prate med samboer om hva vi har i vente. Han har ikke lest noenting om fosterets utvikling, ikke spurt meg om noenting underveis, ikke ønsker han å snakke om fødselen vi har foran oss, og ikke vil han være med til jordmor kontroll. Eneste positive jeg kan si er at han sier han skulle ønske ungen allerede var kommet ut. Han ønsket selv å få barn, han er eldre enn meg, og virket veldig klar da jeg bestemte meg for å gå med på å sette igang.

Han unnskylder seg med at han hater å lese - derfor gidder han ikke sette seg inn i noenting. Vi har ikke diskutert navn mer enn at vi kom frem til navnet til en bestefar av ham som kunne være aktuelt (dette er nå 3-4 mnd siden). Han sier vi har nok klær, jeg sitter med èn ullbody... Hva skjer!? Er jeg urimelig og egoistisk og lite forståelsesfull når jeg endte opp med å ligge å grine i hele natt pga dette? (det sprakk for meg i går når han sa "må jeg?" på ett spm om han hadde lyst å være med på neste kontroll. Tenkte at det kunne jo være kjekt for ham å bli fortalt om fødsel, istedetfor å måtte lese om dette selv, siden han hater å lese.) Dette i tillegg til at han sa dette med at han var lei hele greia siden jeg maste så mye om graviditeten. Jeg har nevnt ting jeg selv har hatt behov for å snakke om underveis, men fått særdeles laber respons, så har bare kuttet det ut der og da.

Foruten dette sliter jeg med bekkenløsning, og har prøvd å få ham til å hjelpe meg med klesvasken. Den blir tatt omtrent en gang i mnd og da krymper han halvparten av klærne mine.. men men, det overlever jeg. Heldigvis har vi fått oss vaskehjelp, ellers hadde jeg ikke holdt ut!

 

Hva mener dere jenter? Er dette vanlig oppførsel av menn under deres første "graviditet", eller har jeg dere med meg når jeg sitter med en følelse av å ha en fullstendig egoistisk og uengasjert kommende far...

(som forsåvidt forventer å få ett barn som sover 80-90 % av tiden og resten skal han ha mat og bleieskift).

 

Er veldig frustrert og oppgitt her nå - og fryktelig sliten etter søvnløs natt. Prøver å gjemme meg på kontoret for at folk ikke skal se de hovne og oppgrinete øynene mine..

 

Ble veldig langt dette her, men håper det hjelper å få luftet dette littegrann. Er redd jeg går inn i en depresjon snart.. Før gruet jeg meg ikke for fødselen og så på det som en positiv ting, men nå vet jeg ikke om jeg engang vil (selv om jeg ikke har noe valg) eller ønsker å ha ham tilstede!

 

[Anonym bruker]

Jeg kan jo forståvidt legge til at jeg er 27 og han er 30 år gammel...

[Lille`mor & lillebøll]

Når jeg leser dette må jeg innse at min mann er nærmest eksemplarisk.

Følger med på alle ul timer,leser,drar på baby shopping,maler møbler....og svangerskapskurs.

Og jeg får lov til og prate hull i hodet på han og klage!!!

 

Men jeg har også lært han en del,forbredt han og vist han at han kan glede seg og grue seg.

Fortalt han hva jeg forventer av han som far,oppdragelse osv....Vi har til gjengjeld snakket mye om barn i 2 år før vi bestemte at vi var klare.

Han hvet hva jeg ønsker og jeg hvet hva han ønsker....

 

Mitt råd til dere:snakk sammen!!Finn på ting sammen,gå på shopping sammen eller så vil jeg anbefale deg en tur til jordmor sammen.Tror desverre dere vil få et problem senere vis ikke kommnikasjonen fungerer.

[Anonym bruker]

Jeg er HELT enig med deg her!

Men problemet mitt er at når jeg prøver å forberede ham, informere ham om hva vi har i vente, ta han med på shopping, ta ham med til jordmor osv - så er det dette han mener er "mas". For det er kun slike ting jeg har prøvd å snakke med ham om for jeg har selv ett behov her!

Ønsker jo at han skal vite hva han har i vente både av glede og frustrasjon...

[Anonym bruker]

Hei. Vi venter vårt første barn sammen nå,jeg har ei fra før og min samboer har kun vært med på ul. noe jeg syns er helt greit. Men han er engasjert i det je sier og har ikke klaget over at jeg klager og maser sånn eller sånn. Han har vært utrolig snill og forståelses full hele veien og jeg har plapret om sånn og sånn,men han har ikke lest noe særlig han heller. Er vel ikke alle menn det ligger naturlig for kanskje.. Noen liker å ta ting som de kommer,sånn er det bare. Og jeg tror ikke han har så mye greie på hva vi har og trenger av klær og utstyr,det ligger mest naturlig for oss jenter og ordne det kanskje?? men han må ordne alle de praktiske tingene,noe jeg ikke engasjerer med noe særlig i.. Vi er bare forskjellige alle sammen tror jeg,noen liker sånn og sånn og andre hater det..Lykke til med deg og dine. Klem

[Lille`mor & lillebøll]

Har dere vært på jordmor time sammen??

Syns han burde skjønne at det kreves litt av han også i dette svangerskapet og senere.

Det er vondt og høre at han kaller det mas og at han ikke gir deg det du trenger.

Hadde det vært meg ville jeg selv blitt kjempe frustrert...!!!Og såra.

Ta en prat med jormor du først og be om at din mann blir med på neste slik at jormor hvet litt om hvilke temaer som er viktig at ho går innom både for deg og din mann.

Jeg vil også anbefale dere svangerskapskurs vis dere har muligheten til det..

Det er jordmor og helsesøster flinke til og prate om forventininger til mannfolka også.reaksjoner hos mor og far under graviditet osv.

[Gjest]

Uff, dette hørtes ikke noe godt ut, og jeg forstår veldig godt at du tar på vei for dette. Jeg synes absolutt ikke du er urimelig!

 

På en måte føler jeg at mennene våre har et lite ansvar i det å få oss til å føle oss trygge under graviditeten. Det er bare vi som kan bære barnet, men jeg føler at deres "jobb" ligger i det å støtte og være der for oss sånn at det blir enklere å både bære og føde barnet. Dette innebærer jo også å høre på det de kanskje vil kalle mas. Jeg vet av egen erfaring at man får et stort behov for å snakke om ting når man er gravid, dette er jo noe vi ikke har gjort før! Jeg må ærlig innrømme at jeg til tider har vært både vanskelig og masete gjennom svangerskapet. Mye på grunn av hormoner, men også mye på grunn av stress fordi jeg føler at tiden ikke strekker til. Likevel har sambo utelukkende vært støttende.

 

Når det er sagt er det jo av og til ganske stor forskjell på oss kvinner og mennene våre. Jeg tror mennene ofte har en tendens til å tenke at vi har allverdens tid, og ofte må det litt mas til før man får ting gjort. Jeg er en sånn person som helst vil klare ting selv, har vanskelig for å delegere arbeid, så min sambo lider nok litt den veien. Hehe. Samtidig blir jeg sinna og gretten når jeg ikke rekker å gjøre alt selv, og han ikke klarer å lese tankene mine. Nå sier du dessverre at mannen din tolker alt det du spør han om han har lyst til å gjøre som mas, og det synes jeg er fryktelig leit.

 

Min sambo har vært med på flere kontroller, hører på meg når jeg er bekymret for det ene og det andre, drar på babyshopping både med meg og alene, ørten turer til sykehuset for sjekk og har vært med på svangerskapskurs. For meg er dette egentlig ganske naturlig, men jeg innser jo nå at jeg kanskje er en av de heldige? Vil hvertfall anbefale deg å melde dere opp på et sånt kurs. Det var veldig nyttig og jeg følte meg også tryggere når vi begge hadde vært med på det. I tillegg går det jo an å kjøpe hakkespettboka for pappaene til han. Den er lettlest og morsom, og selv om han ikke liker å lese, burde den falle i smak!

 

Ellers har jeg egentlig ikke så mange råd til deg bortsett fra å være tydelig og fortelle ham hvordan du føler det! Kanskje du kan vise han denne tråden, sånn at han kanskje skjønner at vi gravide trenger litt støtte av og til.

[Lille`mor & lillebøll]

Tenkte det samme som deg vesla&nurket.

Kanskje hun burde vise han dette innlegget,både det hun har skrevet selv og svar hun får fra andre i ulike sitvasjoner.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar!

 

Jeg får ta det opp med jordmor ved neste time og høre hva hun har å foreslå. Om jeg vil vise tråden til samboer skal jeg også ta opp til vurdering. Tror faktisk ikke han selv har fått med seg hvor frustrert og lei meg jeg har blitt engang.. Mannfolk...

Tror nok vi uansett må ta en alvorsprat og jeg må fortelle ham hvordan jeg har det. Må bare få samlet tankene og ryddet i hodet først, slik at ting ikke kommer feil ut. Har ikke lyst til å høres sytete og og urimelig ut, for han er faktisk veldig flink og god på andre områder! Må jo også kunne akseptere at folk er forskjellige, men en viss grad av støtte og hjelp må en jo kunne forvente.

 

Den hakkespettboken kjøpte jeg faktisk til ham når han fylte 30 år i høst - ikke lest en side enda... Men jeg har jo hatt glede av den selv, for den var virkelig morsom! :-)

 

Ha en fin helg jenter!

[mamma&urokråka]

Syns ikke du høres urimlig ut i det hele tatt. Alle ønsker jo at barnefaren skal vise engasjement, noe det ikke virker som mannen din gjør. Det hjelper vel ikke så mye at jeg begynner å fortelle om hvordan det er hjemme hos oss, men kan jo si det sånn at kjæresten min og jeg er sammen om det, både det å gå gravid (han kan jo ikke det, men hjelper meg med alt jeg trenger hjelp til, steller og vasker hjemme, og steller pent med meg, gir meg massasje o.l.) og om forberedelsene.

 

Jeg syns i alle fall at kjæresten din burde enten være med til jordmor/legen for å prate om fødselen så han er forberedt, eller lese om det. Hvis han faktisk har tenkt å være med, er det viktig for deg at han kan hjelpe deg. Tror han kommer til å angre, hvis han er der midt i fødselen og ser hvor vondt du har det og ikke aner hvor han skal gjøre av seg. Du kan jo foreslå at hvis han ikke har tenkt å sette seg mer inn i fødselen, tar du heller med deg mor/søster/venninne? Jeg vet at jeg hadde blitt kjempelei meg hvis kjæresten min ikke ville være med på fødselen, men så er det jo bedre å ha med seg noen som faktisk kan hjelpe, enn noen som ikke vet hva de skal gjøre...?

[Anonym bruker]

Ett veldig godt poeng - og muligens en bra måte å få ham selv til å forstå at jeg har ett behov for at han setter seg inn i dette hvis han skal være med på det.

 

Hans strategi per idag er nemlig:

"Vi gjør det som er vanlig og tar det som det kommer"...

(merk ordet "vi"...)

Dette var hans svar når jeg prøvde å få igang en samtale om fødsel og forventninger. Eneste han vet skal skje er at jeg får "kramper"...

 

Jippi!