Hva syns dere er den beste samværsordningen?

[Gjest]

Har lest her mange ganger at både det ene og det andre er kjipt for ungene... Jeg er selv skillsmissebarn og er vokst opp med annenhver helg hos pappa. problemet var at jeg hadde alle mine venner hos pappa (hadde ikke så mange venner i oppveksten) og skulle egentlig ønske jeg kunne bodd der... Men neida, man måtte være hos mor...

hvorfor har mor automatisk rett på å ha ungene omtrent hele tiden? Hva med far da, som sitter igjen der og ser ungene like mye som han ser alle andres unger? Annenhver helg og en gang i uken er SJELDEN. Og den gangen i uken faller veldig ofte bort.

Syns ikke folk det er litt trist for ungene å få se pappa så sjelden?

Jeg vet ihvertfall at jeg og sambo hadde bodd nære hverandre så vi kunne hatt 50/50 og hatt kort vei til skole og venner.

 

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om de fedrene som driter i ungene/stikker av/er farlige/narkomane/alkoholikere/flytter langt av fri vilje.

[Gjest]

Tror nok dette kommer an på personene som er mor og far i den enkelte sak også. Jeg er også skilsmissebarn og var annenhver helg hos pappa. Skulle være i hvertfall, men han plasserte meg ofte hos farmor og farfar ellr hos en av kjærestene sine eller nye koner. Å tilbringe tid med meg var noe han bare gjorde når det passet ham. Kort sagt, pappaen min er en slik en som noen her inne innimellom klager over og alle kaller for en drittsekk som vedkommende bør komme seg bort i fra. Jeg skal love deg at jeg er glad for at jeg kun måtte til pappa annenhver helg, fordi for meg var det måtte. Han flyttet i ett kjør, hadde to nye koner og x antall kjærester underveis og jeg hadde ingen venner der og pappa tilbragte jo bare tid med meg når han gadd når eg først var der. I et slikt tilfelle ville delt omsorg blitt katastrofalt...

[Vipsenmamma]

Det beste for barnet må vel være å bo et sted og så at mor og far flytter ut og inn annenhver uke?

Hvis de absolutt ikke kan bo sammen som jo er alle barns ønskedrøm. Bortsett fra der det er fyll og vold med i bildet.

[Gjest]

Alva - skjønner deg godt, men nå siktet jeg til de tilfellene der far har et oppriktig ønske om å følge opp barna så godt som mulig men ikke kan av grunner som at mor flytter til andre siden av landet og tar med seg ungene, mot blir tildelt hovedomsorg osv. Må være trist å se sine unger så lite....

 

Esmeralda Konstanse - Hehe du sier noe der! Hvorfor skal ungene flytte frem og tilbake? kan ikke heller foreldrene gjøre det?

[Gjest]

Ja, jeg er enig i deg der. Om min mann og jeg skulle skilt lag vet jeg ikke helt hvordan vi hadde løst det (håper virkelig det aldri blir et tema heller). Han er en utrolig engasjert og flink pappa og tar faktisk ungene mer enn meg, tror i grunnen han er en flinkere pappa enn jeg er mamma. Tror muligens vi hadde forsøkt delt omsorg, om vi skiltes som venner tror jeg til og med vi kunne prvd løsningen med å la ungene bo fast et sted, mens vi flyttet på oss i stede for dem, men umulig å si. Og barna skulle i hvertfall blitt hørt. Om guttene ønsket å bo mest hos far ville jeg latt dem få lov til det, men hadde nok grått meg i søvn hver kveld og savnet dem intenst...

[Gjest -<<-]

Det finnes ingen samværsordning som er optimal for alle. Det kommer an på foreldrene og det kommer an på ungen(e). Sånn sett er jeg helt enig med barneombudet som mener at formuleringen "barnas beste" fortsatt bør være styrende i barneloven.

 

Om vi skulle gå fra hverandre tror jeg vi hadde satset på hver vår leilighet i samme oppgang eller hver vår del av tomannsbolig e.l og mye fellestid, og jeg tror det hadde funket for oss. Det betyr ikke at det hadde funket for alle.

[ana baroma]

Det beste for barna er at foreldrene ikke har et konfliktnivå som går utover dem, og som ødelegger for en god kontakt med begge foreldrene.

Det snakkes mye om å bo i koffert, men om det hadde vært 50/50 her, så hadde nok guten hatt egen garderobe her. Men han bor nå mer eller mindre i en bag fordi han er her annenhver torsdag-fredag og annenhver torsdag til søndag.

 

Nok om det, men det beste for den ene er ikke det beste for den andre. Og det beste for alle er at foreldrene er voksne nok til å sette egne behov til side, og heller konsentrere seg om å være foreldre!

[ToPrinsesser<3]

Det fokuserers mye på 50/50, men det er ikke alle barn som trives med det, så det blir nok vedig individuelt. Det viktigste er å få til en ordning som gjør at barna har det bra, og så må de voksne heve seg over egne behov, det er tross alt ikke barna som velger skilsmisse.

 

Jeg kan kun gå ut fra erfaringen vi har hos oss, hvor min samboer ble boende med barna når mor flyttet ut. Etter en periode hvor mor ikke ønsket kontakt med ungene fikk de i stand en samværsordning med en dag i uken og annenhver helg. Dette synes barna var helt ok, de bodde fortsatt på hjemplassen sin. Etter en tid etablerte mor seg på nytt og da kom søksmålet i posten, hvor hun nå ønsket å overta den daglige omsorgen. Spesielt det eldste barnet ønsket ikke noen endring, ville ha det slik de var vant med, men fikk dårlig samvittighet fordi mor gråt når de var hos henne og reglerett drev manipulering av hvor mye bedre alt ville bli om de flyttet til henne. Rettsaken endte med at de fortsatt bor hos far (oss) og har noe mer samvær med mor og hennes familie. Ungene har vent seg til dette nå, men det er et flyttelass hver gang med instrumenter, kampklær, karatetøy osv...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Den heldige eier av ett barn]

Hva om mor og far får nye familier og nye barn. Skal ikke de nye barna få fast bosted da? Eller må de nye barna leve uten far/mor en uke? Da får verken skillsmissebarnet eller de nye ungen bli kjent med bror/søster..

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

vi har annenhver fred-mand og tirsd-torsd ettermiddager føreløpig.

de er 1 og 3 år. lillesøster er bare 3 mnd,så venter med å øke samvær til hun blir større