Lagt ut for ei på småtroll 0-1...

[Gjest]

Og det suger energien utav meg....

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for han:( Dagene er ikke som de engang var. Vi flyttet i sommer, en og en halv time borte fra foreldrene hans. Etter det har det bare gått på ræv.. han sliter med dårlig samvittighet ovenfor foreldrene sier han. Han sier han har fått alt oppi hendene opp gjennom årene, og at han ikke alltid har vert så grei mot dem. Men de har snakket sammen og de seier det er går helt fint at vi har flyttet. Vi er der ofte og de er her. Jeg ser svigers oftere nå enn da vi bodde nær dem.

 

Mannen min er snart 35 og var en livlig kar da vi møttes... jeg savner han. Tulla vår er 11 mnd nå, og han gjør sitt beste for å være en god pappa. Men han gjør ikke så mye da... han orker ikke. Jeg tar meg av tulla om natta og står opp med henne. Viss han står opp med henne så sover han hele dagen. Orker ingenting (han jobber 2 uker på, 4 uker av).

 

Jeg skal begynne i helt ny jobb om 1 mnd. Da skal tulla i barnehage. Dette kvir han seg til. Både at jeg skal være borte og at tulla skal begynne i bhg. Da blir han mye alene på en ny plass...

 

I tillegg så holder vi på å bygge hus. Og det krever en del, men han er helt borte vekk, så det faller en del på meg. Vi bygde hus for noen år siden også, og da huset stod ferdig, fikk han seg en skikkelig nedtur. Han kom seg liksom aldri oppigjen. Vi jobba som noen helter begge to i huset, det var slitsomt men verdt det. Det bare baller på seg.

 

Siden vi har flyttet hjem til mitt hjemsted så prøver jeg å ta han med på ting, gjøre ting sammen, han er med også, men det lyser av hele han at alt er bare dritt.

 

I går ringte jeg til legen å sendte han avgårde. Han fikk henvisning til psykolog, men ventetiden er lang. Søren òg! I dag er han verre enn noen sinne, han ser ut som et vrak:( Går det ikke ann å få fortgang i systemet? Han sliter med angst og angstanfall. Hjertet pumper som f.. og han begynner nesten å hyperventilere. Dette skjer ofte etter vi har lagt oss og tankene hans begynner å surre. Jeg blir redd for at han blir redd, og så begynner jeg å grine, og så baller det på seg:(

 

Kvir meg til å begynne på jobb, tror det kan bli ekstra slitsomt for meg også. Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe han! Vi snakker mye sammen... men jeg finner ikke de rette ordene. Og han har litt vanskelig for å ordlegge seg... Men dålig samvitteiget ovenfor mora?? Vil det gå over?? Eller må vi selge nok et nytt hus å flytte tilbake?? Det ønsker ikke jeg da....

 

Uff.. ble langt og rotete dette. Men det var godt å skrive det ned. Er det noen som kan gi meg råd når det gjelder folk meg angst, eller er det noen som har opplevd noe lignende? Vil heg noen gang få mannen min tilbake? Jeg savner han sånn.... uff.. sliten i dag visst.

 

Kanskje noen kunne lagt det ut på skravle for meg?

 

 

 

 

Anonym