Luxusproblem?

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, 12 og 18, sambo ingen. Yngste bor hos oss. Sambo og ungene går fint sammen, men sambo viser så liten daglig interesse for ungene. Spør sjelden hvordan dagen deres har vært, bryr seg veldig lite egentlig. Helt til det kommer til der hvor han er uenig i noe. Noe som har skjedd eller noe annet som kommer opp. Da er han snar til å komme med kritikk og formaninger. Han er litt striks, og mener vel nesten at barn skal sees, men ikke høres. Jeg har sagt det til han at han må gjerne ta del i barneoppdragelsen og komme med synspunkter. Men, jeg finner meg ikke i at han bare skal irettesette og fortelle hva som er rett og galt. Kunne han bare vært litt mer deltakende og vist litt omsorg ellers, ville det vært enklere. Yngstemann er veldig sårbar, og blir veldig lei seg når sambo blir sint eller kommer med kritikk. Er jo ikke vant til at sambo bryr seg så mye til vanlig. Jeg er redd for at yngstemann nå snart vil velge å bo hos sin far. For det kan de vel velge når de blir 12 eller?

Ellers er sambo veldig generøs med ungene i forhold til gaver og sånt. Men, tillit og kjærlighet kan jo ikke kjøpes heller.... Litt lei meg for at det er sånn. Kanskje sambo får et annet forhold til barn generelt bare han selv får barn. Jeg håper det, for her er vi i full gang med å prøve.

Tenkte å planlegge litt flere fellesaktiviteter for hele familien utover. Vil så gjerne at ungene får flere positive opplevelser med sambo. Jeg ønsker så sterkt at de skal komme litt nærmere hverandre. Og, jeg har ikke ufordragelige eller uoppdragne barn. De er snille, blide og fornuftige. Selvfølgelig er ikke alt like greit hele tiden. Er jo som med alle litt konflikter med venner osv. som kan være litt ugreit, men det er flotte barn. Kanskje litt bortskjemte i forhold til at de har alt. Eldstemann går 2. år på vgs og bruker all tid til skole og idrett. Han har ingen inntekt, men et høyt forbruk i forhold til skolepenger og utstyr til idretten. Han satser høyt, og vil gjerne komme langt. Det er ikke tid til å jobbe og tjene sine egne lommepenger. Lever på studielån og stipend, samt midler fra sin far. Noe sambo mener er helt forkastelig. For når han var 18 år, hadde han egen jobb osv. Men, så har han ikke noen utdannelse, har heller aldri drevet med idrett. Derimot var det fest og fyll til han var langt oppi 30 åra....

Beklager all sytingen, og har du giddi og lest alt dette - ja tusen takk for at du gadd. Var godt å få satt tanker og frustrasjoner på papiret. Har ikke kommet noe lenger eller blitt noe klokere, men nå skal jeg i hvert fall sette meg ned og se på hva jeg kan gjøre for at det blir bedre. Glad for alle tips og innspill! Takk for at du tok deg tid *S*

 

[*-*]

Hei! Jeg tipper det der er ganske vanlige problem som mange kan kjenne seg igjen i, spesielt i stefamilier, men også i vanlige kjernefamilier. Det er ikke så lenge siden farsrollen var litt sånn, far hadde liten del i den daglige omsorgen men var raskt på banen når det gjaldt oppdragelse og formaninger. Min egen far var sånn i mange år da vi var små, før han begynte å jobbe litt mindre og det gikk litt opp for han hva familie egentlig var for noe. Når man er steforelder så er det vel lett at det blir litt samme situasjon; det er en annen (eller vanligvis to andre) som er barnas nærmeste omsorgspersoner, og som barna bruker mest og forholder seg til i det daglige og slipper mest innpå seg. Det kan lett bli til at man får et mer distansert forhold til barna hvis man er steforelder eller 'gammeldags' pappa, da ser man ikke så godt deres behov, og klarer ikke å 'lese' barna så godt. Jeg husker jeg syntes det var urettferdig og til og med litt skummelt noen ganger da jeg var liten og pappa plutselig iblant skulle ta veldig tak i barneoppdragelsen, jeg følte at han ikke visste noe om hvordan vi pleide å gjøre det og at han var altfor streng. Men det gikk heldigivs over da han begynte å være litt mer hjemme og til stede ettersom årene gikk.

 

Som stemor har jeg følt meg som min egen far noen ganger, særlig i begynnelsen. Jeg syntes det var vanskelig å finne en mellomting mellom det å ikke bry seg og det å være for streng. Jeg syntes også ofte i starten at min mann var litt for 'soft' og ga etter for mas. Noen ganger hadde jeg rett, mannen min kan i blant være litt for svake for særlig eldste manns argumenter og strekke seg litt langt for at barna skal være glade hele tiden. Men andre ganger hadde jeg helt klart feil, jeg kjente ikke barna så godt og forsto faktisk ikke hva de trengte og hvorfor de reagerte som de gjorde. Fordi jeg var usikker kunne jeg være litt striksere en jeg burde i enkelte situasjoner. Sånn er det jo, man kan ikke være fleksibel eller improvisere før man er trygg. Etter å ha tilbrakt mye tid med barna over flere år har situasjonen heldigvis gått seg til, og jeg er mye tryggere som stemor. Nå klarer jeg å skille litt bedre mellom hvilke kamper som er viktige å ta, og merker at barna også føler seg sett. Jeg kjenner at jeg har en helt annen automatikk når det gjelder min oppførsel over for dem, og at jeg mer intuitivt vet hva som er riktig å gjøre. Jeg bruker heldigvis heller ikke så mye tid på å gruble over om jeg gjør ting for min eller deres skyld lenger, det kostet meg mye energi i starten. Det at jeg er blitt glad i barna og fått et nært forhold til dem gjør nok også at jeg er mye mer tolerant og ikke blir så lett irritert eller sliten, noe jeg følte jeg ganske ofte måtte jobbe med det første året.'

 

Det jeg mener er at det din samboers reaksjoner ikke er unormale, uansett hvor flotte barn du har. For å komme over på et annet 'nivå' i forholdet til barna tror jeg bare det er langvarig investering av tid, interesse og følelser som gjelder. Vi har underveis gjort flere praktiske grep hos oss, lirket det til så jeg har fått ekstra alenetid med barna, passet på at vi har funnet på noe bare vi - og særlig i perioder hvor vi har merket at det har buttet. Jeg har også måttet konsentrere meg om å passe på å spørre om alle de tingene som foreldre-personer skal, hvordan gikk det på skolen i dag, hvordan var det i bursdagen etc etc. I starten falt det meg ikke alltid så veldig naturlig, jeg var iblant sliten og ikke så vedlig interessert en gang, men det er sånne ting man må gjøre for å skape bånd. Man kan faktisk ta tak i og bygge opp sin egen interesse og dermed også kjærlighet. Nå spør jeg stadig vekk fordi jeg er interessert, jeg trenger ikke konsentrere meg om å gjøre det lenger.

 

For å ha rett til å oppdra et barn, og ikke minst for at et barn skal ville la seg oppdra av en voksen, så tror jeg det må ligge et visst grunnlag av tillit og kjærlighet i bunnen. Har man ikke skapt et forhold til barna med et minimum av dette så får man problemer med å gå inn som en opdrager. Jeg oppdaget iallfall selv at jo nærmere jeg kom barna, jo mer kunne jeg også si fra om ting uten at det låste seg og ble vonde situasjoner. De skjønte også etterhvert at jeg sa ting til dem for deres egen og familiens skyld, og ikke bare fordi jeg syntes de var i veien. Dessuten ble de også opptatt av hele familiens hygge når vi fikk et tettere forhold.

 

Jeg ville snakket med samboeren min hvis jeg var deg og spurt ham om hva slags forhold han vil ha til barna dine. Hvis han vil være med å oppdra ville jeg tenke at han bør involvere seg mer på andre områder også. Hvis han ikke er interessert i det burde han kanskje holde seg mer unna barneoppdragelsen. Men det er ikke så lett, for det som kommer naturlig hos deg er ofte resultat av lang og delvis hard jobbing for oss 'foreldre' som kommer senere inn i barns liv. Som mor så får du også mer av godene ved det å ha barn, de bruker deg mer, du vet de er glad i deg og trenger deg. Det at et barn viser at det trenger en voksen tror jeg skaper en helt spesiell følelse hos voksne som gir dem et oppriktig ønske om å ta seg av barna. Jeg har iallfall merket at når jeg merker at mine stebarn trenger meg så fylles min konto opp og jeg har mer å gi. Sånn sett fylles din konto som mor opp hele tiden og det er alltid noe å øse av.

 

Å skape et forhold til barn man ikke har laget selv eller har levd med fra starten krever en innsats og bevisst jobbing fra de den voksne. Det tar litt tid og krefter, men for meg har det absolutt vært verdt det og alternativt var ikke aktuelt for meg hvis vi skulle leve som en familie. Men det har også kostet innsats fra min mann, han har måttet gi meg plass og sammen har vi drevet ganske så bevisst teambiulding

Hvis din mann er interessert kan dere kanskje forsøke å finne en hobby/interesse han kan dele med sønnen din? Eller om du selv finner deg en hobby en kveld i uka feks, slik at det bli samboeren din sin alenetid med barna hjemme hvor han må finne på noe hyggelig med dem og snakke litt med dem?

 

Ble langt dette her, men syns du skrev så fint om det og jeg kjente meg sånn igjen at jeg gjerne ville dele våre erfaringer

 

[så gla']

Hei lindsay! Tusen takk for et langt og utfyllende svar. Du må være en fantastisk god stemor. Jeg ser veldig klart det du skriver om hva slags oppdragelse en selv har fått, og dette med hvordan farsrollen var for en tid tilbake. Sambo som snart blir 40, har siden han var 10 år, bodd sammen med kun sin far, og har delvis manglet morsrollen som rollemodell. Derfor er han vel ganske preget av sin far, som virkelig er av den gamle skolen. Det vanket nok mere klapp en klem der i gården. Jeg ser også hva dette har gjort med deres forhold til hverandre. Sambo har liten respekt for sin far. Jeg får helt bakoversveis når de setter i gang, og hvordan sambo setter sin far på plass. Men, så må det også sies at hans far er litt av en særing, og litt glad i flaska. Jeg har forsøkt å fortelle sambo at det er paraleller med hans oppdragelse, hvordan han reagerer i dag, og til hans eget forhold til sin far i dag. Han er altså ikke villig til å ta i mot kritikk i forhold til sin egen oppvekst og den oppdragelsen han fikk. Vel, han mener det er feil å slå, så der er vi enige. Nei, vet ikke hvordan jeg skal få opp øynene hans, men tror jeg vil følge ditt råd om å gi han og ungene litt mer alene-tid. Da jeg for et år siden lå på sykehus i noen uker tok han veldig ansvar her hjemme, og jeg merket at de kom nærmere hverandre. Foruten å følge opp med skole og fritid, gjorde de det til en fast vane å reise ut og bade en gang i uken. Da reiste de med en kompis av sambo, og hans stedatter. Dette var virkelig suksess. Jeg må nok oppmuntre til noe sånt igjen, og også selv komme meg litt mer ut av huset. Jeg er jo alltid til stede. Igjen takk for at du ville dele dine erfaringer med meg :-))

[*-*]

Takk selv!

Ja, hos oss fant vi ut at det faktisk var en viktigere investering med alenetid for meg og barna enn far og barna, de var så trygge på hverandre fra før. Spesielt i starten brukte barna automatisk alltid pappaen og forholdt seg nesten bare til ham uansett hva det var. I tillegg hadde jo min mann også en tendens til å blande seg velmenende inn i alt som gjaldt barna, som foreldre ofte gjør, slik at vi aldri fikk ordnet noenting sammen uten han. Sånn sett har alenetid for meg med barna vært alfa og omega, og nå forholder de seg naturlig til at det er to voksne omsorgspersoner i huset. Selv om faren selvfølgelig alltid vil være omsorgsperson nummer en for dem, så har de også oppdaget at det er visse ting som det også kan være lurere å bruke meg enn faren til

 

(barna bor 50/50 - hadde det vært vanlig helgesamvær så hadde vi nok kanskje måttet leve med en mer perifer steforeldrerolle og segregert familiestruktur)