Flere med forsiktige barn??

[Twintipp og himmelblå]

Gjør dere noe spesiellt for å "hjelpe" de til å tø opp mer??

De i bhg sa han var veldig forsiktig i starten, men har tødd opp mer og mer der etterhvert ihvertfall..

 

Han er veldig rolig, spesiellt når andre unger kan være litt brå... Lar de ta fra han saker og ting også, det er jo _jeg_ som blir irritert da!!

Han er ikke så veldig sånn hjemme og blant mennesker han kjenner da.. Men, merker han er veldig forsiktig, spesiellt for høyder, når han går ned trapper, ja generellt..

 

Er dette noe de "vokser" av seg mon tro??

[Lisa & lille Noah<3]

Min er også veldig forsiktig av seg, men det er jeg også, så kanskje det er litt arv:P

 

Men vi er flinke til å la han prøve seg frem, passer på og tar han vekk fra ting når det begynner å bli farlig.

Han får f.eks klatre litt rundt, men tar han bort når det begynner å bli farlig, sånn at han ikke mister tilliten og tør å prøve\utforske litt mer:)

Hvis du skjønte den?

 

 

[Gjest]

Ja, min eldste var/er forsiktig av seg. Han er 5 år nå og har kommet seg veldig mye, men kommer nok aldri til å bli den tøffeste gutten i klassen tror jeg ;-) Vær glad for at han er forsiktig du, dette kommer etterhvert og i mellomtiden får du nyte det. Jeg har nemlig en 3 åring som er stikk motsatt og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt hjertet i halen og nervene har løpt utenpå huden med ham, han går på alt mulig med dødsforakt og bare antar at det går bra, noe det som oftest gjør, men ikke alltid. Rolige og forsiktige barn er helt klart bedre for blodtrykket, hehe...

[Ulme]

Jeg hadde latt han ta ting i egettempo med tanke på å være forsiktig i trapper o.l. Men når barn tar leker fra han burde du forklare han og det andre barnet at det er feil..."nå var det ole som hadde den leken"..så vil han nok ta igjen mer etterhvert

[Fire småtroll]

Eldste min er også sånn, han ligner nok på mammaen sin ;-)

Han har aldri ødelagt noe, aldri slått seg noe alvorlig, er rett og slett en rolig og forsiktig gutt. Trodde barnesikring hadde noe med oppdragelse å gjøre jeg, helt til jeg fikk nr to, de forsto jeg plutselig at det har med personlighet å gjøre.. han er nemlig stikk motsatt, høyt og lavt! Klatret før han kunne gå, måtte passes på 100%.

 

Det har jevnet seg litt ut, nå er eldste 6,5 og mellomste straks 4 år. Eldste er veldig aktiv, veldig glad i idrett, men fremdeles forsiktig, litt genert og tar ingen sjanser.. Mellomst har forstått at det faktisk kan gjøre veldig vondt å dette, så han tar ikke så store sjanser lenger, men har ikke samme respekt for høyde/fart osv som storebror.

 

Tror dette går seg greit til jeg, bare fortsett med å gi han utfordringer på egne premisser, så han utvikler det motoriske og får seg venner. Ikke alle unger kan jo henge oppunder taket som noen apekatter heller.. :-)

[Twintipp og himmelblå]

Takker for svar...

Ja, det er liksom sånn vi gjør her hjemme også... Men, med oss er han liksom veldig barsk, men verre når det kommer til andre.

Vært på lekeland i dag, og når de andre guttene hopper ned og bærer seg så kommer han milevis etter for han må jo sondere ut terrenget først..

 

Ja, prøver å forklare ham at nå er det din tur osv. Han står bare og ser på at andre går foran ham i køen o.l.

En pappa i dag gikk foran sønnen min i køen, da gikk jeg bort og sa at nå er det Theodor sin tur.. Ble litt flau han da ja.

 

Håper han lærer å stå opp for seg selv, han gjør som sagt det med de han kjenner godt...

 

Men men... Er vel bare mammahjerte som reagerer vel:-p

[camilla^]

Mine er/har vært slik. Og jeg har vært slik. Min mor har ikke gjort noe for meg, jeg bare var slik som barn men forandret meg etter jeg var ferdig med ungdomskolen. Aldri lidd noen nød heller.

[MikroMidas]

Eldste her (3 år ++) er vel ikke av de mest forsiktige i lek i barnehagen, men han er veldig skeptisk til høyder (f.eks sitte på skuldrene til pappan sin) og smell fra nyttårsraketter etc. Det med høyder har han alltid vært litt småredd for. Har ikke tenkt over det før vi fikk nr. 2. Hun eier ikke respekt for høyder i det hele tatt, og klatrer opp både her og der. Det er tydelig forskjell på dem. Eldstemann har nok arvet min høydeskrekk, og det er en naturlig skrekk som er medfødt i større eller mindre grad.

Håper ikke minstejenta blir en sånn ekstremsportutøver som kaster seg ut i Trollstigen eller noe sånn....uff...he he.