Nyttårsbarn og 7 uker for tidlig - samme som 3. tri

[Krolla og Theodor]

Jeg var i litt dårlig form på dagen på fredag (28.12) og fløy på do hele tiden. Det var såpass mye doflying at jeg kommenterte til samboeren min at jeg burde få sjekket evt uvi. Sånn i ellevetiden på kvelden begynte jeg å få sterke kynnere, de var ubehagelige men ikke vonde, så jeg tenkte ikke noe videre over det. Vi spilte litt kort med noen venner, samboeren min drakk noen øl (tross alt syv uker til termin og jul...). Kynnerne tok seg opp og kom nå med fire min mellomrom, jeg gikk på do (for tusende gang den dagen), der var det noe blodspor så jeg fant ut at jeg måtte ringe føden for å høre. Fikk beskjed om å komme for sjekk. Vi fikk svigerbroren min til å kjøre oss og dro av gårde. Samboeren ble fort edru for å si det slik...

 

Vel fremme på sykehuset kl 02:10 ble jeg koblet til registrator som viste at babyen hadde det fint, de undersøkte meg og jeg hadde 2 cm åpning og utflatet livmorhals. Jeg må innrømme at jeg felte noen tårer, en liten baby født 7 uker før tiden... Fikk den første av to lungemodningssprøyter til babyen, samt drypp som skulle dempe riene.

 

Siden lokalsykehuset ikke tar imot så små babyer, ble luftambulanse rekvirert - ble kjørt med ambulanse til flyplassen hvor flyet sto og ventet, vi var fremme ved UNN Tromsø ca kl 05:20. Ble undersøkt på nytt, riene var fortsatt regelmessige (ca 3 min mellom hver rie) men heldigvis ikke noen ytterligere åpning. Fikk noen riedempende piller, men de hadde ingen effekt. Fikk da et nytt drypp. Lørdagen forløp seg lang og vond, riene fortsatte å komme men da med alt mellom 5-15 min mellomrom. Fikk ultralyd som viste at alt var bra med lille skatt, kjente også hele tiden liv så jeg visste han hadde det fint.

 

Natten var bedre enn dagen, da det var opptil en time mellom hver sammentrekning - jeg fikk dermed sove ut imellom. Søndagen fortsatte på samme måte som lørdagen. Siden man ikke kan få det riedempende dryppet mer enn 45 t i strekk, fant vi ut at samboeren min måtte dra hjem for å hente klær, kamera etc.. Han tok hurtigbåten hjem kl 15:00, pga høytiden så gikk det selvfølgelig ingen båt tilbake til Tromsø så han skulle kjøre de 30 milene tilbake sent natt til mandag/tidlig morgen.

 

Det var selvfølgelig kjedelig å ligge alene, men det gikk jo på et vis selv om tankene får litt friere tøyler når man er alene. Jeg må innrømme at det var mange tunge og redde tanker på et mørkt sykehusrom i en fremmed by... Riene tok seg opp i løpet av natten, kl 5 om natten var det atter en gang 5-10 min mellom hver rie, når jordmor så dette ville hun ikke gi meg mer drypp (selv om jeg kunne få det til kl 08). Jeg ringte samboeren min, som heldigvis var ca to timer unna.. Klokken syv var riene adskillig tettere og kraftigere, jordmor kom og undersøkte og jeg hadde 5 cm åpning "Her blir det fødsel - hvor er din mann?". Jeg ringte og han var heldigvis bare 10 min unna, han kom akkurat når jeg ble flyttet inn på en fødestue. Jeg ble spurt om jeg trengte noe smertestillende, jeg avviste epidural (er livredd sprøyter) men takket ja til lystgass. Kl 0750 ble jeg undersøkt på nytt: 8 cm åpning og en spent vannblære foran hodet... Det drøyde imidlertid, de tar ikke uten videre hull på vannet på premature, dette for å skåne hodet mest mulig. Så jeg lå der med j.. vonde rier i noen timer mer enn forespeilet - lystgassen var imidlertid til utrolig hjelp. Jeg ble dritings av den, men den hjalp virkelig godt: Cluet er å puste INN med nesa og skikkelig godt UT med munnen - og øynene lukket!

 

Til slutt tok de imidlertid hull på vannet og det var utrolig deilig!! I følge samboeren min hadde jeg sett helt salig ut når de gjorde det. Etter det gikk det fort, jeg fikk beskjed om å presse - og jeg kom med alle klisjeene som nevnes: "Jeg vil ikke mere", "Jeg orker ikke mere", "Jeg bæsjer på meg" etc etc. Jordmødrene var utrolig flinke, begge jordnære og i slutten av 50-årene - de beroliget når de kunne og fortalte hele tiden hvor flink jeg var. Den ene jordmora veiledet meg med pressingen og fikk meg til å stoppe når det var fare for revning - noe som er lettere sagt enn gjort, kroppen tar over.. Jeg har en mistanke om at hele sykehuset hørte meg sånn som jeg brølte, men det var en utrolig befrielse å få slippe ut all aggresjonen på den måten!

 

I følge samboeren min var babyen ute etter fem pressrier, jeg følte det som lenger, men jeg var jo litt rusa :-) Så fort hodet var ute, fulgte kroppen lett etter på neste ri. En merkelig følelse å kjenne den varme, glatte lille klumpen skli ut. Kort tid etter hørte vi et lite klynk og jeg fikk en liten, men flott gutt på magen. Morkaka kom ut kort tid etter, og jeg trengte ingen sting: Hadde bare noen skrubbsår :-). Babyen ble født kl 11:25 på nyttårsaften, bare 6,5 timer etter at de stoppet dryppet.

 

Theodor fikk være hos meg i en halvtimes tid før de tok ham med til nyfødtintensiven. Samboeren min ble med dit, selv fikk jeg sove litt. Når jeg våknet, dusjet jeg og vi fikk rom på barsel - og så selvfølgelig rett bort til Theodor for å se ham. Han har masse, mørkt hår og er verdens vakreste lille gutt. Han veide 2615 g og var 43 cm lang - gode tall for en liten tass født 7 uker før termin.

 

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nyttår her i fra Tromsø, vi blir nok her på sykehuset i tre uker til. Han må være på nyfødtintensiven fremover, men om noen dager får jeg forhåpentligvis ha ham på "perm" på mitt rom og kun på intensiven ved mating og om natten..

 

[Trultemora er presseklar!!]

Oisann!!!!

 

Gratulerer så masse med lille Theodor!!

Kjenner jeg fikk litt sånn småpanikk nå i forhold til at du hadde termin bare 5 dager før meg jo!! hehe.....

 

Gratulerer atter en gang!!