Har brukt årets første dag til å analysere meg selv...

[Anonym bruker]

Vårt lille gull er blitt 6 uker gammel, og jeg og samboer merker at det å være foreldre forandrer alt...

 

Vi som aldri har kranglet før, heller ikke diskutert noe nevneverdig, har nå begynt å bli småirritert på hverandre for den minste ting. Samboer har en veldig krevende jobb, og blir derfor fort sliten. Han er ofte trett, og kan også bli "syk" av at han er trett.

Merker på meg selv at jeg av og til tenker at det hadde vært like enkelt om jeg var alene med gullet. Da hadde jeg sluppet å stelle med begge to. Samboer blir jo på en måte bare en ekstra byrde når han er så sliten. Han våkner aldri om natten når gullet skriker, prøver jeg å snakke til han bare grynter han noe uforståelig...

 

Men det er vel kanskje like mye jeg som er urimelig. Jeg vil jo på ingen måte miste min kjære samboer, jeg elsker han høyere enn noe annet.

 

Så jeg har brukt dagen til å analysere meg selv. Finne ut hvordan jeg kan bidra til å gjøre ting bedre. Finne ut hva jeg kan gjøre annerledes.

 

Jeg er nok en ekte kontrollfreak, vil ha ting på min måte. Blir ting gjort annerledes enn jeg hadde tenkt, blir jeg irritert. Blir ting gjort uten at jeg vet om det, reagerer jeg alltid, selv om det som blir gjort bare er positivt.

 

Så det nye året starter med å lære meg å akseptere ting som de er. Er samboer sliten (oftest "psykisk sliten"), skal jeg akseptere det, og heller prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Men han skal selvsagt også gjøre sitt beste for å forbedre situasjonen...

 

Ja... Slik sitter jeg og tenker...

 

Merkelig med det, hvordan et lite barn kan forandre alt totalt...

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen i dette, men her kom det når vi fikk nr 2.

 

og det merkelige er at vårt første barn ble født prematurt og lå etpar uker på intensivavd og det var litt tøft.

Jeg var ikke i form etterpå så alt i alt var vi begge veldig slitne..

 

Denne gang har egentlig alt gått på skinner, men det å ha to er tøffere enn noe annet.. Ingen av oss syns at det å få vårt første barn var så stor overgang på tross av alt som skjedde...

 

Minstemann er halvåret nå og merker at enkelte ting begynner å gå greiere med å ha to nå, men likevell.. Dette krever mye av oss og gjør nok sitt til at vi "maser/klager" på hverandre mer enn vi burde ja...