Flere som har d slik som oss? skuffende...

[Anonym bruker]

Vi har et! vennepar m barn ellers er d karrierefolk", og trolig kommer d til å ta år før d blir barn der i gården. ikke bryr de seg om barn heller virker d som( ikke alle like da) det er skikkelig sårende og trist å erfare dette. vi har en sønn på snart ett år, det er få som i d hele tatt tar noe særlig turen bort, og når de kommer er d som regel etter han har lagt seg, til og m i feirer og fridager:( vi er så stolte og glade i sønnen vår, ville "vist han litt frem, flere som har d slik?

blir lei meg når det er så liten interesse jeg!

[oblix]

Det er litt slik hos oss også, de fleste kommer etter minsten har lagt seg, og de spør ikke etter han engang, viser svært liten interresse. Litt rart synes jeg, men bare vent til den dagen de selv får små, da er det vel bare den lille som står i hodet på dem også..... Blir litt irritert over dette, jeg spør jo hvordan det går i livet deres, og de kan sitte i timesvis å fortelle, men når det gjelder oss, da er det ikke så falig... Gutten min er jo faktisk liver mitt om dagen:( Har fått en del nye venner gjennom barsel, synes det er veldig hyggelig å være sammen med dem, de bryr seg liksom så mye mer om minsten. Vet åssen du har det

[Smellt P. Tjukka]

Dette er ganske vanlig vil jeg tro !

 

Nå har alle venninnene mine barn , minus 1 ! Sambos kamerater har såvidt kjærester ... og de er ikke mye ineresert i våre barn ! De kommer aldri på besøk lenger heller . Før vi fikk barn var det folk hos oss støtt ! Tror de syns det er skremmende og lite interesant med barn ... Og det godtar jeg , prøver å få sambo til å skjønne detter også ! Vi var ikke interesert i barn før vi fikk våre egne !

[Anonym bruker]

off... ja d er sårende.. føler vi nesten har mistet vennene våre og når vi er m dem blir vi såret...

det er livet vårt ja! skattene våre... men når de ikke har opplevd d er d vel ikke noe som engasjerer dem? det er så viktig å bry seg om hverandre! uansett situasjon!

[MathildeC]

Ja, maa si jeg var slik som du forteller foer jeg selv fikk barn... saa av egen erfaring maa jeg si at de ikke mener det vondt, de klarer bare ikke tenke saa langt.. kan du flette det inn i samtalen, ikke anklage, bare si et eller annet som at "ja, det er utrolig hvor opptatt man blir av disse smaa" eller noe.. det hadde nok faatt meg til aa tenke litt den gang da.

Det er virkelig umulig for mange aa innse hvor mye livet forandrer seg. Slik var det i hvert fall for meg!

[oblix]

Vi brydde oss like mye om våre venners barn( noen få) før vi fikk barn selv, så jeg skjønner liksom ikke dette med at mange tar så avstand når man får små. Har en veninne som skal gifte seg, og jeg engasjerer meg veldig i dette, spør henne om planer osv hele tiden, men hun er VELDIG lite interesert i mitt liv for å si det sånn. Selv om man ikke er så flink eller vant til barn, så går det jo ann å vise litt interresse, synes jeg da.

[Anonym bruker]

Har det nesten likt, men her i gården er det meg venninna mi ikke er intressert i.

Har flyttet til en liten by hvor jeg har min familie. Har en god venninne her, vi har kjent hverandre maaange år. Har alltid hatt det fint og gjort mye sammen, men den dagen jeg fikk barnet mitt (noen mnd siden) var det bom slutt med kontakt nesten. 99% av gangene vi har funnet på noe siden er det jeg som har spurt, hun har rett å slett droppet meg virker det som. Men når vi sees og barnet er med så får hun ikke nok av henne;) så det er jo positivt. Ble forfærdelig såret i starten, da jeg virkelig trengte henne for jeg var alene plutselig med ett barn og her satt jeg alene hver kveld. Har nylig hjulpet henne også med en vanskelig periode i hennes liv,der jeg har spurt hvordan det går, gitt råd trøstet etc, men hun viser null interesse for meg eller hvordan jeg har det og hvor vanskelig og ensomt det er å være alene med barnet hele tiden. Trist...

Har i det siste tenkt at hun kanskje er sjalu, rett og slett..

[Anonym bruker]

samtidig kan det vera vanskeleg å forlanga at andre skal visa interesse, dersom dei eigentleg ikkje er interesserte. kva med å ta med barna på besøk, eller la dei vera lengre opp NÅR besøket kjem, slik at dei får mogleik til å sjå kor fantastiske barna dykkar er. kanskje dei vert meir interessert då?

 

men eg stussar litt med den tanken HI skriv om å villa visa fram barnet sitt. det er vel ikkje difor ein får barn?

 

men dersom de ynskje meir merksemd retta mot barnet, la barnet delta i besøk osv. det er vel ikkje så interessant for barnalause par/einslege å høyra om kor ofta poden bæsjar, kor lenge han søv osv. men å vera saman med barnet må dei nesten erfara før dei forstår kor givande det er.

 

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg skjønner begge sider.

Var sistemann i stor vennegjeng som fikk barn. Vi prøvde i mange år så var ikke selvvalgt for å si det slik. Men i alle disse årene har jeg etter beste evne prøvd å engasjere meg i de andres barn. Men selv om man synes de er skjønne, morsomme og interessante så kommer det til et visst punkt der man ønsker nytt samtaleemne. Har vært på jentekvelder der ikke en person har spurt noe om mitt liv men alle har delt bleiehistorier, jakt på barnehageplass, håpløse mannfolk osv osv. Man får et helt annet samtalegrunnlag når man faktisk har vært gjennom amming, nattevåk, barnesykdommer osv osv. Nå kan jeg snakke med en nybakt ukjent mor på gaten om det så skulle være. Så det må være en balansegang, kanskje må dere rett og slett snakke om noe dere har til felles, hobby, felles kjente eller jeg vet ikke. Vennskap er å dele, ikke forvente at de skal være like opptatt av ditt hovedemne...

 

Selv velger jeg barselgruppen og venninner i permisjoner som samtaleemner når jeg vil diskutere ny barnemat, merkelige utslett og sovevaner. Venninnene som har skolebarn selv velger jeg å snakke om alt annet mellom himmel og jord, samtidig som jeg selvsagt nevner babyen min.

Jeg er hodestups forelsket i ham og det er jo "jobben" min 24 timer i døgnet nå men kan ikke forvente at alle er like opptatt av at han bæsjet 6 bleier i dag ,-) For jeg ser jo selv hvor ensporet jeg blir, tom mannen min som er minst like forelsket sier jo det.

[Anonym bruker]

var vel litt "feil formulert! m vist han frem mener jeg, at d er kjekt vennene mine ser han mer enn de har gjort, som for eksempel 2 ganger på ett år..

ville sånn de skulle gledet seg m oss og han ble glad for å se venninna mi for eksempel. men istedet kjenner han dem ikke igjen.

vi er nok alle forskjellige. når d gjelder sånne baby ting så prater vi særdeles lite om d til vennene ¨våre, unngår d fordi d ikke engasjerer dem som ikke har barn! husker hvordan d var!

har venninner som ser d på som stress å ha meg m på handling fordi jeg har baby m meg så jeg hører ingenting lenger og de går uten meg.

jeg tilbyr meg å bli m dem.

prøver å forstå. så kjekt å høre andres syn!