Hvor mye hjelp får dere av pappan..?

[Anonym bruker]

Vi har en sønn på 1 år, en gutt som alltid er blid og fornøyd. Sover hele natten og våkner alt fra 7-8 på morgenen.

Morgenstellet tar alltid pappan, sånn at jeg får sove ca 1 time til - kjempe deilig!!

Jeg er hjemme med sønnen min hver dag og pappan jobber som selvstendig næringsdrivende, så han kan styre dagene litt selv.

Når han kommer hjem rundt 18 tiden spiser vi middag og han tar seg av sønnen vår "nesten" hver kveld frem til kveldstellet - da tar jeg over igjen.

Kan telle på en hånd hvor mange ganger han har lagt sønnen sin - sier han ikke har "tålmodighet"... men hallo?? har svelget noen kameler når jeg hører han sier det...

Pappan har ansvar for bading her i huset, hver annen dag er det hans oppgave.

 

Jeg er absolutt ikke missfornøyd med den hjelpen jeg får, men savner at han tar stell på eget initiativ når det er helg eller vi er på ferie. Det er fort "mitt ansvar" føler jeg...

 

Har ikke pappaer den "følelsen" av at nå kanskje han skal få nye bleie eller siden han spiste dårlig til frokost - at vi skal fremskynde lunchen litt... etc etc??

 

Jeg skjønner at de ikke har de sammen "evnene" og "innsikten" som vi mammaer har, men endel ting er vel logisk for dem også???

 

Orker liksom ikke mase og tjate på han heller, alt blir så utrivelig da.

Skal det bare aksepteres at pappar er sånn???

 

He he,,ja det blir vel mange fler kameler å svelge i fremtiden tenker jeg..

 

[Anonym bruker]

Her har samboern aldri tatt morgenstell eller kveldsstell. Og badinga og matinga er det også jeg som står for. Det er snart 8 mnd siden fødsel, og jeg har aldri fått sove ordentlig lenge.. Skulle få sove ordentlig, til jeg våknet selv, én morgen nå i romjula. Men jeg måtte opp og ta morgenstellet, så ammet jeg og gikk og la meg igjen og etter 1,5 t kom han og vekte meg..

 

Jeg tror menn stort sett må bli fortalt nøyaktig hvordan ting skal gjøres med babyer, de fleste menn forstår ikke slikt av seg selv. Men så har man unntakene, med "perfekte" menn som gjør alt riktig, helt av seg selv. (Og damene med slike menn kommer sikkert til å sørge for at vi andre får vite det i denne tråden..)

[Mamman til M&E]

Må innrømme at jeg reagerer litt på ordet hjelp i denne sammenhengen men skjønner hva du mener. Tro det eller ei, her hender det at vi "krangler" litt om hvem som skal bade han etc :-) Om morgenen tar mannen min han stort sett når han kan og det er jeg glad for. Vi krangler aldri om hvam som skal gjøre hva, det glir naturlig. Lillemann er 10 mnd snart.

[☆Anonymia☆]

hjelp og hjelp..

han gjør sin del av ansvaret =)

må for det meste be hanom ¨å gjløre ting men da gjør han det også..=)

[oblix]

Her er deler vi 50/50 på alt som har å gjøre med gutten vår å gjøre, pappan gir mat, bader, legger, står opp om natta, går tur, leker med sønnen vår osv. Det er faksisk pappan som stort sett er oppe om natta og morgenen her(når han kan da), jeg kan sove så lenge jeg vil, det er såååå deilig. Kan ikke skjønne hvorfor menn ikke skulle ta seg av baby like mye som mor egentlig..? Det er jo deres barn også.

[Anonym bruker]

tror ofte det blir sånn fordi mange damer har hele permisjonen og blir veldig godt kjent og knyttet til barnet (naturlig nok), mens pappaene blir sittendes litt på sidelinjen og de ser hvilket bånd vi har til barna, hvordan vi "alltid" klarer å roe de, hvordan vi liksom er "perfekte" og dette tror jeg kan virke skremmende på mange mannfolk. De blir liksom redde for å gjøre noe "feil", at det de gjør ikke skal være bra nok og vi er nok ganske så kjappe til å si ifra når noe ikke blir gjort helt "riktig". For meg har det vært utrolig viktig at pappaen får muligheten til å være sammen med mini aleine, uten at jeg kommer med masse formaninger om at ting må gjøres sånn og dette skal gjøres slik osv. jeg bor ikke sammen med pappaen, men når ha er på besøk har jeg helt fra første stund latt de ha alenetid - fedrene er akkurat like "grønne" som det vi er første gang vi blir mødre - det tar litt tid å bli kjent med barnet og jeg har merket på pappaen til mini at han gjerne "stivner" litt når jeg er i nærheten - blir usikker på om han holder riktig, mater riktig, leker riktig osv osv - mens når jeg har observert de på avstand uten at de vet det så ser jeg jo at han er suuuuuuper flink! Og jeg har heller aldri spurt om kan ikke du gå å skifte bleie, lage mat til han eller om han kan se etter ham litt så jeg kan få gjort unna noen ærend eller få meg en halvtime på øyet , tar nøklene og går, eller går å legger meg - og de klarer seg helt utmerket på egenhånd. Vi må slippe tøylene litt og la pappaene lære seg å kjenne barna på samme måte som vi har lært oss det, nemlig ved å prøve og feile

[Anonym bruker]

"Hjelp"? Her får jeg ingen hjelp men vi gir begge vår lille gutt den beste pleie og omsorg han kan få. Vi er i den situasjon at pappaen starter i ny jobb i januar så vi har begge vært hjemme den siste måneden. Da har vi delt på, vi har en gutt som har ganske likt mønster på dagene, dvs at når kl nærmer seg 11 så vet vi at det er lunsjtid og uten å diskutere det så lager en av oss til grøt.

 

Når han jobbet så tok han ansvar fra kl 16 av, da laget jeg gjerne middag mens de to koste seg på gulvet og lekte. Nattstellet deler vi på, den ene tar stellet den andre lager til flaske og gjør klart soverom/seng osv. Han har hatt minst like mange våkenetter som meg, ja ofte er han flinkere til å gå oppe og bysse.

 

Vet ikke hva jeg skal si til andre som må be om hjelp, har aldri vært oppe i den problemstillingen. Mannen har vært 100% involvert fra første stund. Kanskje hjalp det også at jeg lot ham ta ansvar fra time 1, selv om han knapt hadde byttet en bleie så fikk han kaste seg ut i det, for som førstegangsmor var jeg jo knapt noen ekspert. Tror man må slippe mannen til og samtidig gi dem et spark bak hvis det trengs.

[Anonym bruker]

Føler meg sikker på at de fleste skjønner betydningen av ordvalget "hjelp" til hovedinnlegger! Men om noen foretrekker "gjør" istedenfor, så sier vi det sånn.... :-)

 

[hit og dit]

Han gjer mesteparten og eg gjer det eg har tid til. Eg er meir vane med små og har meir "teken" på det. Då eg har hatt yngre søsken, søskenbarn og venner med små barn. Han har nesten ikkje tatt i ein unge før me fekk Tuva. Han har litt vanskelig for å komme på å skifte bleie, med mindre det er bæsj i den, og må gi mat etter klokka o.l. Til å ikkje ha vert borti ein baby før så blei det fort naturlig for han.

 

Ofte er det slik at den som er heime, for det meste mor, har så god kontroll på situasjonen at den andre parten ikkje trenger å sidestille seg, men heller lar seg bli kommandert. Ikkje fordi dei vil eller ikkje får til, men fordi det er noen som har kontroll og da kan den andre senke skuldrene på det punktet. Om du forstår kva eg meiner.

[Øyboeren med to små <3]

det er ikke akkurat mye hjelp jeg får, og jeg lar han slippe til så mye an vil og lar han styre selv uten formaninger når han først gjør noe, men som oftest må jeg spørre om han kan stelle henne, passe henne om jeg vil gå en tur på butikken uten henne, osv... av og til gidder han, av og til ikke... er ikke helt fornøyd med denne ordningen, men hva i alle dager skal man gjøre??? kan ikke tvinge han heller da, forsøk på det ender aldri godt... men han er en god pappa og kjæreste når han vil... og er blitt bedre etter hvert. skulle bare ønske han tok litt mer ansvar i blandt.

[hit og dit]

Det høyres veldig trasig ut å ha det slik da. Eg lurer berre på kvifor enkelte ser på det som eit valg å ha ungen, mens andre ei plikt. Eg har aldri nekta å ta ungen dersom eg har anledning til å ha ho, og ikkje har mannen det heller. Bæsjer ungen i buksa så er det den som holder ho som skifter. Er ungen sulten så er det den som enten er å kjøkkenet eller ikkje holder på med noe viktig som lager mat og mater. Skal eg på butikken og han er heime så har han ho, og vil han på butikken/skogen så har eg ho. Heilt ærlig så synes eg det er hårreisande å ikkje ville ha ungen sin! Då burde ein kanskje valgt eit anna liv enn familielivet.

 

Dåke som har menn som ikkje tar i eit tak dåke må snakka med dei. Prøv å få dei til å forklare fornuften i at det kun er ein person som skal gjera alt, mens den andre personen kan velge om han/ho vil gjere noe i det heile tatt.

 

Eg hadde vert betruande til å tvinge vedkommende. Gitt personen ungen og dratt for dagen. Hadde ein person eg budde med i huset nekta å gjer sin del, så hadde eg tvunge personen til det.