Mine ,dine , en helvettes krangel

[Anonym bruker]

Jeg har eksplodert , så til de grader , på samboeren min..

 

 

Jeg vet faktisk ikke om vi er sammen lengre eller hva vi er.

 

 

Han tok med seg sine barn å dro , igjen sitter jeg og min mamma.

Mamma forsvarer selvsagt meg , og jeg finner masse trøst i henne.

 

Problemet ligger hos hans barn , og hans eks-kone.

 

MASSE oppgulp kom , å jeg sa i et tåredryss at dette var siste julen & nyttårsaften sammen.

 

 

Godt nyttår...

Hormonene raser, nå en uke før termin.

Flere som har det slik?

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp flidd opp bf jeg også, for han vet hvordan jeg sliter og har sagt at jeg må bare ringe hvis jeg trenger hjelp. Og for 3 uker siden inviterte jeg har til å feire nyttårsaften med meg. Han feiret også julaften med oss. Men når jeg sendte han en mld i dag hørte jeg ikkeno fra han, så jeg måtte støvsuge selv noe som tar knekken på ryggen min. Så noe timer senere møtte jeg han på butikken og han snakket knapt nok til meg og senere når jeg kom hjem fikk jeg mld fra han om at han hadde lovt noen andre å feire sammen med dem, noe han hadde glemt, så jeg måtte ikke regne med han.

 

Tårene trilla og jeg ble så skuffa at jeg sendte en mld om at hvordan han kunne ha samvittighet og at han gikk over streken med å si fra så sent ++++ og at nok var nok. Jeg hører nok ikke mer fra han, men han forventer sikkert at jeg ringer når noe skjer.... noe jeg ikke kommer til å gjøre.

 

Han skal være med på fødselen, men føder jeg i dag så kommer jeg ikke til å ringe han for jeg orker ikke å ha han med som det er nå. Kjennes ut som jeg ikke får pustet og gleden over kvelden er fullstendig borte. Og det eneste som hjelper vet jeg nå(vel visst det lenge) er å ha han ut av livet mitt og komme over han for dette er totalt ødeleggende.

 

Og det eneste som er sikkert, er at han bryr seg rett å slett ikke.....

 

litt av en måte å starte det nye året på må jeg si :-(

[Anonym bruker]

Dette var trist lesning på nyttårsaften... Er jo dagen da man skal være sammen og være glade- i hvert fall sånn mer eller mindre;-)

 

Til HI, så vil jeg bre uttrykke min sympati, og håpe at det er mye hormoner i omløp (du skriver det jo selv). Da kanskje situasjonen virker svartere enn det den egentlig er? Og at eksplosjonen ble sterkere enn den burde ha vært? Kanskje dere kan ordne opp i ting når det har roet seg litt? Jeg håper det for deres skyld. I mellomtiden er det godt du har moren din!

 

Så sender jeg en tanke til din samboers barn også... Jeg har selv vokst opp i en familie der høytider i en periode var synonymt med bråk, krangel, storme ut i bilen og kjøre av gårde og blablabla, og uansett hvor ufordragelige ungene er, så vet jeg at det er kjipt for dem.

 

Til anonym under, så fikk jeg helt vondt i hjertet av å lese om planer som gikk i vasken samme dag. Ser du har kommet til din egen konklusjon: han er ikke interessert, så du må legge ham bak deg. Tror det er helt riktig, la 2008 bli det året du kommer over ham og går videre! Livet er ikke verdt å sløse bort på folk som ikke bryr seg, da er det mye bedre å være alene!

 

Gode nyttårsønsker til begge to, fra en Stormage som sitter alene med barna mens mannen er på fjellet med særkullsbarna sine (ikke optimalt det heller, men jeg vet at han skulle ønske jeg var der- og det gjør det enklere å bære!)....