Forelsket i en annen

[Anonym bruker]

Er det noen her som har/er forelsket i en annen?

 

Mens en er gravid og tilsynelatende kjempelykkelig med det livet en lever?

[Anonym bruker]

Ja Det er helt forferdelig vondt.

[Anonym bruker]

Uff det er tortur asså...sitter i den samme situasjonen selv...elsker jo mannen over alt i verden og kunne ikke tenke meg å bytte han mot noen andre men likevel er disse følelsene for en annen der:S Nå har følelsene for en annen vært der i 7mnd eller noe å jeg blir ikke kvitt de:(

[Anonym bruker]

Ja det er faktisk helt forferdelig. Jeg er tre måneder på vei med kjæresten min og dønn forelsket i en annen. Jeg har kjent han andre i flere år og vi har så god kontakt. Jeg har sagt til han at vi ikke må treffes mer og at jeg ikke vil se han på en stund, men jeg klarer ikke å få han ut av hodet. Kunne gjort alt i verden for å ikke ha det sånn for dette er det verste jeg har opplevd. Jeg klarer ikke en gang å ligge med kjæresten min mer:( Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg tror man vil forelske seg gjennom hele livet, det er helt naturlig, men må selv velge å ikke gjøre noe med det. Aldri la flørten gå så langt at det leder til noen mer - viktig å sette grenser for seg selv, ellers blir man bare ulykkelig! Har selv vært betatt/ småforelsket i andre i løpet av de 8 årene jeg og typen har vært sammen, men kunne aldri falt meg inn å la det hele være annet enn på avstand. Man vet hva man har, men ikke hva man får...

[Anonym bruker]

Kan trøste deg med at jeg har det på samme måte anonym 0355 1.01.2008......................

 

[Anonym bruker]

Pass på att dere ikke blander forelskelse med å være forelska i forelskelsen. Har selv vært borte i det der, trodde jeg var skikkelig forelsket i en annen, klarte til slutt å ikke tenke på noe annet. Hadde det veldig dårlig med min mann også i tilegg å var sikkert ute etter å erstatte det som manglet uten å vite det.

Ting skjedde å jeg rotet med vedkommende, noe jeg angrer i dag. Jeg fant fort etter dette att det jeg trodde var en strormende forelskelse ikke var så dypt likavel.

Jeg å manne gikk fra hverandre, det var ikke til å unngå likavel. Å det tok ikke lang tid etter dette att dem følelsene jeg trodde jeg hadde for han andre bare var en flukt å ikke ekte følelser

[Anonym bruker]

Huff, jeg har kommet opp i denne situasjonen selv.... har ALDRI på de 8 årene jeg har vært sammen med sambo opplevd dette før. Jeg har jo vært betatt av andre gutter, men det har gått over med en gang. Min sambo er mye borte i forbindelse med jobb, jobber en del utenlands på båt og er borte ofte 1 mnd av gangen. Jeg jobber på et sykehus og her en dag kom en ny ferievikar, og jeg trodde jeg skulle dåne rett og slett. Jeg kjente at det boblet i hele meg!! Akkurat slik som skjer når en er kjempeforelsket. Vi møttes på byen en helg, og da gav han meg masse komplenter og sa han likte meg godt. Da jeg stod der og snakket med han kjente jeg det blomstre i hele meg, hjertet dunket og jeg var helt rar. Jeg sa ikke så mye til eller fra, vi bare stod der og snakket. Fikk en del meldinger og telefoner den natta, men etter det har det ikke vært noe mer. Jeg har jo holdt avstand pga jeg er i forhold. Jeg har også vært en del lei av forholdet jeg er inne i nå, litt usikker og i det hele tatt vet jeg ikke hva som skjer med meg... Jeg vet jo at forhold går opp og ned hele livet, og at det ikke er grønnere på andre siden, men nå klarer jeg virkelig ikke å slutte å tenke på han her..... Samtidig så lurer jeg på om han bare var ute etter å få seg noe den kvelden?? Jeg kjenner han jo ikke. Og han holder seg unna nå, Vi har sendt noen meldinger, men han svarer bare på det som jeg spør om, og er ganske kort, men hyggelig. Han skrev jo den helga at han ikke ville jeg skulle reise hjem fordi han ville være med meg...

 

Så enten er han fornuftig, og vil ikke ødelegge noe som helst, eller så "spilte" han bare og ville gjerne ha seg et ligg... det er det jeg tenker på for at jeg skal slutte å tenke på han her.. Men dette er vondt.. Hvis jeg sier dette til sambo vil han jo garantert gå fra meg.. tror jeg. Men jeg har altså ikke vært utro, det vil jeg aldri være. Men jeg føler meg nesten utro nå pga tankene mine.

 

Andre som har opplevd dette? RÅD MOTTAS MED STOR TAKK!!

 

Hilsen frustrert....

[Anonym bruker]

ditto...har hatt d slik i over 1 år nå men klarer ikke tenke på annet enn han andre... har møtt han men d skjedde ingenting som er verdt å nevne, men tro meg lysten var der... har vært sammen med min i 14 år nå... hjeeeelp... kjenner ikke om jeg elsker mannen min lengre? vurederte å gå men, fant ut at nei jeg gir ikke loss på så mange år for en forelskelse eller hva d nå enn er... Jeg har tatt valget om å ikke ha kontakt me han andre og satse fullt på min mann og prøve å vekke mine følelser til live igjen med en alenetur og ekteskapsrådgiver-hjelp... håper d ordner seg...

Selv om mine tanker er på helt andre steder om dagene...

[Anonym bruker]

Ble super betatt av en mann for noen år siden på et julebord. Virkelig kjekkas…Og det var gjengjeldt. Hadde jeg ikke hatt mann og barn da hadde vi endt opp den natten. MEN, jeg passet på å fortelle at jeg hadde mann og barn – og da var det liksom greit, og ikke så spennende. Vi trakk oss unna hverandre ganske fort etter det for kjemien var så sterk – at det var det eneste rette. OG jeg er jo suer glad for det selv om jeg har tenkt på den hendelsen flere ganger etterpå. Man passer dessverre ikke til kun en her i livet…….

[Anonym bruker]

Endelig en tråd som tar opp akkurat det jeg har behov for å lufte med noen andre! Dette er en ting man virkelig ikke kan diskutere med noen i sin omgangskrets, og som er fælt å brenne inne med. Så derfor, håper på noen tanker fra noen av mine medsøstre eller -brødre her inne.

Situasjonen min er slik; jeg har egentlig ganske nylig flyttet sammen med min samboer, og vi sliter en del med dine og mine barn-problematikken. I tillegg så har jeg vel måttet innse at han er ganske annerledes enn jeg hade håpet og trodd etter at den første forelskelsen hadde lagt seg. Jeg er en person som har behov for mye kroppslig og mentalt samspill, mens han er mer typen som er fornøyd med å fungere som samarbeidspartnere om hus og hjem. Mao er det ikke noe for han å ligge og kose om morgenen i helgene, han legger seg alltid etter meg, og synes det er irriterende når jeg tar initiativ til småkos i løpet av dagen. Ettersom disse sidene hans ar blitt mer og mer tydelige, har jeg fått mer og mer følelsen; "hva i helvete har jeg gjort som har flyttt sammen med denne mannen?". På den annen side; ungene mine digger han, han er veldig rettferdig økonomisk, tar ansvar og er mer en generøs. Men som sagt, har utviklet seg et følelsesmessig behov i meg som skriker høyere og høyere de siste mnd.

Så dro jeg på en ukes kurs med jobben, og traff en kollega som jeg virkelig fant tonen med. Vi ble liksom bestekompiser på den her turen, og hadde det kjempeartig med mye tull, friluftsaktiviteter og litt ufarlig flørting. Hver kveld satt vi og snakket lenge, også om våre partnere, men gikk og la oss i hver vår seng. Så en av de siste dagene la vi oss i senga hans og hvilte middag sammen. Vi hadde ikke sex, men strøk hverandre, småkysset litt og sov sammen.

Etter at vi kom hjem, har vi holdt kontakten, vi bor på samme sted. Vi har besøkt hverandre med partner, snakket i tlf og truffet hverandre i jobbsammenheng. Fortsatt har vi veldig god tone, og det er tydelig at ingen av oss vil bryte kontakten. Det er også tydelig at det ligger en spenning i luften mellom oss.

Jeg vet ikke helt hva spørsmålet mitt blir, men jeg kunne godt tenke meg noen betraktninger på situasjonen min og veien videre.

[Anonym bruker]

Er fort gjort å bli betatt av kjekke mannfolk som gir deg mye oppmerksomhet på byn;) Prøver å ta med meg såne følelser og gjøre de til noe positivt, en liten fantasi/dagdrøm, men ikke noe mer;) er jo tross alt han jeg bor sammen med jeg elsker;)

[Anonym bruker]

Hei jenter. må si jeg ble lettet når jeg så denne tråden. Jeg er midt oppi dette nå og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg lurer meg selv ved å tenke at dette er ikke noe problem, jeg kan greie å leve et såkalt dobbeltliv. Mitt forhold til min kollega er veldig nytt men uhyre spennende, har ikke kjent denne følelsen på gud veit hvor lenge og det er så godt. Jeg elsker mannen min, men greier ikke å ha dårlig samvittighet....ikke ennå iallefall. Jeg føler meg så forelsket, forelsket litta jente... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg blir liksom dratt mot han og greier ikke motstå. Vi begge vet at dette er galt, men ingen av oss greier å trekke seg fra hverandre. Vi har til og med greid å kysse på jobb. Urspennende vettu....men f... h... hva er det jeg driver med. Føler meg frustrert samtidig som nyforelsket lykkelig. åååååååååååå hjelp jenter...HJELP!!!

[Anonym bruker]

Jeg har vært (og er) i denne situasjonen et par ganger. Her er mitt råd: VENT!!

 

Ta det med ro, hvis den forelskelsen du føler virkelig er verdt noe så forsvinner den ikke. Nyt de deilige følelsene, men ikke la deg rive med sånn at du gjør ting du egentlig ikke kan stå for. (her mener jeg egentlig å si: slutt med kyssing og alt annet som kan minne om seksuell kontakt mentalt eller fysisk. Mannen din fortjener bedre enne det.) Du har bare denne ene sjansen til å beholde ekteskapet ditt, men mange sjanser i løpet av livet til å være forelska.

 

Etter all sannsynlighet kommer en av to ting til å skje: om noen måneder skjønner du ikke hva du så i han nye, eller om noen måneder har du fremdeles litt følelser for ham, men er glad for at du ikke gjorde noe ut av det. Det blir mer som et arr enn det åpne såret det er nå.

 

Det ER verdt det å være gift selv om man ikke er nyforelska i mannen sin hele tiden!

[Anonym bruker]

Godt sagt!