Er det virkelig riktig av meg?

[Anonym bruker]

De siste ukene har jeg følt mer og mer at ikke jeg vil mer med barnefaren. Vi har sklidd ordentlig fra hverandre det siste halve året, og jeg har kommet fram til at det må være bedre uten ham. Da slipper jeg alle hans bekymringer i tilegg til meg selv og barna.

Han har virkelig ingen interesse om hvordan jeg har det, hvordan formen min er og prøver ikke å gjøre hverdagen enklere for meg. Siden jeg har blitt sykemeldt synes han at jeg kan ta alt for han hjemme også. så han kun kan konsentrere seg om jobben sin.

Men det som gjør at jeg virkelig vil ut av forholdet er å se hvor lite interesse han har for barnet sitt. Jeg har vanskelig for å tro han skal kunne engasjere seg noe mer i enda et barn.

Jeg har helt sluttet å regne med ham i hverdagen, og blir like skuffet hver gang det er bursdager og høytider.

Det værste med det hele er at barnet vårt er så utrolig glad i ham, og får han noen minutters oppmerksomhet fraa ham i løpet av en dag, er han overlykkelig.

Flytter vi fra hverandre kommer barnet vårt til å bli helt knust.

Jeg har tenkt og tenkt natt etter natt, men jeg kan virkelig ikke se noen framtid for oss. Har prøvd i mange år, men jeg føler meg bare tom og sliten. Vi har forskjellig syn på livet, og hans evne til å føle empati for andre mennesker finnes virkelig ikke. Kan man virkelig gå fra partneren to uker før termin?

Jeg skulle ønske han bare kunne forsvinne. Uten noe krangel og styr. Han har skuffet og såret meg så utrolig mye, og nå ser jeg at dette ikke blir lett å sjule for barnet vårt i framtiden, han gjennomskuer han snart, og det er ting han kommer til å huske når han blir eldre...

Jeg føler meg helt låst fast, orker ikke noe opprivende krangel rett før fødsel heller...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg ville tatt en så viktig avgjørelse i den situasjonen du er nå. Self er det kiipt å ha det slik du beskriver og det kan godt hende du kommer fram til det samme seinere - men som gravid er det lett å se litt vel mørkt på tingene...

 

 

[Marit & de 3 knøttene]

Har du prøvd å snakke med han om det og de tankene du går å bærer på?

[Anonym bruker]

Har prøvd å sankke ja. Men resultatet er at han ikke gidder å snakke med meg i det hele tatt.

[wjkcg]

Må være veldig vanskelig å gå å kjenne på sånne følelser midt oppe i en tid som egentlig bare skal være glede og forventning. Tror det er klokt det rådet du får fra andre her om å ikke beslutte noe nå. Tror mange opplever at både opp og nedfølelsene blir sterkere akkurat nå, så tiden er ikke inne for drastiske endringer.

 

Men om du fortsatt føler det sånn etter noen måneder synes jeg dere bør prøve familierådgivning. Kjenner flere som har hatt stor nytte av det - fint å få en tredje person som kan hjelpe dere med å forstå hverandre bedre og gi råd om hvordan dere kan unngå å si og gjøre ting som oppfattes annerledes av den andre.

 

Så er det også sånn at ikke alle forhold er liv laga i lengden. Men med to barn sammen bør dere prøve en ekstra runde for å få det til å gå. Håper dere finner en løsning. Lykke til.

[Anonym bruker]

Har jo tenkt at ikke jeg stoler helt på følelsene mine akkurat nå, men tror dråpen for meg har vært å se hvor mye faen han gir i de rundt seg, spesielt da barnet vårt.

Men det går jo selvfølgelig an å prøve å løse det. Jeg får nok se det an litt, men det er jo klart at når man ikke klarer å snakke på samme nivå er det tungt.

Er bare så slitsomt å gå med disse følelsene nå, for jeg mangler noen å dele dette med.

[Talie]

Det er en tung situasjon du er i, synd at det skal være slik. Det kan kanskje være lurt om du tar deg en liten pause ifra han. har du noen familie eller venner du kan være hos. Bli borte i noen dager, ikke kontakt han mer en nødvendig. Noen ganger kan det hjelpe med slike pauser. Det får mannen til å tenke etter. Noen ganger glemmer de hvor godt de har det. Da er det kanskje letter å prate med han også om han er mer villig til å prate. Vis at du mener alvor. Det virker mest som at han er likegyldig og har glemt hva han har. Han stoler også kanskje på det at dere skal ha barn sammen snart..det gjør at det blir lettere for han å gi faen i alt, siden han tror at du aldri kommer til å gjøre alvor av å dra ifra han.

Selv om det kanskje blir tungt for barnet om du drar fra han så, kan det være best i lengden om forholdet ikke blir bedre. Om man drar det ut så kan man risikere å la barnet leve i et anspent miljø, med kanskje krangel og konflikter. Ikke glem deg selv, husk å ta vare på deg selv.

Håper det ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Høres litt ut som min/vår situasjon, utenom at min mann bryr seg, masse.

Det er bare følelsene hos meg som er borte, har sklidd fra hverandre, jeg føler meg som en mor for hm..Nei, HAN føles som et lite barn.

Uansett, det jeg ville si om dette er uansett hvor dårlig forholdet er nå osv, hvor uendelig mye du egentlig vil vekk fra ham, så ville jeg ha venta til etter babyen var født, for å se tiing i litt perspektiv, gi ham en sjans, dere en sjans, barna..Det er ikke bare bare å gå når det er barn til stede.

 

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på at dette lar seg ordne, bare vent, og se det ann noen uker kanskje mnd etter fødselen du.

Mannen min taklet verken sist svangerskap eller denne så bra. For meg virker han kald og null interesert, men når tulla kom ble alt annerledes. Ja, litt små krangling i starten fordi vi begge var slitne, men etter noen uker ble alt "normalt" igjen.