finnes det bare en omsårgsperson

[xfiles]

jeg blir skremt når jeg leser en del av disse innleggene som er hær inne, når det gjelder aleneforeldre. det virker på meg som en god del av dem som er alene eller er på tur å bli alene med ett barn kunn er opptatt av å finne ut hvordan dem kan nekte eller Hindre sammvær med den andre part, av forskjellige grunner. det er dsverre slik ennda at den som har den dagelige omsårgen for ett barn har alle rettigheter på sin side, å det er det mange som benytter seg av. når jeg leser disse innleggene som handler om samvær, å dær hvor den ene skal nekte den andre dette. så skriver de at det er til barnets beste at det ikke er samvær. det finnes tilfeller hvor dette er tilfelle, men det må i så fall avgjøres av en rett å ikke av den enkelte. men da vill jeg tro at det er snakk om alvorlige ting

 

men enkelte skal jo nekte samvær lenge for vedkomende har hatt barnet, det er helt bak mål. å dette mener jeg virkelig er skadelig for barnet. for uansett hva vi som foreldre måtte føle om hværandre, så er det barnet som har rett til samvær å ikke vi

[Anonym bruker]

jo jeg må dsverre si meg enig med deg i det, men man kan ikke stryke alle med samme kam, men d er slik idag. men det skjer ting da

[-Hengebuksvinet-]

Dermed ville det vært helt unaturlig om jeg (eller mannen) ble sittende med storparten av omsorgen og all makten etter et brudd. Ingenting tilsier at jeg er en bedre omsorgsperson enn han.

 

Men så er dette dessverre ikke den "gjengse situasjonen" i de fleste hjem, har jeg inntrykk av. Mange fedre engasjerer seg ekstremt lite når de bor sammen med barna (og mor), og fraviker til stadighet en samværsavtale etter bruddet. De lover og lyger, og gjør samværssituasjonen ustabil og uttrygg for små barn. Og i sånne tilfeller må faktisk faren skjerpe seg, om han skal være en ressurs og aktiv omsorgsperson i barnets liv.

 

Jeg går utfra at det var et innlegg på aleneforeldredebatten som inspirerte deg til å skrive dette innlegget. Der var vel situasjonen at en ettåring ikke kjente faren sin, nettopp pga at faren ikke var interessert i å stille opp til samvær på barnets premisser. Denne faren ville gå rett på en ordning med annenhver helg + 1 dag i uka, selv om barnet ikke hadde noe forhold til ham. Stikk i strid med de flest fagpersoners (og vanlige, oppegående menneskers) anbefalinger. Jeg forsåtr at det kan være vanskelig å forholde seg til mor etter et brudd, siden hun ofte sitter med mye makt. Men dette kan være like vanskelig andre veien. Og en del av det å være foreldre er jo faktisk å lære seg å ta mer hensyn til barnets ve og vel, en egne ønsker og innfall.