poster dette for anonym på kranglesiden

[danieI]

Legger dette her og håper kanskje noen vil legge det på mine, dine og våre barn for meg. Får ikke skiftet nick nå og vil foreløpig være anonym

 

Jeg har nylig fått et forhold til en mann som har barn fra før, det samme har jeg. Vi har definert oss selv som kjærester, men vil også ta ting rolig fremover.

 

Nå trenger jeg litt råd ang. dette å få et forhold til å fungere uten at vi er nødt til å bli en stor lykkelig familie med en gang. Føler først jeg vil ha kjæresten litt for meg selv, for å bli kjent med ham. Gradvis vil vi introdusere barna for hverandre og for oss voksne. Barna er jevngamle og det er snakk om barn som skjønner mye

 

Hvilke tidsepoker har dere hatt på dette? Selvfølgelig er det forskjellig fra person til person, men jeg vil gjerne høre deres historier

 

Jeg og han vil gjerne få dette til å fungere, for vi har virkelig funnet vår sjelevenn i hverandre. Det har vært mange bumper på veien for at vi skulle bli sammen, men de har vi klart å forsere.

Anonym

 

[Gjest]

Hei på deg Anonym.

 

Gratulerer med å ha funnet en sjelevenn! Det er ingenting som er bedre enn det, og jeg ønsker dere masse lykke til..

 

Det finnes vel ingen fasit på når og hvordan man skal fortelle sine barn at man har funnet en kjæreste, og ikke minst om det er flere barn innblandet. Men det kan nok hjelpe å snakke med barna på forhånd om at du gjerne ønsker deg en kjæreste og kanskje også at du har møtt en, med tid og stunder, for å forberede dem. Du sier jo de skjønner ting..

 

Vi gjorde dette med min manns datter. Vi hadde kjent hverandre i nesten 1 år, og vært sammen i nesten 7 mnd, når vi bestemte oss for å introdusere ideen om at pappa hadde kjæreste. Dette var da moren til jenta blitt informert om i forkant, slik at hun heller ikke skulle få noen overraskelse, som ville skape klabb og babb i samarbeidet.

 

I mellomtiden møttes vi de ukene som han ikke hadde datteren (50-50), og fikk masse tid til å være kjærester ved å tilbringe en del tid sammen da. De ukene datteren var hos pappa, så møttes vi etter hennes leggetid, og fikk noen timer som kjærester. Det er helt klart enklere å få masse tid sammen når man har en hel uke uten barn.

 

Den dagen jeg hilste på datteren hans, tok vi i forbindelse med helg. Vi fikk noen koselige timer på kveldene sammen og slik holdt vi på i et par måneder, før hun plutselig en dag ville at jeg skulle overnatte der, og gjerne hele helgen, slik at vi kunne finne på ting alle 3. Og da var vi sikre på at overgangen var rolig nok for henne, og vi så at vi klarte å komme overens.

 

Jeg har også funnet min sjelevenn, og er glad jeg turte å ta steget inn i det forholdet. Angrer ikke en dag! Men må også føye til at ikke alle dager er like rosenrøde, og at det stadig vil komme nye utfordringer...

[Ditzy]

Jeg sier som Seier & Glede at det finnes ingen fasit. Min mann hadde en gutt fra før av da vi møtte hverandre og vi hadde kjent hverandre i to år og vært sammen i et år da jeg møtte gutten. Han ble også introdusert først for ideen om at pappa kanskje kom til å få kjæreste en gang og så ble han fortalt om meg og etter en stund ba han selv om å få møte meg. Det er jo lettere for oss enn de fleste, for gutten var seks år da jeg møtte han og foreldrene hans gikk fra hverandre da han var et år så han kjenner ikke pappa og mamma som par. Det gjør jo ideen og faktum at pappa har en kjæreste lettere enn for barn som husker mamma og pappa som kjærester.

 

Jeg synes det er flott å se at dere begge tok/tar dere god tid til å kjenne på forholdet før dere slenger barna inn i det. Det er mer enn nok barn der ute som lider under en mor eller far som introduserer nye kjærester med en gang, uten tanke på om dette er et varig forhold eller ei. Jeg har bl.a. en venninne som har to barn med to forskjellige og har nå nr tre på vei med en tredje. Ingen av døtrene har særlig kontakt med fedrene sine...trenger jeg å si at barna sliter?

 

Lykke til med forholdene deres! Ingenting er bedre enn å finne lykken i et godt og stabilt forhold.