Uff... føler meg så fortvilet.....

[Anonym bruker]

Gjorde det slutt med sambo i sommer, har hatt en del kluss med samvær siden da, pga lang avstand, 25mil, mellom oss... men ser ut som det har blitt en ordning på dette med samvær med barnet nå, heldigvis... jeg taklet rett og slett ikke at han satt seg på datan med en gang jeg var utforbi husets vegger, lasta ned både bilder og filmer.... i tillegg var han en fabelaktig løgner når det gjalt økonomi. Handlet masse kjekt-å-ha ting før regningene var betalt.... så ble som regel ganske trangt økonomisk for det meste.... jeg har alltid hatt dårlig selvtillit, pga litt lubben mage, små bryster, cellulitter på rumpa, kraftige fingrer, litt dobbelthake osv... Og etter fødsel så slet jeg enda mer med selvbilde mitt, han var dårlig til å si fine ting til meg og enda mer dårlig til å sitte med meg i armkroken på kveldene... problemet mitt nå er at jeg ikke klarer å se for meg noe framtid med en annen mann, jeg elsker han fremdeles,vis vi selv om han har vært sånn mot meg... Jeg vet at det kanskje er håp for oss hadde gått til familieterapi og hadde fått hjelp med problemene...Vi var sammen i nesten 4 år også... og barnet er litt over 1 år nå.. Blir litt rotete dette her, men må bare få det ut liksom.... uh... Ønsker alle her inne et riktig godt nytt år, uansett

[Matja]

Det er nok ikke fornuften din som snakker nå, men følelsene. 1/2 år er ikke lenge, og det kan ta lang tid før du kommer over ham.

 

Som du selv sier; Han er en løgner og ga deg enda mer dårlig selvbilde ved ikke å gi deg noe kos og sånn da du hadde fått barn.

 

Du går gjennom en sorgprosess, så det er bare å bruke tiden godt og tenke på at det snart er vår og sommer og masse kjekkaser som vandrer rundt i lette klær ;-)

[Anonym bruker]

HI her... ja, er mulig det er følelsene, som du sier... For hver gang jeg tenker på bf og savner han, så prøver jeg og si til meg selv at han ikke er bra for meg, for om jeg hadde flytta tilbake til han, så vet jeg med meg selv at etter maks ei uke, så hadde det vært på-an-igjen.... Så du har igrunn rett... Han er ikke bra for meg, men håper han ihvertfall er der for dattera si, og stiller opp for henne Når det gjelder andre mannfolk, så tar jeg det helt med ro... Vil først og fremst finne meg selv, før jeg tenker tanken på å skulle date andre mannfolk... På julaften gikk jeg med en kjukk fleece-hettegenser og ei svart stretchbukse... Hadde ikke selvtillit til å gå i trang topp eller sånne funkis-klær som mange andre flotte kvinnfolk vandrer rundt i....Følte meg lite stelt for julaften-feiring, men orka ikke sitte der og spise god middag med ubehagelige klær på kroppen min.... Ville heller ha på behagelige klær og kunne være meg selv og kose meg med familien rundt meg....

[winneboo]

Som hun over her sier så er ikke 6mnd lenge. Her tok det nesten 3 år før jeg innså det. Man elsker en person så høyt at man lukker øynene for virkeligheten. Når man etter en stund våkner så finner man ut at man fortjener en mye bedre person.

Godt nytt år til deg også