Søsteren min skal ta abort...

[Anonym bruker]

Søsteren min skal ta abort. Hun er ca to måneder på vei nå, og hadde egentlig tenkt å beholde barnet, men har ombestemt seg. Jeg prøver å være forståelsesfull, men jeg blir litt lei meg likevel. Jeg er for selvbestemt abort, det er ikke det. Og jeg skjønner henne godt, for hun er ikke sammen med barnefaren, er student og leier et sted hvor hun i så fall måtte flyttet fra hvis hun beholdt barnet. Men nå sitter jeg her og er høygravid selv da, så det er jo tydelig at jeg ville valgt annerledes.

 

Jeg prøver å støtte henne så godt jeg kan, vi har et veldig godt forhold så hun prater mye med meg om det. Men jeg syns det er så trist selv. Jeg klarer ikke å la være å tenke på at inne i magen er det noe som kan bli barnet hennes. Selv opplever jeg jo alt det koselig med å gå gravid, alle sparkene, og at babyen reagerer på min og pappan sin stemme, at ungen sparker etter vi synger so,ro lille mann, men ikke hvis vi synger når trollmor har lagt sine elleve små troll.. Og da tenker jeg jo litt sånn at selv om babyen ikke er født, er det jo ungen vår. Jeg vil ikke si sånne ting til søsteren min, for jeg vil ikke påvirke avgjørelsen hennes. Det er jo viktig at hun gjør det som er riktig for henne, men jeg er så redd for at hun skal angre. Hun blir jo tante innen en måned, og da har hun antageligvis nettopp tatt abort. Ikke nok med at det sikkert er en veldig spesiell og sikkert litt vondt opplevelse, men så kommer babyen vår like etterpå og. Hun rekker jo ikke å komme over det, før vi får vår baby. Jeg blir så lei meg hvis hun angrer, og da har jeg kanskje ikke ork eller tid til å ha lange samtaler med henne for å trøste henne, siden jeg selv er nybakt mor for første gang..

 

Jeg ønsker ikke å fornærme noen her som har tatt abort, jeg trenger bare å få ut følelsene mine, og syns ikke det passer seg å si det til henne, siden det er bare hennes valg. Jeg er redd for å gi henne dårlig samvittighet... På en måte har jeg lyst å prate mer med henne om det, men hun er så opptatt av bare det negative ved å beholde barnet, at jeg ikke tror hun tenker på hvor fint det også er å få et barn...

[Anonym bruker]

Dette er en vanskelig situasjon ja, jeg ville nok kanskje hatt meg en prat med henne om jeg var deg. Viss hun viser litt tvil i å ta abort, så er sjansene stoore for å angre seinere.

Jeg valgte selv og beholde, blir alenemamma også. Men tror veldig mange ikke beholder fordi de blir alene, at det er tabu. Er så trist.

En klarere seg såå fint selvom man er aleine og barnefar er en jævla dust. Som i mitt tilfelle.

 

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Vil bare rose deg for at du takler dette så bra, HI, søsteren din er heldig som har ei så forståelsesfull søster. Skjønner veldig godt at dette er vanskelig for deg. Håper bare søsteren din ikke tar en avgjørelse som hun vil angre på....

[Gjest]

Jeg tror også det kanskje hadde vært lurt å snakke med henne om det, fortelle henne tankene dine.. Kanskje vise henne innlegget du har skrevet.. Du sier at hun fokuserer veldig på det negative ved å få barn, kanskje det hadde vært sundt for henne å se ting litt fra et annet perspektiv? Eller kanskje grunnen til at hun fokuserer sånn på det negative er at hun vil forsvare valget ovenfor seg selv? Synes du virker veldig reflektert og som en veldig god søster, så jeg synes ikke du skal være redd for å fortelle henne det du tenker på.. Jeg hadde satt pris på det om jeg var i samme situasjon.. Nå er det nok veldig vanskelig å sette seg inn i både for deg og oss andre som sitter her med babyer i magen, vi vet jo så godt hvordan det føles å kjenne dem hver dag og vite at de allerede er små mennesker! Du kan jo fortelle henne at du vil dele dine tanker med henne bare for å forsikre deg om at hun ikke vil angre, særlig siden hun snart skal bli tante. Lykke til!

[Talie]

Huff,ja dette var en vanskelig situsajon. Selvom hun har bestemt seg for abort kan du jo prøve å fortelle henne om alle de positive tingene ved å bli mamma.

Håper at hun ombestemmer seg.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik i forhold til svigerinnen min. Vi har ett veldig nært forhold, som søstre. hun ble gravid uten og ha noe med barnefaren og gjøre. jeg hadde selv en liten på 1 år, å kune ikke forstå att hun kunne tenke tanken på abort. Det var helt absurd for meg som satt som nybakt mamma, men jeg hadde jo barnefaren også. Hun tenkte veldig mye å hadde bestemt seg for abort. Jeg jobbet veldig for og få henne til og beholde barnet. Den dagen hun hadde fått time og skulle inn ringte hun meg å sa hun hadde ombestemt seg, jeg hadde klart og overtalt henne!! Jeg gråt av glede, jeg ble så glad. ting fungerte veldig bra de første årene med hun og barnet, barnefaren var det litt problemer med, men det kom seg etterhvert. Men så begynte problemene for henne. Hun har ikke vært verdens beste mor. Barnevernet har vært inne i bilde, og både hun og barnet sliter. Hun har gjort ting som hun ikke kan tilgis for både overfor barnet og oss i familien. Hun traff en type som ikke overhodet var intresert i barnet hennes, og han hadde i tilegg store alkoholproblemer. Vi prøvde å hjelpe henne så godt vi kunne, men hun valgte bort oss i familien og barnet for denne fyren. barnet har det godt nå, han bor hoss barnefaren og begynte i høst på skole. vi som er familien hennes(jeg er gift med hennes bror) har liten eller ingen kontakt med henne. Har heller aldri hørt att hun har angret på de valgene hun har tatt. Hun har sagt att hun skulle ønske hun hadde tatt abort, for morsrollen er ikke noe for henne! Av og til så tenker jeg for meg selv att kanskje jeg var dum som presset henne sånn som jeg gjorde. Hadde jeg bare latt henne gjort som hun ville og ikke blandet meg inn så hadde ting vært anderledes for henne, og barnet hadde ikke trengt og opplevd det tingene som har skjedd. Nå har jo selfølgelig ikke dette å si noe om hvordan din søster kommer til og takle det. Men jeg har hvertfall lært att kommer jeg opp i en lignende situasjon igjen så kommer jeg til og tenke meg godt om før jeg involverer meg for mye. Det er barna det handler om å visst en først velger å føde dem, så er det ingen vei tilbake. da må en gå inn for det 100%. En kan ikke bare gå lei etter 3 år! Håper ting ordner seg for din søster, ønsker virkelig att hun skal ta det rette valget!