Gruer for neste bryllup i familien

[Gjest]

Jeg har vært gift i fire år, og vi hadde verdens beste bryllup. Noe av grunnen til det er at vi planla stort sett alt selv, svigerforeldrene mine var totalt fraværende. De bodde i utlandet og kom hjem tre uker før bryllupet (de hadde selv sagt at de skulle komme hjem i god tid og hjelpe oss med det meste...) Vi hadde mange runder i året før med planlegging på epost og uklare svar fra dem... det var frustrerende for meg og tungt for mannen min, som jo gjerne skulle hatt mer støtte fra foreldrene sine.

 

Nå skal søsteren til mannen min gifte seg, og jeg er bekymret for at dette skal rippe opp i mye hos oss.... hun har vært mye mindre selvstendig enn mannen min, og foreldrene har hjulpet henne mye mer, både økonomisk og med annet. Jeg er nå bekymret for at svigers trår til på en helt annen måte, og for at dette bryllupet blir mer kostbart og de derfor betaler mye mer enn de gjorde i vårt...

 

Jeg prøver å tenke at vi jo ble fornøyd og det jo bare er bra om svigerinna mi får bedre oppfølging fra foreldrene sine enn mannen min fikk. Samtidig synes jeg det er så fælt at svigers favoriserer datteren så mye som de gjør, jeg ser jo at mannen min blir nedfor av det. Er jeg smålig eller har jeg litt grunn til å være misfornøyd? Uansett kommer jeg jo ikke til å gjøre noe - annet enn å prøve å fokusere på alt som er bra for oss og for dem.

[Gjest]

Hm...på en måte skjønner jeg at man blir "skuffet", men det er noe som heter choose your battles...

 

Du velger selv hva du vil fokusere på...la dem få det fineste bryllupet de kan tenke seg, hvordan det skjer får vel bli opp til dem det angår. Om det hadde vært omvendt ville dere vel på en måte vært glade for å se at foreldrene endelig tro til litt?..

[sydilla]

Syns ikke det er smålig å bli litt trist når en ser at kjæresten bli lei seg!

I forhold til svigers har vi det litt sånn - svigermor presterte f.eks. å beklage seg over hvor forferdelig det var at hun ikke hadde sett niesa vår på 1 mnd, da var det 6 mnd siden hun ahdde sett våre gutter. Mannen min ble kjempe lei seg. Det er jo ikke greit at de favoriserer!

 

Men samtidig er det jo sånn at "rettferdig" ikke alltid betyr at ting er helt likt... Mine foreldre har f.eks. hjulpet mine brødre med kausjon og sånn - men med oss var det ikke aktuelt fordi de da ikke kunne klare å hjelpe alle 3... da de andre spurte hadde jo vi fått både lån og hus og deres situasjon var annereledes. De hjelp også til med mer penger da de andre giftet seg, men nok en gang - vi ba ikke om så mye som de andre heller...Vi var jo i full jobb begge to, de andre var studenter og skulle det bli noe av så trengte de mer hjelp en vi hadde fått... Tipper det hadde vært annerledes om vi giftet oss etter de andre, for sånn ellers er de KJEMPE nøye på at vi får likt med penger og sånn.

 

Det jeg har forstått er at det i vårt tilfelle handler litt om at vi sjelden eller aldri spør om hjelp - mens de andre har lav terskel for å gjøre det. Jeg og mannen min har liksom alltid vært "de selvstendige" i våre søskenflokker. Dermed tenker de at "de klarer seg jo selv" og vil liksom ikke tilby seg heller - fordi de vil respektere at vi vil være selvstendige...

 

Det kan hende de bare er tankeløse?

[Gjest]

Du har nok rett i det, ja. Er jo det jeg tenker også. Jeg unner jo min svigerinne alt godt, og er veldig glad for at hun blir voksen og etablert for seg selv og ikke er like avhengig av foreldrene lenger.

 

Det som er mest vondt er jo at svigers aldri har innrømmet at de favoriserer datteren og heller ikke skjønner at vi savnet dem under bryllupsplanleggingen (og ved en rekke andre anledninger). Det jeg ønsker meg er vel kanskje at de viser litt mer interesse for hvordan mannen min faktisk har det og opplever ting. Men de er jo rett og slett ikke den type personer.

 

Jeg må nok kanskje slå meg til ro med at svigers er noen man kan lære mye om det å være foreldre av - på den tunge måten. Jeg ønsker å følge mine barn på en helt annen måte enn de har fulgt sine. Men det er tungt å stadig føle at de svikter. Mannen min fortjener så mye mer!

[Gjest]

DET skjønner jeg på en måte mye bedre enn det ene spesifikke eksempelet med bryllupet. Men sånt mener jeg også det må gå an å snakke med dem om! Har dere noen gang prøvd å snakke sammen om dette? Eller er det noe du kanskje forventer at de skal forstå - uten at de skjønner at de skal skjønne det?

[Gjest]

Ingen tvil om at de er tankeløse - kort tid etter at min mann flyttet sammen med meg, flyttet de. Da skiftet de fra dørskiltet som de hadde hatt i alle år hvor det bare sto etternavnet - til et dørskilt hvor det sto fornavnene til mor, far og datteren + etternavnet. Sånn "her bor hvertfall ikke du", liksom...

 

Min mann har også alltid vært "den selvstendige" og klart seg bra og ikke hatt behov for økonomisk støtte til skole osv. siden han har tatt opp studielån uten å tenke over at det kanskje fantes et alternativ. Søstra har slitt litt mer og bedt om mer hjelp. Og jeg er jo veldig glad for at de har hjulpet henne, de har jo vært borte fra henne også.

[Gjest]

Vi har prøvd å snakke om det, ja. Men de skjønner ikke helt hva vi forventer av dem. De vil gjerne ha "konkrete tiltak" og eksempler når mannen sier at han savner dem. Å bare være nære og tilstedeværende foreldre, ringe med jevne mellomrom, spørre hvordan man har det og hvordan man opplever ting - det ligger ikke til dem.

 

Heldigvis er mine foreldre mye bedre på det, og de kjenner nok min mann mye bedre pr i dag enn hans egne foreldre gjør....

[sydilla]

men følelsesmessig er sånne ting aldri hyggelig... og det er det lov å føle på. Bare viktig å ikke bli bitter...

 

[humleblom]

Det er kvinna sine foreldre som skal betale bryllaup for etter det er det jo mannen som må forsørge ho. Eg syns det er ein fin tradisjon.