Delte følelser for den ufødte..

[Anonym bruker]

Jeg må bare få lufte tankene mine litt, og har ikke lyst å snakke med noen om dette, det er veldig sårt.

Så uansett velger jeg å være anonym nå.

 

Det har seg slik at jeg har veldig delte følelser for den lille som ligger imagen.

Gleder meg selfølgelig, men mest av alt så er det veldig uvirkelig.

Barnet var ønsket, fra oss begge, men etter det skjedde og virkeligheten sank inn over meg så fikk jeg på en måte "kalde føtter" hvis det går an å si det slik i en slik situasjon.

Saken er at jeg har iløpet av de siste månedene insett at jeg hat overhode ingen følelser igjen ovenfor barnets far.

Hverdagen er et kav, jeg er irritert (ikke bare hormoner) og orker ikke noen form for nærhet fra hans sin side.

Han tror dette går over etter fødselen, men jeg vet at det ikke gjør det, kjenner det i magen.

Og gleden over barnet blir litt borte når jeg vet at jeg til syvende og sist velger å leve uten faren, smerten jeg setter den snille fraen gjennom, og mitt eget barn..Og meg selv.

Har et barn fra før, har alltisd vært alene med dette barnet, og trodde at nå var ting bedre, ting ville ordne seg.

Men jeg tror ikke jeg klarer å ofre meg selv for barnet og faren.

Har ikke hatt sex siden jeg ble gravid, har ikke kysset de siste 3mndene, jeg føler meg så presset.

Jeg blir irritert, sur en heks.. jeg liker det ikke.

Alt jeg vil er å gå.

Alt dette gjør meg mere trist enn jeg kan sette ord på.

Jeg gleder meg over barnet, han er sterkt ønsket i det minste,men slik det er nå gleder jeg meg ikke nok er jeg redd.

Og nei, jeg orker ikke snakke med barnefaren om dette, jeg må tenke hvordan jeg skal ordne dette, men venter til etter fødselen, og ser tiden litt an tross alt.

 

Jeg ville bare sette ord på dette, ikke noe mer.

[~Roskva~]

Ååå, dette høres tungt ut.

 

Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Men jeg husker at for noen måneder siden var det et innlegg som lignet så veldig på ditt her inne på BiM et sted - faktisk så likt at jeg måtte sjekke datoen på ditt for å være sikker på at det ikke var det samme...

 

Sånt skjer jo, at følelsene for barnefaren dør ut i løpet av graviditeten - det er ikke nødvendigvis noe hyggeligere å være den som går, enn den som blir forlatt. Jeg tror ikke din situasjon er SÅ uvanlig - og jeg vil vel si at jeg finner det naturlig at det fører til blandede følelser for den kommende babyen fra din side.

 

Du har min medfølelse, jeg kan ikke gjøre annet enn å sende deg en trøsteklem og håpe at du klarer å rydde opp i alle de rotete følelsene med tiden. Jeg ønsker deg lykke til, uansett hva du ender opp med å gjøre :-)

[Anonym bruker]

Før første svangerskap var jeg tvilende til mine følelser ovenfor mannen min, da værende samboer, pga en avstandsforelskelse, som verken den personen eller mannen min vet om, men jeg jobbet mye med meg selv for å få dette til å funke, fordi jeg ville det skulle fungere. Etterhvert kom følelsene tilbake, og vi venter nå vårt andre barn og er gifte, jeg kan ikke få det bedre enn jeg har det i dag. Han er så snill og hjelpsom, og gjør meg så glad.

 

Jobb med deg selv, hvis dette er en mann du vet kan stille opp for deg på både godt og vondt. Livet er ikke alltid en dans på roser, men lar du det få en sjanse, så ender det kanskje like godt for dere også.

 

 

[Anonym bruker]

For meg ser det ut som du graver din egen grav.

Hvis dere aldri har sex, aldri kysser han og kun fokuserer på det negative, så er det jammen ikke rart du ikke føler stort mere for han.

Er forhold krever at man jobber med det HVER dag, og det virker ikke som om du gidder det..

 

Ta deg sammen, vært litt kjæreste, og prøv å skap litt romantikk mellom dere i steden.