Vil jeg egentlig dette?

[Anonym bruker]

Plutselig var jeg i uke 36.. Merker at kroppen forbereder seg på fødsel, kula på magen kommer lenger og lenger ned i bekkenet. Og som lyn fra klar himmel gikk det plutselig opp for meg; denne sparkebylten på magen min er faktisk ei lita jente som snart skal ut.. Der nede.. Au..

 

Fødselen er egentlig ikke det som skremmer meg mest. Ansvaret og total eldring i livsstil er mye skumlere. Greier jeg å være mamma? Vil jeg egentlig bli mamma?

 

Det gjør vondt å ikke kunne svare ubetinget "ja".

 

 

[BlåklokkaVest]

He-he! Kjenner meg så inderlig godt igjen fra graviditet nr 1! Trodde det skulle bli annerledes med nr 2, men da var det på samme måte i litt annen dur: "Jeg klarte fint en......men klarer jeg en baby og en 2-åring på en gang??? Hva er det jeg har gitt meg ut på??? Fikser jeg dette???" ....og nå når jeg går gravid med nr 3? Joda, i det jeg går over i uke 30 blir jeg litt skjelven......! "Har jeg virkelig tenkt godt nok over dette her??? Hvordan går det når jeg skal på butikken med 3!!! unger! Klarer jeg lørdagen med 2 gutter på 3 og 5 år + en baby alene mens mannen min er på jobb???" He-he-he! Det er helt snodig hvilke paniske tanker en kan grave frem :-) Men kjenner jeg meg selv rett, så går dette helt fint :-) Det gikk så utrolig fint med de to andre, og det går seg nok til når nr 3 er her også :-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg også utrolig igjen. Vil jeg egentlig dette. Kanskje jeg har gjort en stor tabbe. Kanskje jer blir en ELENDIG mor og jenta mi får et dårlig liv. Harfaktisk tenkt på at det kanskje hadde vært best å adoptere henne bort. Men gjør aldri det likevel.. bare tanker. Gi henne til noen flinkere, mer ansvarsfulle, bedre mennesker som kan gi henne det jeg kanskje ikke kan. Er så mange tanker som har gått gjennom hodet dette svangerskapet. Hele livet mitt slik det har vært har kommet under lupen. herregud endringen er jo så enorm. Kan livet bli det samme på noen som helts måte? Kan enkelte element av mitt tidligere liv fortsatt eksistere i dette nye?

Er livredd nå og har17 dager igjen. Vet jeg vil elske den lille men ser på livet, alle prosessene, noe er definitivt over og det er ganske så vemodig.

[Anonym bruker]

Kanskje var jeg for rask

[Anonym bruker]

Satt med mange av de samme sp.målene første gang, men det gikk da greit etterhvert. Jeg venter nr to, og jeg kjenner absolutt ikke samme gleden som sist. Sitter med mange av de samme sp.målene denne gangen og. Så du er nok ikke alene. Og det går vel bra, denne gangen og :-)

[Babyimars]

Dette er de samme tankene jeg våkna opp med i dag... Hvordan skal jeg klare å ta vare på en liten tass?? Hvordan skal jeg takle å bli mamma? Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Og har hørt flere si at de får litt panikk fra uke 30. Jeg har synes det er så utrolig lenge til jeg skal føde, men pluttselig nå syns jeg det er altfor kort tid, hvordan skal jeg klare å bli klar?? wæææ....

Betryggende at jeg ikke er alene om denne følelsen