Er unger slik i dag, og skal bestemødre "oppdra"?

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Jeg kjenner jeg er lettere irritert... eller skal jeg si oppgitt og overrasket??? Lurer veldig på hva dere mener om dette:

 

Min samboer har barn fra før, en gutt på 9 år.

I år skulle han feire jul hos familien til moren, og være med oss og farmoren i dag 1. juledag. Etter at faren hadde hentet ham satt han surmulent i bilen, og løp i forkant opp til farmoren. Når vi kom opp var han ikke å se, der hadde han låst seg inne på et rom og satt der å surmulte. Når jeg spurte om hva som var galt så fikk jeg høre at han ikke hadde fått nok harde pakker hos familien til moren i går (julaften), så han hadde løpt opp til farmoren å sjekket alle pakkene under treet der i dag og fant ikke nok harde pakker til seg der heller, derfor satt han å surmulte på rommet. (merk: han visste enda ikke hva han fikk, i fjor trillet vi frem en ny sykkel til ham som ikke stod under treet)

 

Vi skulle så spise middag, og gutten nektet å komme til bords. Faren sa han bare kunne sitte å surmule, men da fikk han ikke dessert heller. Noe jeg var veldig enig i. Vi forsøkte å oppmuntre ham til å komme til bords, men uten nytte. Men så går farmoren inn og gir han mat på tallerken på det rommet han satt å surmulet på (!), på tross av at vi hadde sakt nei til det. Så reagerer jeg og spør sambo (faren) om det virkelig er riktig å gjøre det slik, og får beskjed om at "her er det farmor som bestemmer". Jeg er lettere sjokket, trodde faren bestemte over eget barn hva gjalt oppdragelse, og ikke bestemoren. Forstår at hun kan blande seg inn i hva gjelder oppdragelse direkte relatert til hennes hjem etc, men ikke direkte på barnet. Hva mener dere??? 1. juledag mener nå jeg at alle bør oppdras til å komme til bords å spise som alle andre... Og når foreldrene sier det slik, bør vel ikke farmor si i mot og at det er mest riktig at hun skal få lov til det?

 

Så kommer han selvfølgelig frem til desserten, hyler i seg, og går fra bordet når det passer ham. Takk for maten er ikke noe han ser seg bryet til å si. Løper så rett inn til juletreet og river opp sine pakker. Viser så null glede for det han har fått, og gidder ikke en gang å pakke det helt opp, heller ikke de harde pakkene. Så får han en konvolutt med penger, men gidder ikke å se oppi hva som er der en gang, og slenger konvolutten fra seg. Ingen hører et takk for gaven heller.

 

Vi kommer hjem, og han går rett på rommet og setter seg til for å spille. Julegavene står fortsatt urørt.

Jeg spør samboer om hvorfor han er så sur, og får til svar at han fikk ikke nok harde pakker. Så minner jeg ham på at han aldri setter pris på det han får allikevel, og ikke en gang gidder å åpne eskene med lekene, så hvorfor være sur? Han har fulle rommet med leker, men har sluttet å ta i dem i det hele tatt for lenge siden, - uansett hva vi kjøper!

Det er KUN tv og Playstation som er livet. Får han ikke spille så mye han vil så surmuler han. Det er umulig for oss å kjøpe noe til ham som gleder ham. Leker blir ikke brukt, og kjøper vi spill så oppmuntrer vi til mer spilling, noe vi absolutt ikke vil. Og som jeg sa til sambo så forstår jeg godt at han fikk mye klær til jul, da fikk han i alle fall noe som vil bli brukt... Men sambo svarer bare med at "slik er det i dag, alle unger er slik".

Er det virkelig slik??? I så fall... hva i all verden har jeg gått glipp av???

Er det helt ok å aldri takke for maten, aldri si hei, aldri sette pris på noe man får eller si takk, aldri ta i en leke og ikke en gang pakke det opp det man har fått? Er det KUN spilling som gjelder og er høfflighet helt borte?

Er det helt ok at farmor sier i mot foreldrenes ønsker til oppdragelse?Kjenner jeg blir sååååå irritert! Hva skal jeg gjøre+ Noen gode råd? Han er jo "bare" 9 år, hva med når han er 15-16 om han får fortsette som nå?

 

Håper noen kan hjelpe med noen gode råd her... Om ikke annet fortelle sine synspunkt... Er det bare meg som oppfatter dette galt?

 

 

 

[arbeidsuhellet14.juli]

huff dette hørtes kjedelig ut.

Mine unger har det like strengt(???) borte som hjemme og de må takke for alt de får både mat og pakker og hjelp. Jeg tror mange foreldre kjøper seg fred og ro med tv-spill. Her i huset er tv-spill IKKE aktuelt før de selv har råd til å kjøpe det. Mest fordi jeg selv har vokst opp uten og det gikk bra det og. De får heller bruke tiden på aktiviteter der de enten bruker kroppen fysisk eller deler tid med andre enten familie eller venner. Hadde min unge surmula og svigemor hadde bøyd seg og servert mat på rommet hadde svigemor fått passet godt påskrevet. Min oppdragelse for mine unger gjelder 24timer i døgnet i mitt nærvær.

[Tingelingelate med to tomater]

Om min sønn blir sånn så får han INGEN pakker altså. Makan til utakknemlig unge altså.

 

Og om bestemoren hadde blandet seg sånn inn i min/vår oppdragelse på ungen så hadde jeg hentet maten ut av rommet igjen og fortalt bestemoren hva vi hadde sagt.

[snowstorm73]

Huff. Ikke lett det.

Men jeg er enig med deg. For det første burde svigermor ikke bære mat til ungen som surmuler. Når det er jul må barna pent sitte ved bordet. Spiser de ikke noe, blir det ikke noe dessert. Veldig enkelt det.

 

Hva gjelder pakkene - ikke så lett å være helgepappa, tydeligvis. Men jeg syns likevel at regler er regler og bare spilling ville vært utelukket hos meg. Jeg kan godt tro at mange barn spiller og helst ikke vil gjøre noe annet, men i den alderen er det foreldre (les pappa) som bestemmer. Et begrenset antall timer for spilling når han er der. Han er vel ikke hos pappa kun for å spille bort helgen?

 

Merker jeg blir irritert når jeg leser sånt. En gutt på 9 år burde da ha lært noe folkeskikk og høflighet? River opp pakker, ikke takke og slenge det fra seg? Tror jeg hadde tatt han ut av rommet og tatt pakkene vekk....

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Ja, og hadde min mor blandt seg inn så hadde hun også fått høre det! Vi er faktisk en familie med ganske runde kanter, altså der jeg selv komemr fra, så jeg bruker å akseptere mye. Men synes det må være grenser! Takk for maten og takk for gaver er det minste man må kunne si, og ikke minst komme til bordet når det er middag 1. juledag!

 

Problemet er at han konstant surmuler. Moren klager visst også på det samme. I tillegg så får vi han aldri til å gå ut å leke. Ber vi han gå ut så surmuler han igjen. Sier vi at han ikke får spille før til kvelden igjen uansett, så sitter han å surmuler til kvelden om han må helt til han får spille.

Flere gaver jeg har kjøpt til ham har aldri blitt pakket opp, og det har endt opp med at jeg har gitt det videre til barna til naboen i stedet... Men hva skal jeg gjøre liksom? Er virkelig barn så utakknemlige i dag? Jeg blir sååå irritert og kjenner den ungen byr meg mer og mer i mot. Det er rett og slett blitt en belastning når han er her. Jeg prøver i det lengste å oppmuntre ham, men får aldri noe respons på det. Føler også jeg kjemper denne kampen litt alene når verken moren eller faren gjør noen særlig innsats for at gutten skal få en oppdragelse med takknemlighet og høffllighet....

[Libido-]

Høres ut som det ligger mer bak enn bare pakker. Høres ut som en ulykkelig gutt.

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Han er faktisk ingen helgepappa, men har ham vel ca 40% eller noe slikt. Og vi prøver å bregrense spillinga, men til ingen nytte. Like mye surmulig uansett. Det ender bare opp med at han setter seg ned å demonstrerer og kjeder seg, og at faren sier at han bare kan sitte der å kjede seg. Å gå ut å leke med andre er i alle fall ikke aktuelt for ham, og lekene på rommet støver ned....

Og ja, jeg droppa å kjøpe bursdagsgave til ham i år, lei av å måtte gi det videre allikevel... Var det galt av meg?

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Kanskje, men hva skal vi gjøre? Føler nesten at vi har prøvd alt. Men vi vet jo ikke hva som skjer på den "andre halvdelen" da, samme hvor mye vi prøver....

Altså.. om vi tar ham med på tivoli/parker eller hva som helst, så er han like sur med det samme vi kommer hjem igjen. Alt det kjekke er glemt igjen med en gang. Prøver vi å prate med ham så blir vi bare avvist. Går han gjennom stua og vi forsøker å oppmuntre ham, svarer han ikke og bare går til rommet igjen. Prøver vi å oppmuntre ham til å ut å leke, så nekter han eller de få gangene han går ut så kommer han inn igjen med en gang. I tillegg så har jeg tatt han på å være slem og urettferdig med andre unger mange ganger....

 

Naboene har også klagd. Når han kommer til de så overtar han hele kommandoen på deres barn, og er frekk og uhøflig. Vi har forsøkt å prate fint med ham, og det virker som om han forstår og lytter, men så er det fort glemt igjen...

[TurboPrinsessen:-)]

Kan det være en reaksjon på at foreldrene ikke er sammen lenger?

 

Har dere tenkt på det?

Ikke lett å være skillsmisse barn, det vet jeg av erfaring.

Har dere prøvd å finne ut om det er noe som plager han?

Er han sjalu på yngre søsken?

 

Bare lurer jeg altså....

 

Skjønner godt du er irritert, synes ikke det er riktig å overprøve foreldrene, uansett hvor man er og hvilken dag det..

[Libido-]

Nei høres vanskelig ut. Har desverre ingen gode råd til dere. =/

[Kristine :-)]

Der sa du det Libido, det høres ut som en gutt som ikke har det godt med seg selv. Prøv å finne ut hva som er i veien. Snakk med skolen, hvordan er han der? Gi han den hjelpen han trenger mens han fortsatt er ganske liten. Foreldrene bør sikkert sette seg ned å snakke sammen for å faste rutiner blant annet på spilling. Det er enklere for han når han har de samme reglene å forholde seg til.

 

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Foreldrene gikk fra hverandre når han var 2-3 år, og jeg har vært i bildet siden. Han husker ikke at foreldrene var sammen, og foreldrene prater godt sammen i dag om samværet osv. Klart dette nok ikke er så kjekt for ham at de ikke lenger er sammen, men tror ikke dette plager ham da han ikke husker noe av det og det alltid har vært slik som nå.

 

Men jeg vet at moren har byttet en del partnere i ettertid, kanskje det kan spille en like stor rolle?

 

Faren har forsøkt å prate en del med ham, men det er ikke mye som har kommet frem.

 

Vi har en datter sammen, men hun kom leeenge etter at han begynte å oppføre seg som nå.

[Gjest]

Det høres ikke lett ut!! Men jeg må si at det virker veldig som om det ligger noe annet under?? Noe han ikke klarer å takle. Og så er dette den eneste måten han får det frem på. Vanskelig å forstå barn noen ganger.,Prøv å snakke med han. Spør om det er noe han er lei seg for noen ganger eller om det er noe han ikke liker...osv. Det er det eneste rådet jeg vet;)

[LuckyLykke, mor til Iselina]

De har en avtale vdr. faste rutiner vdr spilling. Han får ikke spille på sommeren, da pakkes alt bort. Og moren har ikke en gang noe han kan spille på bortsett fra en liten gameboy. Faren setter grenser for hvor mye han får spille når han er her, og det må han respektere.

De har begge vært i flere samtaler med skolen også.

 

Men er det riktig som samboer sier at "alle barn er slik i dag, bare vent å se"? Altså, er det så veldig vanlig at gutter på 9 år ikke setter pris på leker lenger og bare vil og får sitte inne å spille???

Jeg håper inderlig ikke at vår datter blir slik... ønsker henne en god fremtid, og for å styrke det trenger hun oppdragelse som inkluderer takknemlighet og høfflighet. Nekter å tro at barn er slik i dag, har virkelig alt endret seg så mye siden vi selv var barn??? Riktignok er mange bortskjemt i dag og har alt for mye, men er det ikke grenser for hvor ille det kan ha blitt?

[:::) Frøken Velferdsrett]

kansje han blir mer glad om han får vært litt sosial?

 

personlig hadde jeg gjemt at av spille ting så lenge han oppførte seg sånn også kunne han fått bruke det som belløning om han oppførte seg bra.

 

ryddig rom 30 min spilling

hjelpet tilmed middage 15 min spilling

 

osv

[SusieQ]

Det virker nesten som om han har kjørt seg inn i et spor som han ikke kommer ut av. Sikkert lurt som noen sier her å sjekke med skolen om hvordan han er der. Kanskje han kunne ha utbytte av en psykolog? De skal jo ha erfaring med å komme til bunns i hva hovedproblemene kan være.

 

Ellers vil jeg bare si at jeg har selv opplevd som stemor å virkelig være engasjert og prøve å løse opp i problemer som barna har, for så å bli kjempefrustrert når foreldrene enten ikke følger det minste opp elller motarbeider meg med det jeg prøver å få til. (Ikke med viten og vilje for faren var i hvertfall enig med meg når jeg prøvde). Innimellom kan man bare ikke hjelpe. Det er foreldrene som må gjøre det som skal gjøres.

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Ja, ingen dum idè, men kanskje litt vanskelig å gjennomføre når det er såååå langt unna virkeligheten i dag.

Han rydder aldri, klærne havner alltid i en haug, skoene står på tvers like innenfor døren osv.

Det nytter ikke for oss å oppmuntre med gotterier heller, for han liker ikke det (i motsetning til de fleste andre barn).

Vi sliter også med at han til stadighet kler av seg alle klærne midt på dagen og vil gå naken, og om morgenen går det lenge før vi får ham til å kle på seg. Dette synes jeg er litt rart når han har passert 9 år... hvorfor ta av seg alle klærne midt på dagen inkl. trusa?

 

Føler han oppfører seg rart på mange måter... Og jeg får ikke blande meg for mye inn i oppdragelsen heller av sambo.

[Kristine :-)]

Nei, alle barn er ikke slik. Det er jo veldig forskjell på barn.

Jeg tror det kommer veldig an på hjemmet som barnet er endel av og innflytelsen fra andre i omgivelsene. (Venner, fritidsaktivitet, menighet ol).

 

Bare fortsett å stå for deres regler. Faste grenser er veldig viktig! Prøv også å snakke med han om det som er vanskelig. (Selv om han ikke vil høre...) Kanskje noe når inn. Spill på følelsene hans og si f.eks at jeg blir lei meg når du ikke sier takk for gaven.

 

Lykke til!

[:::) Frøken Velferdsrett]

at det er langt fra virkligheten gjør det kansje lettere og innføre. for konsekvensene av at han ikke hjelper til vil bli katastrofale for han.

 

men dere må sette dere ned og snakke med han om det. forklare han at sånn som det er nå kan det ikke være. si at dere har ønsket og hjeple han men har innsett at dere har vært for snille sånn at han ikke har lært seg og ta ansvaret for seg selv og det skal dere nå rett opp i. si beklager for at det ikke har skjedd før. gi han lista og vent på raksjonen. vær sterke og ikke gi dere.

 

aller helst brude dere ha med biomor da...

 

det med klærne høres rart ut. har dere spurt han hvorfor? kansje han vil ha oppmerksomhet? hva sier biomor til dette da?

har dere prøvd og ignorere det? bare la han gå naken uten og fåreslå at han skal kle på seg?

 

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Problemet er ikke at spillingen er langt fra virkeligheten, men også det med å hjelpe til. Det strekker seg fra å bære tallerkenen fra rommet og inn til kjøkkenbenken.... Må i så fall begynne gradvis vil jeg tro, og ikke minst ha faren og aller helst også moren med på det.

 

Vi har spurt han hvorfor vdr klærne, men får bare til svar at "for det" eller at "det var varmt"... Moren skal visst være like oppgitt over dette.

 

Men han er veldig frekk også, også mot meg. Ber meg "dra deg ut" og nekter å svare når jeg prøver å prate med ham osv. Mye av problemet her er nok at faren tillater at han ikke må respektere meg, men heller "jeg skal ta det når jeg kommer hjem" - holdning. Jeg har sakt at han må respektere meg også og at jeg også må få snakke til ham når han ikke lyer, men får lite gehør for det...

 

Men, helt ærlig... Tror denne tråden kan pågå i det uendelige....

Men dere er enige i at barn ikke skal være så uhøflige, og at det ikke er helt vanlig å være så utakknemlig og lite interessert i leker eller det å gå ut å leke som 9-åring som han her er? Eller...?

 

Vdr hva vi skal gjøre med ham så takker jeg for alle svar med gode råd. Så gjenstår det bare å se om sambo er motakelig for nye samtaler for å se om noe kan gjøres. Han liker nemlig ikke i det hele tatt at jeg tar opp sønnen og hans problemer som emne... "slitsomt".

[LuckyLykke, mor til Iselina]

Nei, nå er det leggetid. I morgen skal vi til min familie igjen, og guttungen skal være med. Det er alltid en utfordring, og hele min familie må jobbe hver gang han er tilstede for å få besøket til å fungere. Han oppfører seg på tvers av alle våre minste "tradisjonskrav", og det er slitsomt for alle. Jeg må være uthvilt for å takle dette, så jeg må køye for å få litt nattesøvn nå.

 

Takk igjen for alle svar!

[Gjest]

Det kunne være en idé å, i samarbeid med biomor, innføre belønnings/straffesystem.

Gutten får gitt oppgaver som skal utføres, som belønnes med klistremerke etc. Et gitt antall ting per dag hvor opptjeningen gir tv tid, spilletid og lignende.

Dårlig oppførsel straffes med fjerning av opptjente merker, har man ikke for dagen i dag så tar man fra dagen før. Lønner seg å starte dagen med feks 2-3 stykk så man har noe å gå på i begynnelsen.

Man bør også bli enig om større belønninger på ukes og månedsbasis.

Så dersom han har feks full pott en uke så får han være med på noe spesielt på søndag. (for han jeg har innført dette for er det Lekeland på søndager ved full opptjening (han kan ha -1 for hele uken totalt, altså 2 "forseelser" hele uken)

Månedsbelønning blir jo da enda hakket større.

 

Områder dere kan jobbe med er jo feks deltagelse i det daglige familieliv, uten surmulig, vanlig høflighet etc.

Oppgaver kan være å rydde bort matvarer når man har handlet, dekke bord etc.

(anbefaler også at han gies oppgaver som kanskje ikke blir gjort perfekt men som gjør at han likevel føler mestring. Ting som normalt ikke 9åringer har som hovedoppgave:))

 

 

[trollmamma]

Nei, slik skal ikkje unger vera.

Eg har sjølv ein 9 åring, og han vil som regel berre spille dataspill. Det får han jo selvfølgeleg ikkje lov til og me har regler på det. Surmuler ein del gjer han også, prepuberteten som har slått inn

MEN å være utakknemleg og uhøffleg, det synst eg er ille.

Høyres veldig bortskjemt og uoopdragen ut (sorry)

 

Eg hadde fjerna alt av leiker som ikkje blir brukt, slutta å gje han ting. Han blir jo ikkje glad for det alikevell, så ingen vits i å prøve. Desuten så er det vanskeleg i den alderen, min gutt leiker ikkje med leiker han heller.

Liker han å spele vanlege bordspel? monopol og slikt?

 

Kanskje de må sette hardt mot hardt? Bli kjempe strenge på alt fra legging til kva han kan få gjere, for så å gje litt tilbake etterkvart som han begynner å oppføre seg?

 

Ein ting eg ser på min 9 åring er at han trenger masse omsorg og kjærlighet, men at han liksom er blitt for stor til "å be" om det. Dette gjer han frustrert innimellom og slår ut i vrangskap.

Kan det ligge noko slikt bak?

 

Uff, nei det er vanskeleg.

Men om nokre år er det for seint å prøve å snu han.

[Gjest]

Etter som jeg skjønner sa hun mer imot deg enn faren. Han syntes ikke det var noe problem, så hvorfor er det et problem for deg? Det kan faktisk hende at det er du er mye strengere enn hans egne foreldre gjør at han føler seg lite ønsket hos dere.... Det er nok viktig at det er faren hans som sier det, så kan du la være å si noe så han hører det hvertfall..Mange barn har problemer med å takle steforeldre de første årene og det kan ødelegge mye...

[Gjest]

Men Sweet Amber, dette er jo ikke noe nytt og noen ny virkelighet for ham, de har jo vært sammen siden ungen var 2-3 år står det:)