Er det flere her som har litt "annstrengt" forhold til sin mor?

[Anonym bruker]

uff...jeg har det, og har hatt det stort sett hele livet...

Jeg er veldig glad i henne, og vi har lange gode perioder der vi er venninnner.

Jeg vokste opp med en mor som hadde bulllimi og anoreksi, og det var hverdagsrutine at hun gikk på do og kastet opp etter hvert måltid, for så å late som ingenting hadde skjedd... selv om alle skjønte det selvfølgelig...Den angsten over at hun skulle bli for tynn, og dø en dag var der konstant.

Da jeg var 14 år ble mamma og pappa skilt. Mamma, jeg og min 3 år yngre bror, ble værende i barndomshjemmet. Da jeg var 15 fant hun seg en ny kjæreste, og flyttet så og si inn til han. Hun var bare innom i ny og ne med noen poser med mat. Da var broren min 12 år, og fra da var det jeg som fungerte som hans mor ( tross min egen alder, var jeg ikke noe god mor, men jeg gikk med konstant dårlig samvittighet ovenfor han). Mamma var nyforelsket, gikk med fjortisklær, og var ikke noe mor i det heletatt. Vi ble ikke innkludert i hennes nye familie.

Etter som årene gikk, med dette ustabile livet, ble broren min rusmissbruker.

Vi hadde et godt forhold til faren vår, men vi kunne ikke bo hos han for han bodde så langt unna. Han var den som spredte glede og bandt sammen familien.( Desverre så døde han i 2001.)

Etter som årene har gått, og jeg har stiftet min egen familie, og venter barn nr 2, sliter jeg med å tilgi, Jeg er bitter, selv om jeg ikke ønsker å være det, for det er kun meg det går utover.

Nå ønsker min mor å være bestemor, men kun oppleve fordelene ved å være bestemor. For meg har hun desverre aldri vært en mor, men i gode perioder en venninne som hun kunne betro seg til. Når jeg har blitt mor selv, så ser jeg det klarere enn noen gang at det ikke er sånn en mor/mamma skal være, og det sårer meg fortsatt...

Jeg lurere litt på hva jeg skal gjøre med det framover, for jeg tenker mye på det.

 

 

[Anonym bruker]

Hei på deg, det du må gjøre er å ta et valg. Det ene valget er å akseptere at din mor er ei umoden dame som bare ser seg selv og ingen andre, sånn er det bare. Samtidig må du være villig til å tilgi moren din for barndommen din da den kommer aldri tilbake. Men du kan selv skape deg et kjempe flott liv, da du selv er din lykkes smed.og så kan du gå videre med ditt forhold til mor og akseptere det som kommer.

Det andre alternativet er å droppe all kontakt med din mor og fortelle at det nytter ikke å komme nå og leke mor/mormor, den sjangsen forspilte hun da dere trengte henne mest, men samtidig må du tenke at barndommen får du ikke tilbake, så det må bli et tilbakelagt kapitell. Du må nå selv lage deg et godt liv, da det er bare du selv som kan stake ut livet ditt, som sagt tidligere, du er din egen lykkes smed.

PS har selv foretatt et valg i forhol til min mor og livet mitt ble så mye bedre da jeg slapp å gå å være bitter hele tiden. Jeg tok et valg og lever nå ut i fra det, og har et mega godt liv med mann og barn + en mor som jeg har skjønt er som hun er, men jeg setter greneser for hva jeg aksepterer da jeg er sjef for mitt liv.

 

Lykke til, hilsen en som har vært der selv.