Førstegangs, bekjymra og skeptisk

[69modell]

Er over 35 år og gravid for første gang, etter å ha vurderte i flere år. Har aldri følt lyst hverken tl å gå gravid og ihvertfall IKKE føde! Lysten på en egen familie for fremtiden ble allikevel det som gjorde utslaget, men klarer ikke glede meg ennå. Er 5-6 uker på vei, har ikke time hos legen før på nyåret. Flere som kjenner seg igjen og vil dele noen erfaringer?

[Gjest]

JEg er andregangs og minst like bekymra...Når det gjelder graviditet har jeg desverre ikke noe oppløftende å si..Det var ikke noe ok å gå gravid sist og det er ikke det nå. Fødsel er noe du ikke burde kaste bort tid på å bekymre deg over, bruk heller ventetiden på å lete opp avslapningsmetoder som passer deg sånn at du ikke er for sliten når åpningsriene går over i pressrier...MEN når du har født og babyen er ute er ting ganske fantastisk og DA føles det hele som det er verdt det:) Jeg trodde helt ærlig ikke at det kom til å være sånn sist jeg var gravid. Jeg trodde jeg skulle bli nødt til å late som jeg var glad i sønnen min, fordi jeg følte så lite før jeg fødte og fordi graviditeten var så kjip..Men sånn ble det ikke. Synes han er en fantastisk liten fyr og ville gjort langt mer enn noen måneder med graviditet:)

[Gjest]

Hei. Andregangs her og, men kjenner igjen noe av tankegang etter hvilke erfaringer jeg gjorde meg med nr 1. Vi har nok en tendens til å se for oss (eller bli presentert?) at alle gravide damer er verdens lykkeligste, at de konstant går og koser med magen og kun svever på en rosa sky i ni måneder før de uten noe større besvær føder verdens vakreste (dette stemmer jo da, barnet ens er jo verdens vakreste ;o) barn.

 

Virkeligheten er noe annerledes. Noen koser seg såklart med graviditeten, andre ikke. Altså...alle er vel forventningsfulle til å skulle bli foreldre, men veien dit er ikke like gøy for alle. Jeg slet med "de helt vanlige plagene" men var ikke forberedt på at det skulle ta så mye plass...om du skjønner? Alt dreier seg jo om hvorvidt jeg orker å spise eller ikke (kvalm), om magen vokser/er for stor/for liten, om det er gutt/jente...misforstå meg rett: mye er koselig, men FOR mye oppmerksomhet rundt meg og graviditeten blir litt slitsomt! Jeg vil bare være "vanlig" igjen..hehe.

 

Men for å snu det litt da: Et svangerskap er 9 mnd. En fødsel som regel en dag. Et barn har du hele livet. Sett ting i litt perspektiv, så er det ikke så galt. Kanskje er det best at du ikke har så lyst til å være gravid og føde, men heller har lyst på selve barnet. Dine tanker er ikke så uvanlige som de kanskje føles. Gled deg til å bli mamma, gled deg til å bli kjent med barnet. Alt blir litt enklere å fatte når du er litt lengre på vei, når du begynner å merke barnet du bærer frem. Du gjør allerede en flott jobb!

[GuriMalla - ♀♂♂]

Er gravid med mitt andre barn, fikk mitt første da jeg var 33 år. Og hadde aldri kjent trangen til å få barn, men dette endret seg da jeg fant mannen i mitt liv og vi giftet oss. Men klar var jeg vel egentlig ikke, men en klok dame sa engang til meg at man er egentlig aldri helt klar for å få barn. Og det er vel riktig på en måte. Det passer liksom aldri. Hatet å gå gravid med nr 1 men koser meg litt mer nå.Men synes ikke det er noe sjarmerende å bli stor og tung og vondt her og der.

Jeg fikk heller ikke den overveldende morsfølelsen som mange snakker om etter fødselen. Jeg ble hardt angrepet av barseltårer pluss at jenta vår fikk kolikk så jeg ønsket alt pokker i vold en stund!

Men nå så synes jeg det er veldig arti å være mamma og gleder meg til nestemann kommer. Det er ganske utrolig å bære fram en blanding av meg og mannen min og så er det et helt eget lille menneske med sin egen personlighet.

Du har helt normale følelser, tror alle mine venninner har sagt noe sånt da de ble gravide for første gang også. Det er en stor omveltning å bli foreldre, men det er også utrolig fantastisk og givende!

[Fru.Antonsen]

Jeg er førstegangsfødende og jeg hadde helt angst for fødsel til å begynne med. Men jordmor sa til meg, gang på gang at jeg var ikke klar for å tenke på fødsel enda. Nå er jeg 4 dager fra termin og jordmor hadde rett! nå på forrige kontroll 17.12 DA snakket vi om fødselen... Og jeg gruer meg fortatt men må innrømme at jeg har blitt mer "moden og voksen" under svangersakpet. Og har vel også konstantert for meg selv at jeg kommer jo ikke utenom det her og har da heller valgt å prioritere gleden over å tenke positivt og se frem til å få babyen i mine armer enn å tenke på hvordan hu kommer Og det har hjulpet jmeg enormt mye! Jeg slapper mer av og det vil hjelpe under fødselen.

 

Jeg vil, på vegne av egen erfaring råde deg til å se positivt på svasngersakpet. Ikke at det er så enkelt enda men det blir mer en del av deg når du begynner å kjenne ting, det å ha en liten hemmelighet i magen som vokser, som du kjenner og blir kjent med etterhvert, svangersakpet skal være en positiv hendelse. Gled deg masse4 til å se babyen på UL, høre hjerteslagene, og sånt, les fødselsboken du får av legen og sånt enn å tenke negativt på fødselen. Det å gå svanger er en tung prossess men tenker man positivt går ting så mye "lettere" og enklere enn om man tenker negativt

Og, som min jrdmor sa til meg: Det er såpass lenge til så prioriter å vær glad for å være gravid enn å grue deg til fødselen langt frem i tid.