Utakknemlig møkkafyr...

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor lenge jeg orker å være i dette forholdet.

Bor med en mann som er så utakknemlig at jeg kan ikke beskrive det godt nok. Han forventer at alt blir gjort for ham, at pengene flagrer ut av min lommebok hvis han har lyst på noe til hobbyene sine, og ikke minst er det "min" feil om vi ikke får barnevakt og han vil finne på noe. Da ender det alltid opp med at han blir sur, og går uansett sånn at jeg blir sittende hjemme.

Moren hans lager familiebesøk for ham hver bursdag, og han "driter i hele jævla besøket" sa han senest i dag, bryr seg ikke i det hele tatt. Håper for guds skyld at sønnen vår ikke arver de grusomme genene han har av utakknemlighet.

 

Jeg føler meg så mislykket.

Dette er dessverre en mann jeg elsker...vi har hatt våre problemer, men ender liksom alltid opp igjen sammen. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg skal godta at jeg er en drittkjerring, idiot og kan dra til helvete hvis jeg maser litt på noe som må gjøres.

 

I tillegg virker det som om det viktigste i livet hans er frihet. Han vil ha et liv utenom selv om vi har barn sier han. Egentlig så virker det som om han kun vil ha et liv utenom, ihvertfall når han er i "det" humøret.

Er han i godt humør, hadde han angret for alltid om vi hadde gjort det slutt....men jeg aner ikke hvor jeg har ham for når vi krangler er han drittlei "psykofaktene" mine. (Ja, jeg blir stresset når vi aldri kommer oss avgårde for å gjøre ting, og da kan jeg bli irritert, ergo er jeg psykopat.)

 

Jeg elsker ham. Og jeg har prøvd å gå men jeg klarer det ikke. Savnet blir for stort, og jeg vil jo at vi skal ha det fint. Være en skikkelig familie. Men jeg føler vi ikke er så viktige, selv om han sier noe annet.

 

For noe dritt...føler meg uheldig, men det er vel min egen feil. Gale valg, gale tidspunkt. Føles som om livet er helt mislykket selv om jeg har fått et vakkert barn.....jeg er aldri skikkelig glad, og langt i fra lykkelig...

Gruer meg til julen, vet at familiebesøk ikke blir prioritert da det ikke er så nøye med "barnas jul", fotballkamper derimot..

[FuriLaks]

Huff. For en type.

Det er veldig lett for meg som ikke sitter der selv og si at du burde komme deg ut av det destruktive forholdet der. Men virkelig, det høres ikke ut som om han er bra for deg.

 

Du sier at du vil dere skal være en ordentlig familie, men tror du egentlig det kommer til å skje?

Hva er det du savner når du er borte fra han? Glemmer du muligens alt det negative...?

 

Jeg syns at du enten må få han til å forstå at du ikke godtar å ha det sånn lenger eller ta ansvar for din egen lykke og komme deg videre.

 

 

 

[6Ymamma]

Hei!

 

Du er kommet ganske langt når du selv ser hvor ille forholdet er.

Jeg har vært i sånne sko selv, det tok meg nesten 2 år fra det stadige du er i nå til jeg gjorde det slutt. Hadde jeg bare visst hvor flott og deilig liv jeg hadde fått etter endt forhold så hadde jeg gjort det med en gang.

Jeg vet hvordan det er å sitte i det sånn som du gjør nå.

Jeg vet hvor tungt det er, jeg vet hvor vanskelig det er, men en ting skal være sikkert, du kommer til å få et kjempe flott liv hvis du velger å flytte fra han. Du må ikke tro du får det værre.

Snakk med noen du stoler på om dette, noen som kan gi deg svar tilbake og ikke bare sitter der å nikker og er enig med deg. Snakk med noen som kan snakke tilbake til deg og ikke bare lytte, selv om det også kan være til hjelp!