hvordan si det til mamma og pappa at jeg er gravid?

[Mamma mjaua]

Jeg er en jente på 19 som gikk på ppillen og ble gravid. jeg fant det ut på tirsdag, og er i dag 8+3 dager på vei. barnefaren har jeg vært sammen med i 1 år og 9 mnd, og vi elsker hverandre, og før vi visste jeg var gravid planla vi å flytte sammen på nyåret, så vi har det bra, og han støtter meg uansett om jeg beholder eller ei.

 

jeg vil si det til dmamam og pappa hver for seg, ettersom de er skilt.

 

mamma går hele tiden å snakker om at jeg ikek må finne på å bli gravid så tidlig, og vente til hun er pensjonert (hun rr 40 år nå og har en datter på 2 og sønn på 4, og er IKKE klar for å bli bestemor).

 

pappa sier at om jeg eller søster (17) blir gravid, så blir vi kastet ut (jeg har lfyttet ut nå da, før et halvt år siden).

 

hvordan kan jeg si det til dem? Gurer meg veldig. bør jeg vente til etter jul? vil ikke ødelegge julen deres. setter kjempemye pris på om noen vil svare=)

[Fru.Antonsen]

Hvis du velger å beholde barnet så er det et valg de MÅ respektere. Du er uansett gammel nok til å bestemme selv. Og selv om de kanskje blir litt hissige først så roer det seg etterhvert. Og blod er tykkere enn vann og derfor vil de etterhvert få litt motsatt holdning og selv om de ikke gleder seg "offentlig" til å bli besteforeldre så vil de få mange positive tanker etterhvert bare det synker inn. Men det kan ta tid.

Uansett, det er DITT barn og derfor DITT valg. Ikke dems...

 

[Mamma mjaua]

ja, kanskje det=)

jeg mp også respektere at jeg får barn. veldig vanskelig for meg dette også, og særlig hvis ikke foreldrene vil støtte meg i tillegg..

 

men men.. hvordan kan jeg si det til noen som så åpenbart ikke vil ha barnebarn i en alder av 40 og 41?

[Fru.Antonsen]

Hvis du har problemer med å snakke med dem så skriv det ned da vel. Skriv et brev til dem eller noe. Og si klart ifra at dette er en stor ting for deg og derfor vil du være ærlig med dem. Og at de bør ta del i din entusiasme og engasjement i det her og ikke være av motsatt oppfattelse. Eller no sånt. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å spekulere hvordan man skal si det men

[Mamma mjaua]

ja, kanskje skrive det på sms etter jul? men hvor langt er man på vei når det står at jeg er 8+3. er jeg 8 eller 9 uker:s:S:S

[Mamma mjaua]

hehe, mamma har kommentert at jeg har så mye større pupper enn henne (det skjedde etter jeg var gravid, uten at jeg visste det).. sier også at jeg er sliten og sover mye på dagen, men de tror det kommer av eksamner og julegavestress.. ellers har jeg ingen symptomer som er synlig dessverre. og ekke kvalm heller.. men kan jo alltids si at jeg ikke kan spise laksen de har i kjøleskapet. så kan hun jo spørre hvorfor. men blir litt dumt, ettersom jeg har 3 småsøsken her (2,4,12)+ mannen til mamma, og blir litt dumt å dra det frem foran dem også.. huff.. veldig vanskelig. men tusen takk for tipsene deres jenter;) blir veldig glade for de.

[Mamma mø har snart 2 ♡]

Heisann.. vet veldig godt hvordan du har det, har også skilte foreldre.. og hadde stoore problemer med å fortelle pappa de, altså han jeg bor med nå da.. skal straks flytte sammen men kjæresten min, men ja.. jikk å grubla på dette i maaaangen uker, viste ikke hvordan jeg skulle si de, men han fant de ut selv siden, jeg forandret jo på formene ganske fort da..! men lykke til, vet veeldig godt hvordan du har det tror jeg.. !

[Mammaen til Turid]

bedre å få sagt det selv, enn at de kanskje må gjette seg frem til det..?

men støtter det at du skriver et brev hvor du skriver at du faktisk er voksen (du kommer alltid til å være lillejenta deres, uansett hvor gammel du blir...), og du har et liv du også..

og gjerne ta med at barnets far støtter opp, og at dette er en avgjørelse du har tatt..

men joda, kan være de trenger en stund på å fordøye det, men da kan det være at de blir de stolteste besteforeldre du har hørt om..!

[Makko med to små gutter]

Jeg synes det hørest ut som mamma'n din har en misstanke jeg.... Du har tatt et valg, og det må de bare respektere... -Enklere "sagt enn gjort", jeg har også en fammilie som ikke respekterer meg og mine ønsker. -Regner med at de kommer til å bli glad over nyheten over at jeg er gravid da, heldigvis!

 

Jeg ville tatt med kjæreste når du forteller. Tidspunktet må du bestemme selv, kanskje roligere etter jul, hvis ikke dette gjør deg stressa?

[Veronica,Victor&Adelina<3]

Fikk helt vondt inni meg nå... vet så utrolig godt hvordan du har det!

 

kan trøste deg med at hos meg gikk det greit til slutt, selv om min far trengte tre mndr på å tenke seg om.

Nå elsker han lille Victor over alt på jord ser det ut som, samme med min mor:-)

 

Jeg ventet lenge før jeg sa det til foreldrene mine, gruet meg sånn at jeg nesten ikke fikk sove.

Også når jeg ble gravid i gjen, da lillegutt var to mndr.

Men da syntes de heller synd på meg siden jeg var veldig nedfor, var i tvil om hva jeg skulle gjøre.

Begge to gav meg støtte så godt de kunne.

 

Håper det ordner seg for deg, ta deg god tid også sier du det når du føler deg klar.

 

Masse lykke til!!

 

Klem<3

[Fullrulle86]

jeg ville sakt at jeg var 12 uker på vei isteden for 8, da slipper du en eventuel diskusjon om abort, viss du allerede har bestemt deg:o)

[Gjest Lenchen med jente i magen]

Jeg var 19 da jeg ble gravid med min første datter. Hadde da vært sammen med barnefaren i 2 1/2 år. Men skjønner at du gruer deg til å si det. Jeg var kjempenervøs. Jeg gjorde det slik: Ringte til mamma for å høre om jeg kunne komme på besøk /middag. Jeg kom alene, uten samboeren, og hun lurte på hvorfor jeg kom alene. Om noe var galt?? Jeg sa ja, at noe var galt. Hun merket på meg at jeg hadde noe på hjertet, men jeg kjente at jeg fikk det ikke ut. Da spurte hun meg rett ut: Er du gravid? Og da sa jeg jo ja.

 

Min mor var forresten også 40 år da, og skilt. Og hun ble helt i fra seg. Hun begynte å grine først og så ble hun sint, men etter å ha fått summet seg litt så sa hun at det var jo litt koselig også. Så hun gikk vel igjennom hele følelsesspekteret sitt på 10 minutter tror jeg

 

Etterhvert så begynte hun å snakke om at jeg kunne jo ta abort. Men hun presset meg aldri. Jeg beholdt barnet, og mamma + samboeren var med på fødselen. Og jeg skal love deg det var en rørt mormor i det rommet da babyen kom. Det er nå 10 år siden, og datteren min er fremdeles mormor (og morfars) øyensten. Og gjett om min mor har mast på meg om jeg ikke snart skal få flere barn. Nå er jeg endelig gravid igjen (30 år nå da), og det var sannelig på tide ifølge "mormor"

 

Lykke til med samtalen. Jeg tror nok ikke de reagerer så ille som de skremmer oss til å tro. Det er kanskje ikke en ønskesituasjon i og med at du er så ung, men nå er det jo skjedd, og da må man bare forsøke å gjøre det beste ut av det. Når babyen kommer, skal jeg love deg at besteforeldrene kommer til å forgude det

 

Jeg ville nok sagt det så snart som mulig. Ikke noe greit for deg å gå å holde på hemmeligheten, og grue seg til å si det...

[LanoLotte14.07.2008]

De kommer nok til å støtte deg når du er blitt gravid, mange foreldre sier sånt for å skremme barna så de ikke blir gravid. Og hvis de blir sur så er det jo deres tap og ikke dit. Du er jo 19 år og derfor blir du jo tatt for voksen.

 

Min lillesøster fikk en datter da hun var 19 og hun og kjæresten hadde kun vært sammen i ca 6 månder, nå har de min niese og vært sammen i snart 4 år.

 

Så fotrell det til de, min mor var kun 39 når hun ble mormor...

 

Lykke til

[mamman t o.a]

jeg er like gammel som deg og har foreldre på 37 og 39 år..

kan vel ikke si de var helt klar for og bli besteforeldre i uke 5+5 de heller...

men nå er det helt greit og mamma får anfall om jeg løfter tungt ol..

får ikke hente ved en gang...

 

de har ingenting og si...

ditt valg...

men la de få litt itd på seg til og venne seg til tanken så skal dette gå bra det...

tviler på at de slår hånden av deg

[mia-pia]

Kjenner meg litt igjen i dette ja.

 

Selv var jeg bare 18 år da jeg ble gravid med min første, og bodde hjemme hos min far.

Jeg gruet meg veldig mye til å fortelle det til min mor og far, da jeg var så ung.

Jeg rakk forsåvidt ikke å si det selv heller, da ei venninde av meg klarte å røpe det til min mor...

Mamma ringte meg og fortalte det hun hadde hørt. og lurte på om det stemte... Husker jeg stammet fram et "ja" og ventet spent på reaksjonen tilbake. Det var bare positivt å få tilbake i telefonen, og samtalen gikk fort over i hva hun skulle strikke osv....

 

Etter ei stund ba hun meg gi telefonen til min far.... Jeg sto der helt blek i maska å kikka nervøst på han... Jeg fikk et strengt blikk fra han, og hørte han mumle "hmmm" "jaha"....

Kunne gravd meg gjennom gulvet.

Da samtalen var over sa han ikke et ord om graviditeten til meg.

Gikk vel over et døgn før han kom å sa... "javel...gravid..." "når skal du ha da?" Kunne godt se at han ikke var overbegeistret for dette.

Det gikk bedre etter hvert, men det var ikke med den største begeistringen fra hans side...

 

Da tulla endelig ble født, var han en av de første til å besøke oss på sykehuset. Man kunne se at det lyste ut av øynene hans. En ganske så stolt bestefar var "født". hehe

Fra denne dagen har han vært innom oss på besøk hver dag. Alt fra fem min til flere timer... Dager han ikke er innom så ringer han for å høre hvordan det går....

 

Dette er nå 11 år siden og han er like tullete etter snuppa ennå.

Og bestemor.... hun ble med på fødselen hun...

 

Nå er alle over seg av begeistring for nummer to som er på vei :)

 

Det gikk bra til slutt, og var ikke så farlig alikevell

De har vært to fantastiske besteforeldre som har støtta meg i alt.

[trollmamma]

uff ja, been there, done that

Eg ble gravid som 19 åring, det gjorde min mamma også med min bror. Hele livet har jeg fått inprentet at eg for guds skyld ikkje må få barn tidlig.

 

Så var ikke høg i hatten da eg fortlate det nei.

Mamma tok det greit nok, sa ikke så mye, men min far derimot -såg ikke på meg en gang bare mumlet hersens jentunge og så trampet han ut døren. Det var helt forferdelig, og var det en stund etterpå også.

MEN da gutten ble født, skal eg love deg at det var stolte besteforeldre du og de har virkeleg stilt opp. En stor fordel med unge og friske besteforeldre i hverdagen ja.

Nå er dette 9 år siden og vi har fått to barn til og venter nå nr 4

 

Ønsker deg lykke til, og vit at om alt ser svart ut med det samme, så vil det bli bedre. Ta tiden til hjelp og vær tolmodig, så forandrer de mening.

[Trulte76]

det med mordi synes hun er for ung til å bli bestemor kommer til å gå over..jeg fikk slengt den fra exsvigermor at hun var for ung til å bli bestemor..sønnen var 24 år og hun selv fikk han da hun var 17!! har seg selv å takke at hun var ung bestemor da..men den tanken gikk jo over da..

 

Går sikkert bra skal du se..for der har jo vært sammen ei god stund og skal alikevel flytte sammen..så om de friker ut nå, så kommer de nok til å glede seg når de har latt det synke inn

 

Lykke til