Jeg vil ikke være gravid....

[Anonym bruker]

Nå er jeg kommet i en situasjon hvor jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg har et barn på 2 år. Jeg er blitt gravid og det var mitt største mareritt. Det har ingenting med at det passer ddårlig og gjøre og mannen min er kjempe glad.

Men jeg vil ikke ha barn. Jeg har mer enn nok med det jeg allerede har og jobb og alt annet. Jeg vil rett og slett ikke har barn. Jag klarer ikke å forestille meg at jeg skal dele den kjærligheten jeg har for min toåring med noen andre. Jeg vil ikke dele den. Ja, jev vet at det kommer til å forandre seg når barnet kommer, men jeg vil ikke at det skal komme. er jeg veldig egoistisk?

 

Mannen min er kjempe glad, men jeg vet inni meg at jeg ikke klarer å glede meg over dette barnet.

[ennaH]

Jeg trodde heller ikke det ville bli mulig å dele kjærligheten jeg har for min toåring med babyen som skulle komme. Selv om babyen var påtenkt og etterlengta. Da den kom, skjønte jeg at jeg tok feil. Det er fullt mulig å elske to barn like høyt.

Jeg tror de fleste mødre kjenner det akkurat slik - de er engstelige for om man kan dele kjærligheten på flere. Og de aller fleste greier det helt fint!

 

Tenk deg om, du. Men er du stadig overbevist om at du ikke ønsker barnet i magen, så ville jeg vurdert abort. Ikke noe barn fortjener å komme uønsket til verden.

[Anonym bruker]

Helt uønsket er jo ikke barnet da, siden faren har lyst på det... Hva med å dele permisjonen mer med faren? Kanskje han kan ta en større del av den, så slipper du å være borte et helt år fra jobb.

 

 

[Anonym bruker]

Du kommer at elske barnet ditt like mye som du elsker 2 åringen. Jeg lover! Jeg trodde heller ikke det var mulig å bli så glad i neste barn som jag var i min 2 åring. Jeg forstår at du syns det kanskje passer dårligt og blir slitsomt men største mareritt? Hvis det virkelig er så ille at det er ditt største mareritt må du vel vurdere abort da?

[Anonym bruker]

Siden du føler, som du føler, mens mannen din er kjempeglad, burde dere kanskje tatt en alvorlig prat sammen. Kanskje han kan ordne seg sånn at han kan ta mesteparten av permisjonen, (ja, dette er sikkert å banne i kjerka, men dere kan jo vurdere å droppe amming, og gå rett på mme, sånn at han kan ta seg av den biten. Jeg mener, hvis alternativet i ytterste konsekvens er abort, synes jeg dette er en helt super løsning). Jeg synes det må være helt akseptabelt, å føle som du gjør, men jeg er ganske sikker på at du vil føle kjærligheten skylle inn over deg på et tidspunkt, uten at du "deler" med barnet du har fra før!

[Anonym bruker]

Selv om vår nr 2 er planlagt, var det rart da jeg ble gravid. Jeg hadde jo allerede et barn som jeg var glad i. Det var nesten som om jeg ikke ville ha nr 2, selv om jeg virkelig ville bli gravid da vi begynte å prøve.

 

Nå, i 7mnd, gleder jeg meg til barnet, men gruer meg til all jobben.

 

Hva med å la mannen din ta all permisjonen? (bortsett fra de første 6 ukene kroppen din skal ha)

 

Dette ordner seg.

[Anonym bruker]

Og en ting til: Det barnet du allerede har, får et søsken. Det er en veldig fin gave å gi et barn (selv om det blir sjalusi til å begynne med, så vil de ha mye glede av hverandre opp igjennom livet, og de vil være en støtte for hverandre.)

[Renate77 ♥med gutt og jente♥]

jeg må bare få si at kjærligheten til 2 åringen din blir ikke delt.

Du får dobbelt så mye kjærlighet, faktsik. Like mye til babyen som til 2-åringen. Høres helt sinnsykt ut, men bare vent. Jeg trodde ikke det gikk an.

[Anonym bruker]

Tusen takk for kjempe fine svar. Vi har snakket mye sammen nå når vi har hatt fri og barnet er velkommen til verden. Trenger å vende meg til tanken litt. Foreslo det med deling av permisjon og de syns han hørtes helt topp ut... Dette ordner seg. Takk jenter,,,,

[alvis]

Så flott:)

Gratulerer så mye og gled deg! Vi fikk nr 2 i september og vi storkoser oss. Gutten min på 2, 5 år elsker lillebroren sin. Han klemmer og kysser på ham hele tiden. Det blev ikke så mye mer travelt heller skal jeg si deg. Nr 2 er noe annet enn nr 1:)

Og så jeg elsker begge to...nesten så jeg sprikker!!!!

 

 

[Forskeren]

Gratulerer! Vi har også to med 2,5 års mellomrom, og nå når minsten er 6 mnd har de det faktisk gøy sammen også! Storesøster gjør ablegøyer og lillebror ler, det er fantastisk å være vitne til

 

Jeg skjønner godt hva du mener, jeg hadde noe av samme følelsen når det gjelder: Hvordan bli like glad i ennå et barn som i hun jeg har? Men jeg elsker dem begge over alt på jord og det er ikke halv kjærlighet til noen av dem, nei. Jeg elsker om mulig min 3 åring bare mer og mer etterhvert som hun vokser til og minsten har vi jo ikke hatt så lenge, men han er utrolig god han også (selvsagt)

 

Jeg er sikker på det går seg til! Og for vår del ble det nesten mindre å gjøre med to barn enn med ett (om det kan gå an, altså ikke mindre, men ikke så himla mye mer heller).

 

Lykke til!

[hios]

Det du føler har med hormoner å gjøre og er helt normalt å føle de første 3-4 mnd. Da begynner det å komme seg og du vil sikkert glede deg til nr. 2 er vel i havn. Jeg hadde det likedan da jeg ble gravid med nr. 2, var planlagt og ønsket men da jeg ble gravid tenkte jeg på abort både titt og ofte...disse følelsene forsvant som dugg for solen litt ut i svangerskapet :-) Lykke til

[Northernlights]

En mamma har et hjerte som får mer kjærlighet for hvert barn som kommer.

Lykke til =o)