Neste stopp er krisesenteret (samme som i depresjonsforumet)

[Snart3barnsmor-37]

Ja.... sånn er det. Om et par uker så havner jeg der. Jeg lever i et helvete og er nå 14 uker på vei med nummer 2.

 

Og jeg må rømme rett og slett. Hvis ikke står jeg i fare for å bli den neste overskriften i VG med fete typer.

 

Jeg er så frustrert og deprimert at jeg ikke vet hva jeg skal ta meg til rett og slett. Og jeg vet jeg burde komme meg ut før, men det er sterke årsaker til at jeg ikke kan. Jeg MÅ spille skuespill i et par uker til.

 

Jeg er så redd for at alt dette skader barnet mitt!

 

Han er ikke voldelig rent fysisk (han har vært det kun 1 gang... dette var i sommer) men han er veldig flink på psykisk terror. Og jeg får ikke gå noen steder. Ikke engang på butikken å kjøpe smør.

 

Jeg er så sliten..................

 

Anonym

 

[doffine]

Jeg har ikke så mye jeg får fram her med ord. Men psykisk terror er faktisk like ille om ikke værre enn fysisk terror.

Om du klarer å lure deg vekk til en nabo å be de ringe politiet NÅ, så gjør det. Ikke vent med å dra... Dra med en eneste gang du har mulighet.. Når han er i dusjen om det er det som må til. Politiet kjører deg direkte til nærmeste krisesenter øyeblikkelig.

[togutter-08og10]

Uff, det høres ikke ut som noen god situasjon du er kommet opp i. har du foreldre, søsken eller noen venner i nærheten. Hvis du ikke kan ringe så kanskje en sms fra do ka hjelpe. evt melding på dataen? Håper dere ikke skal være alene i julen, men være på besøk eller ha besøk. Uansett prøv å komme deg ut så fort som mulig. Vet det sikkert ikke er lett.

Ønsker deg masse lykke til.

[Krøvvel]

Kom deg vekk kom deg vekk! Men vær for all del forsiktig!! Har du mobil så prøv å få ringt eller sendt melding til noen pålitelige, ikke-dramatiske personer som kan hjelpe deg ut av dette. Har du noen i familien du kan dra til? Hold ut til øyeblikket er riktig og kom deg bort.

[Fullrulle86]

Kjempe bra at du skal rømme. Du er kjempe tøff og kommer til å klare dette! Siden du sier du skal rømme om 14 dager regner jeg med at du har planlagt dette i en tid. Jeg vil bare ønske deg masse lykketil. Husk at det er mange som kan hjelpe deg, så stå på!!! Håper neste år kan bli det året da du får et bedre liv.

 

Kjempe klem fra meg:o)

[mamma til 2 små:=)]

Off fy faen for et helvete!Hvorfor kan du ikke før om 14 dager?

Jeg kan ringe noen for deg hvis du trenger?

[2prins1prinsesse+bøllefrø]

synes du skulle komme deg inn på et krisesenter fortere enn fy! pakk sakene dine å ta med ungen din å kom deg ut! hvis du sitter med denne følelsen at du må gjøre det ,så gjør det NÅ!! det som er så farlig er når "sinnet" går over eller han blir "snill" så har du ikke mot til å gjøre det!! psykisk mishandling er kjempefarlig å trykker deg helt ned, har du noe krefter igjen nå så gå nå!! ikke tenk om å men, kommer du ikke ut så ring politiet!forklar hva som skjer å at du må komme deg ut med ungen din!si ingenting til din samboer før de er der!

uff, føler med deg å vet at du har en kjempekamp foran deg! men det verste er over når du har kommet deg ut å vekk! å så blir det bedre,å det fortjener du!!

sender deg masse trøsteklemmer,å vil bare få sagt at dette klarer du for din egen del å barnet du har å bærer! du handler helt riktig!

synes det er modig av deg å lufte tankene å historien din her!

Å DETTE KLARER DU!!

 

 

 

[Snart3barnsmor-37]

Hei igjen

 

Det blir som turbotrollet her sier, at han nå er "snill" igjen og dermed er det vanskelig å dra. Men ikke FOR vanskelig. Jeg skal dra, men jeg MÅ vente. Sånn er det bare. Jeg har holdt ut i mange mange måneder med dette så da kan jeg vel holde ut i et par uker til.

 

Og nå skal vi bort i julen og han er i en "snill" periode så det skal nok gå bra.

 

Jeg skulle forresten gjerne ha svart dere før, men jeg har ikke tilgang til pc så ofte.

 

Jeg vil benytte anledningen til å si til andre som ikke har det bra i sitt forhold: Kom dere bort! Livet er for kort til å missbruke en eneste dag! La i alle fall våre barn få sjansen til å vokse opp med riktige verdier i livene sine. Ikke la de små vokse opp med at det å tyrranisere mamma er ok!

 

Førjulsklem fra meg

[Gummianda:)]

Først av alt sender jeg deg en stor klem!!

 

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen...

Noen få dager før julaften for fem år siden måtte jeg dra fra han som hadde vært mannen min i elleve år, som var far til de tre eldste barna mine.

 

Jeg hadde på forhånd tenkt å holde ut jula for barnas skyld, pluss at jeg også regnet med at dette ville være en "god" periode....men omstendighetene gjorde at jeg måtte koble inn krisesenter, politi og familieklinikken.

 

Trenger ikke å si at det ikke ble det helt beste jula vi hadde hatt...

 

Men nå fem år etter er jeg og ungene lykkeligere enn vi noen gang har vært, og jeg angrer ikke et sekund på den tunge avgjørelsen jeg måtte ta den gangen. Min verden idag er så totalt anderledes enn det den engang var:)

 

For min del var det også mest psykisk mishandling med enkelte episoder med fysisk vold. Jeg syntes nesten det var lettere å forholde seg til blåmerker enn den psykiske biten.

 

Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg holdt ut i så mange år, og utsatte barna for dette. Men jeg levde på de gode stundene, og håpet om at det skulle endre seg...for det forsvant utrolig nok ikke.

 

Du kommer sikkert aldri til å føle deg helt klar for å dra, det eneste som nytter er bare å hoppe i det! Ikke snu deg tilbake, bare kjør på når du først har bestemt deg.

Livet ditt og livet til barna dine kommer til å bli så mye bedre etter en stund, men ikke forvent at alt løser seg på en dag for det gjør det ikke!

 

Snakk med alle du har å snakke med, skriv innlegg her, så får du masse styrke og back up!

Dette klarer du, om ikke for deg selv klarer du det for barna dine!

 

Håper det går bra for deg, og at du og familien får en god jul tross alt.

 

Bare send meg en pm om du ønsker!

 

Masse klemmer fra meg!

[Gjest]

Huff, blir så lei meg når jeg leser dette...

Ønsker deg lykke til!

Varm klem...

 

[Snart3barnsmor-37]

Ane*venter nr fem*

 

Takk for at du tok deg tid til å skrive. Jeg ser av dine ord at du har vært igjennom det samme som meg.

 

Julen blir helt sikkert ok... han skal jobbe mye og de dagene han ikke skal jobbe så skal vi være borte. Så all min fokus (absolutt all) går med på å lage dette til en god periode for mitt andre barn. Det er også helt spesielle årsaker til at jeg må det.

 

Jeg drømmer hver dag om en framtid der jeg ler og koser meg sammen med mine barn og vi sitter i fjæra å plukker skjell og spruter på hverandre og bare er bunn lykkelige og sammen i omsorg og kjærlighet og ingen har behov for å kontrollere noen eller kreve noen for urimelige saker.

 

Men hvordan er det med din X-mann og samvær med barn da? Han får vel automatisk rett til det?

Jeg vet bare at den dagen min mann får rett til å se sitt ufødte barn så er vi ferdige, både jeg og barnet..... Jeg vet ikke hvordan jeg skal få etatene til å forstå det.

 

Har jeg noen mulighet til å få ny identitet og slikt?

 

Han blir annmeldt når jeg bare kommer meg unna....

 

Det er så forferdelig å se mine egne skrevne ord.... SOm om jeg er på film og leser om noen helt annen enn meg selv....

 

Huff

[Gummianda:)]

Ja det føles uvirkelig når slike ting skjer en selv... og enda mer uvirkelig blir det når du kommer deg bort, da kommer du ikke til å forstå du klarte å holde ut.

Du kommer til å bli lykkelig og fri til slutt, det er bare noen utrolig tunge skritt du må ta for å komme dit...men det er verd det!

Bare ikke gi etter for lysten til å utsette det, gi opp og snu....for du kommer til å klare det!

 

Jeg prøvde å komme meg bort flere ganger, i en periode på flere år...men hver gang truet han meg på livet, enten det eller så skulle han ta livet av seg selv. Og jeg var så inderlig på at det var slik det kom til å ende.

Det var så mange kvelder der jeg kysset barna mine god natt og ikke visste om de kom til å se mammaen sin igjen.

Det var de gangene jeg heller skulle ønske han banket meg gul og blå, slik at det ble synlig på utsiden hvor vondt jeg hadde det på innsiden.

Da hadde jeg hatt et tydelig tegn på hva han gjorde mot meg, ikke bare for å kunne føle jeg hadde "bevis" ovenfor andre slik at noen "måtte" hente meg og ungene ut...men også for å ha noe håndfast selv.

De gangene han slo og det kom merker ble han så veldig snill etterpå, tror nok han også var redd for at hvordan forholdet vårt var plutselig kunne bli synlig for alle andre. Og det værste av alt var jo at JEG syntes synd på han etterpå.

Men den daglige psykiske mishandlingen var det ingen andre enn jeg og dessverre ungene som merket....man kan omtrent fortelle seg blå på hvordan det føles uten å få frem en liten brøkdel av hvor ille det er å leve slik.

Det å ikke "eie" seg selv og sitt eget liv, som du sier ikke kunne gå på butikken når man ønsker det en gang. Og om man "får lov" til å dra ut den tur er det begrensede tider...alt bli kontrollert.

 

Lurer på hvor og hvordan man gir fra seg deg kontrollen, for før man havner i et slikt forhold ville man jo ikke tenke på å finne seg i noe slikt....nei da ville man gått på dagen:) Nei, hadde ting bare vært så ukomplisert så

Man har da så mye å ta hensyn til og tenke på....tror du inntil du har klart å gå! Da finner man ut at det hele tiden vil være noe som kunne holdt deg tilbake, og at du bare må slippe alt som holder deg tilbake...bare stupe uti det ukjente, og stole på at du har gjort det riktige valget.

 

Det å klare å avbryte et slikt forhold helt uten hjelp og støtte tror jeg hadde vært vanskelig, jeg måtte som sagt kontakte krisesenteret som igjen kontaktet politiet...slik at jeg hadde hjelp om noe skulle skje.

Familieklinikken ble også involvert, og de ordnet med event samvær med far. Den første tiden anbefalt de meg å holde barna helt unna pappaen, han ble selvsagt rasende, men jeg hadde noen andre i ryggen...godt å ikke måtte ta den avgjørelsen alene.

 

Et nyfødt barn er helt avhengig av mammaen sin, så du stiller sterkt der. Og enda mye sterkere står du om du anmelder han, og hører om du kan få et besøksforbud.

Du nekter rett og slett å sende barnet til en far som ikke fungerer, og en mamma som står helt på bakbeina der er det ikke så mange som kan rokke ved:)

Krisesenteret hjelper deg å finne en god advokat om nødvendig, og om du har lav inntekt får du fri rettshjelp.

Hva som skal til for å få ny identitet vet jeg ikke, men krisesenteret vet sikker alle disse tingene.

 

Håper at 2008 blir det året livet ditt snur:)

 

Klem fra meg

[Snart3barnsmor-37]

Takk igjen for betryggende ord

 

Det som er ille nå er jo at han er "snill" nå, fordi han har vært "ikke-snill" en ganske lang periode. Men jeg blir ikke usikker på avgjørelsen min altså, det blir bare litt tyngre.

 

Jeg elsker jo mannen jeg giftet meg med. Vi har nå vært sammen i snart 4 år, men av diverse årsaker så har vi ikke bodd sammen mer enn et lite år, så jeg har ikke sett denne siden av han i det hele tatt.

 

Jeg giftet meg med en oppegående, vakker, oppmerksom, humoristisk, omsorgsfull mann som passerte alle de "testene" jeg satte han på..... Han var helt perfekt for meg, trodde jeg. Helt til jeg fikk han i hus og vår hverdag begynte...

 

For 2 uker siden ba han meg komme meg til et sted som tok abort på meg, for han skulle ikke ha noe barn....

 

Et par uker igjen nå, så er jeg bortevekk... det rare er at jeg nesten tenker mest på han og hvor synd jeg synes på han etter at jeg drar...

 

Det er så rart......

[TobarnsTurbo]

Jeg vil bare si at jeg støtter deg i dette! Du gjør det riktige når du kommer deg vekk! Barna dine kommer til å være deg evig takknemlig når dere har kommet dere bort og får et nytt godt liv. Jeg hadde en sånn barndom der jeg ønsket at min mor hadde styrke til å ta med seg oss ungene og komme seg vekk, noe hun dessverre ikke hadde... Så jeg sender deg all min styrke slik at du klarer dette!!!

 

Ikke tenkt på hvordan mannen din kommer til å få det, han klarer seg alltids, det er deg selv og barnet ditt og spiren som er viktig!

 

Stor klem fra meg!!

[Gummianda:)]

Huff ja, man må jo bruke de "snille" periodene til å komme seg unna...men på en annen måte er de de værste...det er i de periodene det er lettest å synes synd på, og få dårlig samvittighet. Det er SÅ mye lettere å dra fra en drittsekk, det er jo ikke den snille gode delen av mannen man vil forlate..

Regn med at han etter å ha rast fra seg litt kommer til å vise seg fra sin aller beste side, den mannen du giftet deg med er han som kommer til å trygle deg om å komme tilbake..."Drittsekken" kommer til å gjemme seg inntil han er sikker på å få deg i garnet igjen.

 

Det er hardt å innse at den mannen du giftet deg med egentlig ikke har eksistert.

 

Så sterk du er som har bestemt deg for å dra, og at han ikke vant igjennom med aborten!

 

Det er rart ja, og det forblir rart en stund...inntil du "lever" igjen!

 

Klem